Frankrike opplevde tirsdag den tredje landsdekkende streiken med protester mot president Emmanuel Macrons pensjonsnedskjæringer. Ifølge fagforeningenes statistikk marsjerte og demonstrerte mer enn 400 000 i Paris og totalt 2 millioner over hele landet, mens ytterligere millioner var i streik, men holdt seg hjemme. Fagforeningene rapporterte om store protester i mange byer, deriblant 180 000 i Marseille, 80 000 i Toulouse, 70 000 i Lille og 50 000 i Bordeaux.
Universitetsstudenter og videregåendeelever deltok også i protestene, med 15 fakulteter som ble okkupert og 200 videregåendeskoler som mobiliserte, ifølge en opptelling fra offisielle representanter fra Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI). Politiet angrep og tåregasset tirsdag morgen elever ved Paris’ videregåendeskole Lycée Racine.
Masseharmen vokser raskt etter Macrons insistering på å banke gjennom nedskjæringene i møte med en overveldende folkelig motstand, for å avlede svimlende € 413 milliarder over til militære utgifter, og forsendelser av stridsvogner til Ukraina for krig med Russland. Macron har tydeligvis til hensikt å eskalere krigen så vel som angrepet på arbeidernes levestandarder, med full forakt for flertallet av befolkningen, som er imot ham. Han håndterer massemotstanden mot imperialistkrig og innstramminger ganske enkelt ved å sende horder av opprørspoliti for å angripe alle som protesterer.
Bitre sammenstøt brøyt ut da politiet angrep demonstranter i Nantes, Rennes og Paris, hvor politiet gjentatte ganger stormet og banket løs på fredelige demonstranter. I Paris angrep enheter av opprørspolitiet til og med fagforeningenes sikkerhetsvakter som gikk i fronten av marsjen, hvorpå opprørspolitiet konfronterte demonstrantene, deriblant enheter av streikende brannbekjempere som tok på seg deres eget utstyr for å kunne holde ut tåregassen.
WSWS-journalister snakket med demonstranter i Paris og Nice. I Paris snakket WSWS med Simon, en LFI-tilhenger som delte ut hans egen hjemmelagde pamflett, der han oppfordret til å bygge opp streikefond for å støtte arbeidere i langvarige streiker mot Macron og staten. De franske fagforeningsbyråkratiene betaler faktisk aldri streikelønn, til tross for deres årlige budsjetter på flere milliarder euro, som med det sikrer at arbeidere bare kan forbli ei kort tid i streik før økonomisk press tvinger dem tilbake til arbeid igjen. Dermed bidrar fagforeningsbyråkratiene, med LFIs medvirkning, til at de sosiale nedskjæringene og militærbudsjettene bankes gjennom.
Simon angrep fagforeningenes rolle i demobiliseringen av en kamp mot Macron: «Fagforeningene oppfordrer unisont til en streik, men jeg har allerede følelsen av at de ikke gjør jobben sin for det formålet. Det burde foreligge en reell innsamlingskampanje, rettet mot de 72 prosent av franskmennene som avviser reformen, for å få penger inn i streikefond for å dekke lønnstap påført streikende arbeidere i strategisk viktige jobber. Dét ville ha en reell innvirkning på økonomien.»
Han beskrev fagforeningsbyråkratiets politikk for «sosial dialog» med Macron og arbeidsgiverorganisasjonene, som «konsensuelle mellommenn, slik det har vært i flere tiår. … Jeg føler at jeg må si ifra om dette, så vi kan komme oss ut av fagforeningenes gjengse allfarvei.»
Simon fordømte også den massive opprustingskampanjen Macron har foretatt, og leveringen av våpen til Ukrainas væpnede styrker: «Vi snakker om 400 milliarder euro investert i hæren, samtidig som vi blir bedt om å jobbe to år lenger. Dette er politiske valg. Frankrikes interesser, de til et visst Frankrike, til den fransk imperialismen, de går foran. Vi, innbyggerne, vi har ikke noe å skulle si til dette. Det er både uakseptabelt og utålelig.»
Simon understreket hans støtte til å bygge en internasjonal bevegelse i arbeiderklassen mot NATO-Russland-krigen i Ukraina. Han sa: «Jeg er solidarisk med alle arbeidere. Jeg vet at det er en god del av arbeiderne i Russland som gjør opprør mot Putins politikk, som også mobiliserer for å avvise den. Vi må vise solidaritet.»
Da Simon ble fortalt om oppfordringen fra Parti de l’égalité socialiste (PES), Frankrikes Socialist Equality Party, om bygge grunnplankomitéer for å forene dem internasjonalt, svarte Simon: «Det er helt nødvendig, det er ingen eneste måte å handle på, som råder over en annen. Nødvendigheten av å bygge en internasjonal bevegelse ser for meg ut til å være overordnet.»
Simon sa arbeiderklassen måtte «erklære en økonomisk krig, oss arbeidere mot finansaristokratiet. Blokkere institusjonene og få satt en bulk i BNP, dét er min tilnærming. Jeg er for enhver bevegelse for å gi folket makt. Spørsmålet er hvor langt folk er beredt til å gå.»
