Fredag i neste uke, den 24. februar, markerer ettårsdagen for krigen i Ukraina. I ukene forut for årsdagen har USA og de europeiske maktene uopphørlig eskalert konflikten, blant annet med forsendelse av stridsvogner og jagerfly til Ukraina for å forforfølge det som nå åpenbart er en krig NATO fører mot Russland. Bak kulissene diskuterer Biden-administrasjonen og regjeringene i Europa planer for utplassering av tropper. Risikoen for at eskaleringslogikken skal føre til en utveksling av atomvåpen er ekstrem.
Krigens utvikling gjør det presserende nødvendig å bygge en antikrigbevegelse. En slik bevegelses essens, og faktisk for en bevegelse mot alle de katastrofale betingelsene kapitalismen skaper, er den politiske utdanningen og uavhengige mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen. Sosialister baserer kampen mot imperialisme på en forståelse av at de samme motsetningene som produserer krig også produserer impulsen til revolusjon.
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) oppsummerte i 2016 i sin uttalelse «Sosialisme og kampen mot krig» det fundamentale programmatiske grunnlaget for en ny antikrigbevegelse, ved å analysere de langt framskredne tendensene i retning en tredje verdenskrig. ICFI skrev:
- Kampen mot krig må baseres på at arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, der den forener bak seg alle av befolkningens progressive elementer.
- Den nye antikrigbevegelsen må være antikapitalistisk og sosialistisk, siden det ikke kan være noen seriøs kamp mot krig annet enn i kampen for å få slutt på finanskapitalens diktatur og det økonomiske systemet som er den fundamentale årsaken til militarisme og krig.
- Den nye antikrigbevegelsen må derfor, av nødvendighet, være fullstendig og utvetydig uavhengig av og fiendtlig innstilt til alle av kapitalistklassens politiske partier og organisasjoner.
- Den nye antikrigbevegelsen må framfor alt være internasjonal og mobilisere arbeiderklassens enorme makt i en samlet global kamp mot imperialisme.
Utviklingen av en bevegelse av arbeiderklassen mot imperialistkrig er ikke en utopisk drøm. Forvarslet i dag for dens framvekst er veksten av klassekampen over hele verden, som inkluderer millioner av arbeideres demonstrasjoner mot pensjonsnedskjæringer i Frankrike, hundretuseners streiker mot innstramminger i Storbritannia og hundretuseners pågående protestdemonstrasjoner i Israel mot statsminister Benjamin Netanyahu og hans koalisjon, som inkluderer høyreekstreme og fascistiske krefter.
I USA er det voksende folkelig motstand mot inflasjon og de stigende levekostnadene, som bare har funnet et begrenset uttrykk i den betydelige økningen av streiker, i møte med fagforeningsapparatets samordnede bestrebelser for å kvele klassekampen. Det amerikanske samfunnet er i en dyp og fordypende sosial og politisk krise, og en betydelig faktor i selve pådriveren til krig er en bestrebelse for å rette spenningene utad og foregripe en revolusjonær bevegelse mot kapitalismen.
Det er i kampen mot krig at kampen mot kapitalisme finner sitt mest konsentrerte uttrykk. Samtidig er kampen mot ulikhet og utbytting uatskillelig fra kampen mot den massive avledningen av sosiale ressurser til styringsklassens forberedelser til en tredje verdenskrig.
Demonstrasjonen som blir avholdt i Washington D.C. den 19. februar, under heading «Rage Against the War Machine», er diametralt i motsetning til dette perspektivet. Så langt fra å være orientert mot arbeiderklassen er dette såkalte antikrigstevnet basert på en allianse der det kollaboreres med det ekstreme høyre og åpent fascistiske krefter.
Stevnets primære arrangører er liberalistene i Libertarian Party, ledet av Angela McArdle, og høyrepopulistene i «People's Party», ledet av Nick Brana.
Libertarian Partys plattform er kravet om kapitalistenes fulle og uhemmede rett til å utbytte arbeiderklassen. Partiet er voldsomt imot ikke bare sosialisme, men alle sosiale reformer. Én av hovedtalerne på møtet er Ron Paul, tidligere presidentkandidat for Libertarian Party, som har tatt til orde for å fjerne inntektsskatter, minstelønnslover, arbeidsledighetsforsikring og pensjons- og trygderettigheter [Social Security].
