President Joe Bidens «State of the Union»-tale var en eksersis i bedrageri. Dens sentrale mål var å skjule for det amerikanske folket planer om en enorm eskalering, inkludert utplasseringen av tropper, i den stadig mer direkte militærkonflikten med russiske styrker, der den USA-framprovoserte krigen i Ukraina går inn i sitt andre blodige år.

Forut for den årlige talen til en fellessesjon av Kongressen var det en febrilsk intensivering av krigen. I løpet av de siste foregående ukene har flere europeiske makter, på oppfordring fra Washington, begynt å sende hovedstridsvogner til Ukraina, USA har annonsert leveransen av langtrekkende presisjonsmissiler i stand til å ramme dypt inne i Russlands territorium, og planer har blitt avduket for å sende avanserte NATO-jagerfly til regimet i Kiev.

I løpet av timer etter Bidens tale tirsdag kveld besøkte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj Storbritannia og EU-makter for å kreve umiddelbar leveranse av jagerfly, og den britiske regjeringen kunngjorde planer om å opplære og trene ukrainske piloter i Storbritannia.

I fjorårets «State of the Union»-tale, holdt bare dager etter den russiske presidenten Vladimir Putins reaksjonære og katastrofale invasjon av Ukraina, bevisst framprovosert av Washington, fokuserte Biden nesten utelukkende på krigen, og hyllet tverrpartienheten den hadde skapt bare et år etter Donald Trumps fascistoppvigleres beleiring av Kongressen.

Men, i tirsdagens tale ble krigen i Ukraina knapt viet noen omtale – en krig som har brakt verden til randen av en nukleær utveksling, eller «Armageddon,» som Biden selv kalte det i fjor høst. I en tale som varte i nesten 90 minutter, viet han bare 200 av 7 000 ord til krigen, som er det sentrale fokuset for hans administrasjon.

Hvordan kan dette forbløffende faktum forklares?

For det første, Biden vet at krigen er upopulær blant den brede massen av den amerikanske arbeiderklassen.

For det andre, hans regjering er i ferd med å utarbeide dens respons på den raske forverringen av Ukrainas militære stilling. Dette vil kreve utplassering av NATO-styrker til Ukraina, inkludert amerikanske kontraktører og tropper, men det er Biden enda ikke beredt til å avsløre. Mer tid er nødvendig for å skru opp den pågående mediepropagandakampanjen og generere et enda høyere nivå av antiRussland-hysteri.

David Sanger, en høyt plassert utenrikspolitisk analytiker i New York Times, med tette bånd til amerikansk etterretning, gikk inn på den ekstraordinære nedtoningen av krigen i Ukraina i en kommentar publisert etter Bidens «State of the Union». Han skrev:

Samtidig å skulle styre et aggressivt Russland og et risikovillig Kina vil kunne vise seg å bli den største utfordringen i hans [Bidens] neste to år. Og disse anliggender vil i økende grad oppta hans oppmerksomhet, spesielt nå som Republikanernes kontroll over Huset så godt som terminerer hans innenlandske lovgivingsagenda.

Derfor var det spesielt påfallende at presidenten i hans State of the Union-tale tirsdag kveld valgte å vie relativt lite tid på Amerikas globale rolle, og i stedet fokusere på hans «Made in America»-bestrebelser for å bringe produksjonsjobber tilbake til USA, selv om det kommer til prisen av å forarge USAs nærmeste allierte og fremste handelspartnere.

Der Sanger pekte på hvor lite populær krigen er, og på de ytterligere innstrammingene dens eskalering vil fordre, skrev han at Biden, som forbereder seg på å stille for en ny periode, «vet at USAs gjenopptaking av sitt engasjement i verden er både dyrt og, ved åpningen av en valgsyklus, et vanskelig politisk salg. Det å få kontrollert Russland og samtidig skulle konkurrere med Kina vil kunne vise seg å bli flere tiårs arbeid, men det vil legge flere titalls eller hundretalls milliarder dollar til et allerede stresset budsjett.»

Times-spaltisten Thomas Friedman, en værhane for diskusjonene som finner sted i staten og etterretningsbyråene, pekte på de vidtrekkende planene for de kommende månedene i en spalte publisert 5. februar, «År to av Ukraina-krigen kommer til å bli skummelt.»

I Friedmans beretning ble det første året av krigen framstilt som «relativt lett» for «Amerika og landets allierte,» der det bare krevde å sende «våpen, hjelp og etterretning». Han skrev at han imidlertid «ikke tror år to kommer til å bli så lett» – det vil si, at direkte intervensjon med amerikanske styrker vil bli nødvendig.

Friedman, som initierte uttrykket «kuren kan ikke bli verre enn sykdommen» for å berettige oppgivelsen av alle restriksjoner på spredningen av koronaviruspandemien, fremmer nå posisjonen at konsekvensene av NATOs nederlag i Ukraina ville bli verre enn faren for termonukleær krig.