I Paris snakket WSWS også med Jordan Robichon, en delegat i energisektoren for det stalinistledede fagforbundet Confédération générale du travail (CGT). Han sa: «Den røde linja har allerede blitt krysset for noen tid siden: inflasjonen, boligproblemene. Det franske folket har rett og slett blitt hamret ei god stund. Pensjonsreformen er den siste dråpen. … Vi er slett ikke på regjeringens linje om å pålegge oss to års lengre arbeid. Livet er uvurderlig. Vi vil slåss til siste slutt. I elektrisitets- og gassindustrien er vi mobilisert for å forsvare våre pensjoner mot denne urettferdige og uberettigede reformen.»
Spurt om NATO-krigen mot Russland i Ukraina, sa Jordan: «Jeg ville fortelle vår president å ta vare på det som skjer i hans eget land, og det franske folkets bekymringer, før han stikker nesa inn i andres anliggender, når det franske folket ikke nødvendigvis er enig i hans holdning. Jeg har ingen kritikk av de russiske eller de ukrainske myndighetene. Men jeg tenker på alle som blir massakrert uten å ha gjort noe som helst. Dette er det som alltid skjer i dag, de sterke bestemmer og de svake lider.»
Jordan sa videre til WSWS, som en gjenspeiling av den stadig mer harme stemningen som utvikler seg i arbeiderklassen: «I dag demonstrerer vi fredelig, men dersom regjeringen ikke lytter til det franske folkets mobilisering, da får vi se hvor det ender opp med å føre oss. Når du kommer opp mot en mur, da må du noen ganger vite hvordan du skal få knust og revet den.»
I Nice snakket WSWS med Marie, som arbeider i en barnevernforening. Hun sa: «Vi har en regjering som med lov etter lov ødelegger de sosiale beskyttelsessystemene tidligere generasjoner har kjempet for, og som har gjort det mulig å bygge et mer rettferdig samfunn. Dette samfunnet i dag blir mer og mer ulikt.» Hun la til: «Problemet er globalt … en kapitalisme presset til det ekstreme, som knuser liv på global skala. Problemet er fordelingen av rikdom på hvert enkelt lands skala, og åpenbart på planetens.»
Josette, som er pensjonist, sa til WSWS: «Jeg er 77-år-gammel, og jeg er på gata for mine barn og barnebarn, slik at deres pensjoner ikke er de som blir bestemt av den nåværende regjeringen.»
Spurt om hennes formening om Frankrikes deltakelse i NATO-krigen mot Russland, svarte Josette: «Det nasjonale utdanningssystemet, embetsverket, sykehusene, de offentlige tjenestene, alle er veldig syke. Det kommer til å bli en intern krig i dette landet, mot Macron.»
Fagforeningsbyråkratiene og deres politiske støttespillere, som Mélenchon, insisterer høylytt i media på at de vil få overbevist Macron om å trekke seg tilbake på hans nedskjæringer dersom arbeiderne støtter dem. Onsdag morgen klandret CGT-sjefen Philippe Martinez på RTL Macrons «overdimensjonerte ego» for kampen, og gikk deretter på kvelden ut med å kritisere Macron på BFM-TV for å gjøre pensjonskuttene til «en personlig affære».
I tilsvarende kommentarer tirsdag ettermiddag appellerte Mélenchon til Macron om å være «rimelig,» og forberede seg på å trekke reformen.
Dette er rett og slett løgner for å prøve å vugge arbeiderne i søvn. Frankrike og hele Europa har i virkeligheten blitt kastet ut i en intensiverende NATO-krig mot Russland, ei stadig dypere økonomisk krise, med en enorm økning av inflasjonen og en rask tilvekst av klassekampen. Under disse betingelsene er det nytteløst å appellere til Macron om å ombestemme seg. Hans angrep på arbeiderklassen er drevet av ei dødelig krise for verdenskapitalismen, og alle de store NATO-maktenes forente besluttsomhet om å føre imperialistkrig i utlandet og klassekrig hjemme.
Den europeiske arbeiderklassen har de siste ukene vært på en akselererende politisk offensiv. Det har vært massestreiker av helsetjenestearbeidere i Belgia og Spania, lønnsstreiker i teknologibransjen i Finland, protester mot krig, innstramminger og fjerning av en fridag i Danmark, og en massiv mobilisering av en halv million arbeidere i Storbritannia.
For at kampen mot Macrons pensjonskutt skal lykkes må den tas ut av hendene på fagforeningsbyråkratiene og deres pseudo-venstre-supportere. Disse byråkratiene splitter arbeiderklassen langs nasjonale skillelinjer, forhandler om nedskjæringer og inngår lønnsavtaler under inflasjonen, og blokkerer motstanden mot krigen i Ukraina. Veien videre er å bygge uavhengige grunnplankomitéer i arbeiderklassen, for å forene arbeidernes kamper internasjonalt mot innstramminger og krig, og knytte dem til et trotskistisk perspektiv for en kamp for arbeidernes makt og byggingen av sosialisme.