I seinere år, under ledelse av McArdle og organisasjonen «Mises Caucus» som hun er medlem av, har libertarianerne foretatt en mer direkte orientering i retning av fascisthøyre og de antisemittiske gruppene involvert i «Unite the Right»-stevnet i 2017 i Charlottesville, Virginia. McArdle forsvarte tidlig i 2021 invitasjonen av en antisemittisk provokatør til Mises Caucus’ kongress i California, og skrev at en «sannhetssøker» som stiller «spørsmålet om hvorvidt jøder styrer Hollywood eller ikke» er ikke en antisemitt.
Det høyrepopulistiske «People’s Party» har sin opprinnelse i Bevegelsen for et folkets parti, «Movement for a People's Party» (MPP), som holdt sin kongress i august 2020. Deres formål, angitt i partiets navn, er å motsette seg all klassebasert politikk, med arbeiderklassen underordnet inn i den sosialt amorfe kategorien «folket». «People’s Party»s program sikter mot å imøtekomme alle former for politikk unntatt sosialistisk politikk. WSWS påpekte [engelsk tekst] den gangen MPPs orientering i retning av det ytre høyre, som i de mellomliggende to-og-et-halvt årene har eksplodert til overflata.
Libertarianerne og høyrepopulistene fra People’s Party har samlet et utvalg talere til å delta på stevnet. Dette inkluderer komikeren Jimmy Dore og Max Blumenthal, sjefredaktør for The Grayzone, begge med motstand mot USA og NATO basert på støtte for ulike nasjonalistiske regjeringer. Både Dore og Blumenthal har promotert en allianse med det ytre høyre for å motsette seg grunnleggende folkehelsetiltak som respons på Covid-19-pandemien, og har bagatellisert betydningen av 6. januar-kuppet. Dores primære respons på kuppet var å promotere en allianse med den fascistiske militsen Boogaloo Boys.
Mens stevnet er orientert mot det ytre høyre trekker det også veksler på mange av den stalinistiske Folkefrontens forestillinger, og underordningen av politisk opposisjon til Det demokratiske partiet. Dette er representert av figurer som Dennis Kucinich, tidligere presidentkandidat for Det demokratiske partiet, og Green Party-politikerne Jill Stein og Cynthia McKinney. Tulsi Gabbard skal også tale, tidligere kongresskvinne for Det demokratiske partiet, som for tiden er i aktiv tjeneste som oberstløytnant i den amerikanske hæren, US Army.
Stevnets mest forvorpne element er fascistindividers direkte involvering. Blant de presenterte talerne er Jackson Hinkle, en Trump-supportert og promotør for «MAGA Communism», som har sagt at det er hans målsetting å «sluttføre Donald Trumps jobb» ved å «rykke liberalismen opp med rota i Amerika, og bli kvitt globalistene i MAGA-bevegelsen». En annen deltaker er Jordan Page, en libertarianer som i 2015 skrev «Oath Keeper»-fascisthymnen, med tittelen «Arm Yourselves» [‘Bevæpne dere’].
Gitt det høyreekstreme elementets delaktighet på stevnet, nektet flere grupper å delta, deriblant Veterans for Peace og Code Pink.
Pasifist-spaltisten og forfatteren Chris Hedges, som også skal tale på stevnet, forsøkte å legitimere og forsvare hans egen deltakelse i en uttalelse publisert på hans Substack denne uka, under titelen «There Are No Permanent Allies, only Permanent Power» [‘Det er ingen evigvarende allierte, bare evigvarende makt’].
Hedges har tiltrukket seg noe bredere støtte basert på hans renomé som en radikal kritiker av amerikansk imperialisme. Men han har alltid vært en motstander av marxisme, sosialisme, og helt spesielt trotskisme, et element i hans generelle politikk som har blitt stadig mer eksplisitt. Hans forfatterskap er preget av 1) dypt forankret politisk pessimisme; og 2) eksplisitt motstand mot organiseringen av arbeiderklassen som en uavhengig politisk kraft. Dette har nå ført til at han oppfordrer til og legitimerer en fullstendig prinsippløs og reaksjonær allianse med det ytre høyre.
Ifølge Hedges: «Vi vil ikke velte selskapsmakten og krigsmaskina aleine. Det må bli en venstre-høyre-koalisjon, som vil inkludere folk med meninger som ikke bare er usmakelige, men til og med motbydelige, ellers vil vi forbli marginaliserte og nytteløse.» Hedges insisterer at ikke bare er det politisk tillatelig å inngå en allianse med den ekstreme høyresiden, det er også en nødvendighet, et «faktum i det politiske liv».