Planene for massivt å eskalere i Ukraina sammenfaller med oppbyggingen i retning av militær konflikt med atomvåpenbestykkede Kina, eksemplifisert av antiKina-hysteriet som ble pisket opp over den såkalte «spionballongen». Biden antydet i hans tale at det amerikanske angrepet på forskningsballongen, første gang USA skøyt ned et kinesisk luftfartøy siden Korea-krigen, kunne være forløper for ytterligere militæraksjon. «Som vi gjorde det klart i forrige uke, dersom Kina truer vår suverenitet, da vil vi handle for å beskytte vårt land. Og det gjorde vi,» sa Biden.

Disse forberedelsene er nøkkelen til å forstå Bidens demonstrative appeller om enhet med de stadig mer fascistiske Republikanerne.

Han begynte hans tale med å gratulere Republikanernes nyvalgte House Speaker Kevin McCarthy, som ble valgt til Speaker og bibeholder hans stilling på nåde av den åpent fascistiske kongressgruppa House Freedom Caucus. Han refererte til begge partienes samstemte lovgivende «prestasjoner» i løpet av de to første årene, og appellerte for mer av det samme framover – der han foreslo ei rekke populistiske tiltak som har, som han meget vel vet, null sjanse til å bli vedtatt av Kongressen. Seinest i forrige uke vedtok Huset – med et flertall av Demokratenes stemmer – en resolusjon som fordømmer sosialisme, og implisitt angriper Social Security, Medicare og andre rettighetsprogrammer.

Amerikansk imperialisme og dens ledende krigsparti – Demokratene – er fokusert på å opprettholde en tilstrekkelig grad av enhet med Republikanerne for å forfølge deres krigsagenda mot Russland og Kina, og de voldsomme innstrammingene det vil medføre innenlands, i møte med stigende opposisjon innen arbeiderklassen, synkende støtte til krigen og et voksende opprør mot fagforeningsapparatenes pro-imperialisme, pro-krig og pro-kapitalisme.

Følgelig, på den ene siden, Bidens promotering av lovgivingen «Pro Act», innrettet på å styrke fagforeningsbyråkratienes grep på arbeiderklassen, og på den andre siden, hans taushet om ett stykke av begge partienes samstemte lovgivning som ble vedtatt i løpet av hans to første år – loven som forbyr jernbanearbeidere å streike og pålegger en selskapsdiktert kontrakt som titusenvis av arbeidere på grunnplanet hadde stemt ned.

Dette forklarer også Bidens kommentarers rabiate nasjonalistiske «America First»-karakter. Bidens agenda for økonomisk krigføring – ikke bare rettet mot Russland og Kina, men også mot Wall Street’s NATO- og Asia-allierte – hans promotering av «Made in America,» «Buy American,» og «Forskyningskjeden begynner her» er kritisk viktig for hans utenrikspolitikk for militær aggresjon og hans innenrikspolitikk for klassekrig.

Bidens forsøk på å skape et bilde av et blomstrende Amerika og et motstandsdyktig demokrati var basert på regelrette løgner. Han skrøyt av å ha avsluttet alle folkehelsetiltak for å få begrenset og kontrollert Covid-19-pandemien, selv om han erkjente at viruset har drept over 1 million amerikanere. Den angivelige «seieren» over Covid-19, som fortsetter å ta livet av rundt 500 personer i USA hver dag, ifølge de sterkt underestimerte offisielle tallene, for ikke å nevne Long Covids utallige herjinger, skal nå krones i mai med utløpet av den nasjonale helsenødssituasjonen.

Selv der han bestrebet seg for å skildre et samfunn i rasende fart på vei tilbake til velstand, refererte han fakta som viser det stikk motsatte: Titusenvis av dødsofre av narkotikaoverdoser, masseskytinger, politidrap, hele byer ødelagt og ruinerte av fabrikknedstengninger, farmasøytiske selskaper og energigiganter som skrur opp prisene, forvitrende infrastruktur, kolossale nivåer av sosial ulikhet. På ett punkt bemerket han, i hans pseudo-populistiske modus, at det nå er 1 000 milliardærer i USA, og innrømmet deretter at deres rekker hadde økt fra 600 siden han tiltrådte.

Hva demokrati angår, det faktum at folket nektes å ha noe å si om krig på liv og død viser at det ikke er noe reelt demokrati i USA. Selve «State of the Union»-talen, som så Republikanere blant lovgiverne bue og forbanne Biden og kalle ham en løgner, illustrerte oppløsingen av de borgerlige demokratiske institusjonene og veksten av fascistpartier og krefter, som er et fellestrekk ved kapitalismens dødelige krise internasjonalt.

Bidens avskyelige tale, med dens løgner, floskler, unnvikelser og utelatelser, bevitner det amerikanske politiske systemets forringede tilstand, og den katastrofale virkelige «State of the Union». Talen var nok en demonstrasjon av nødvendigheten av at arbeiderklassen tar veien for uavhengig politisk massekamp for å få slutt på krig, utbytting og undertrykking, ved å sette en stopper for kapitalismen, og etablerer sosialisme.