Hedges argumenterer for at det er mulig å bygge en bevegelse mot krig i allianse med det ytre høyre isolert fra ethvert annet sosialt eller politisk anliggende. «Møtet den 19. februar handler ikke om å eliminere Social Security og Medicare eller å avskaffe minstelønna, som mange libertarianere foreslår,» skriver han. «Det er ikke et stevne for å fordømme LHBTQ-samfunnets rettigheter, som har blitt angrepet av minst én av talerne. Det er et stevne for å få slutt på evigvarende krig. Skulle disse høyreorienterte deltakerne organisere seg rundt andre anliggender, da vil jeg være på den andre siden av barrikadene.»
For det første, Hedges forsikring om at det å legitimere disse høyreekstreme kreftenes påstand om å være motstandere av krig på ingen måte hjelper deres antidemokratiske og sosiale og politiske antiarbeiderklasseagenda, er absurd. Det er helt åpenbart at det hjelper dem med å desorientere og bedra arbeidere og unge mennesker, og besørger et falskt «progressivt» dekke for deres reaksjonære politikk.
For det andre, Hedges påstand om at han ville være «på den andre siden av barrikadene» dersom hans høyreekstreme kollaboratører «organiserer seg rundt andre anliggender» er reint sofisteri. Når de kritiserer krig ved å promotere amerikansk nasjonalisme og til og med antisemittisme, hva gjør de om de ikke «organiserer seg rundt andre saksanliggender?» Hedges motsier forøvrig hans tidligere påstand om at en «venstre-høyre-koalisjon» er et nødvendig «faktum i det politiske liv», ikke bare for å motarbeide «krigsmaskina», men også for å «velte selskapsmakten».
For det tredje, og mest fundamentalt, argumentet at man kan velge og vrake allianser over ulike saksanliggender er kjennetegnet på politisk opportunisme. Under protestene mot Vietnamkrigen ble denne posisjonen forfektet av det stalinistiske Kommunistpartiet, eks-trotskistpartiet Socialist Workers Party og andre grupper, for å underordne brei motstand mot krigen til Det demokratiske partiet. Nå blir det forfektet av Hedges for å underordnet opposisjonen til det ytre høyre.
Til slutt, påstanden fra Hedges om at de politiske kreftene han innordner seg med er motstandere av «krigsmaskina» er en eksersis i politisk undergraving. Deres forskjeller med Biden-administrasjonens krigspolitikk er til syvende og sist av helt taktisk karakter. Det ytre høyre er ikke mer motstandere av krig enn Hitler var en fredens talsmann for Europa.
Rollen spilt av «Rage Against the War Machine»-stevnet er ikke å utvikle en bevegelse mot krig, men å forvirre og villede unge mennesker. Den åpne støtten til USA-NATO-krigen mot Russland fra De demokratiske sosialister i Amerika (DSA) og andre pseudo-venstre-grupper har tilrettelagt muligheten for at høyrefløyen bedragersk får presentere seg som motstandere av krig, med bistand fra Hedges og kompani.
Og til tross for all krypingen for det ekstreme høyre og den demagogiske praten om «raseri mot krigsmaskina», ender arrangørene av 19. februar-stevnet opp med et perspektiv av absolutt utmattelse. Stevnet skal konkluderes med en marsj mot Det hvite hus for å overlevere forlangender til ingen ringere enn president Joe Biden, spydspissen for krigen mot Russland.
En vei videre vil ikke bli funnet på dette grunnlaget. En reell bevegelse mot krig baseres på programmet som ble forfektet på 10. desember-onlinestevnet holdt av International Youth and Students for Social Equality (IYSSE), som igangsatte en kampanje for en global bevegelse orientert til arbeiderklassen og basert på et sosialistisk og revolusjonært program.
IYSSE skrev i sin uttalelse som oppfordret til deltakelse på onlinestevnet: «Akkurat som det var Den russiske revolusjonen, den største intervensjonen fra arbeiderklassen i verdenshistorien, som brakte en slutt på den første verdenskrigens første globale blodbad, vil det bli intervensjonen fra den internasjonale arbeiderklassen som i dag vil stoppe eskaleringen mot en tredje verdenskrig.»
Det er denne massive sosiale kraften, som allerede trer inn i kamp, som kan feie vekk krigshisserne i Washington og i NATO-landenes hovedsteder, motsette seg imperialistkrig på grunnlag av arbeiderklassens internasjonale enhet og sette en stopper for det kapitalistiske profittsystemet, som er grunnårsaken til krig.