WSWS-reportere intervjuet nylig studenter i Paris om krigen i Ukraina og kampen mot pensjonsreformen i Frankrike. Intervjuene avslørte den enorme mistilliten og motstanden som eksisterer blant brede lag av unge mennesker mot imperialistkrigen, som ignoreres av etablerte pro-NATO, pro-krig media og alle de politiske partiene.

Caroline sa, der hun uttalte seg om krigen: «Vi er pisslei. Frankrike sender milliarder og milliarder til Ukraina, mens det ikke er nok penger til det franske folket. Bare hva angår ungdommen, de rimelige CROUS-måltidene [studentkantinene], som kostet € 1, de ble opphevet mens de sender milliarder til Ukraina.»

Hun påpekte den sterke kontrasten mellom milliardene av euro Macron bruker på NATOs militæreskalering i Ukraina og milliardene han tar fra arbeiderne. Hun understreket hennes motstand mot å heve pensjonsalderen: «Man jobber hele året, med fem uker fri. Jeg mener at når du jobber hele livet, da fortjener du på slutten av det hele å kunne hvile ut og virkelig kunne nyte det.»

Hun tilbakeviste argumentet om at NATO fører en defensiv krig i Ukraina, og minnet om NATOs løfter i NATO-Russland-grunnleggingspakten fra 1997: «For meg er det NATO som er fullstendig ansvarlig, fordi de vil komme seg nærmere Russland, og Russland har sagt nei. De signerte en avtale om at det ikke var ment at NATO skulle bre seg ut rundt Russland. De respekterte ikke den kontrakten, og det er det.»

Seks år etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 lovet NATO faktisk ikke å etablere seg på Russlands grenser. Men på 1990-, 2000- og 2010-tallet, da Washington og deres europeiske allierte invaderte Irak, Somalia, Jugoslavia, Afghanistan, Libya og Syria, absorberte de også Øst-Europa inn i NATO. Nå hevder NATO at de forsvarer seg mot Russland, men det er franske tropper som er stasjonert langs den russiske grensa, ikke omvendt.

Konga, en student fra Congo, uttalte seg også om krigen: «Det å sende våpen til Ukraina er virkelig ikke en bra sak, det vekker bare konflikter. Det gjør framtiden veldig farlig.»

Han påminnet Afrikas blodige erfaringer med NATOs nykoloniale kriger: «I utgangspunktet var jeg for omveltingen av Gaddafi (i Libya-krigen i 2011). Media bombarderte oss og fortalte oss at det var et diktatorisk regime som undertrykte demonstrantene. Men noen år seinere, da jeg tenkte litt dypere over det, da innså jeg at det var en dårlig ting. Siden den gangen har det vært en jevn strøm av våpen og hele området har blitt destabilisert.»

Konga, som bodde i Mali under Frankrikes okkupasjon som angivelig var for å bekjempe islamistisk terrorisme, mintes: «Jeg vil si at i gjennomsnitt åtte av 10 personer så ut til å være imot den franske tilstedeværelsen i Mali. Etter deres mening støttet de franske styrkene jihadistene og lot dem utføre deres angrep.»

Konga påminte resultatet av embargoen som ble pålagt Mali, med fransk støtte, som «økte prisene mye for mat og basisvarer. Det var vanskelig. Folks gjennomsnittsinntekt var rundt € 80 til €100 i måneden, og med inflasjonen var det virkelig smertelig.»

Konga understreket den enorme faren i Ukraina for en katastrofal militær eskalering mellom NATO og Russland: «Russland vil ikke tape denne krigen. Som en atomvåpenmakt ville det å tape denne krigen være fatalt for dem, så de vil bruke alle midler. I denne krigen vil det ikke være vinnere eller tapere, det er derfor jeg foretrekker en diplomatisk løsning framfor å sende flere våpen.»

Han kritiserte mangelen på debatt og motstand mot krigen blant etablissementet og de franske pseudo-venstre-partiene: «Jeg snakker med franske studenter; de forstår risikoen, men de er ikke helt klar over sakens alvor. ... Jeg har inntrykk av at de politiske partiene egentlig ikke er involvert. Om de oppfordret til en mobilisering, da kunne det få en innvirkning. Men det er ikke det som blir gjort. De rådende makter og media sier bare det de vil at vi skal vite. Det er mindre og mindre debatt og mer og mer propaganda.»

Lorenzo, en student fra Italia, sa krigen i Ukraina er «en forferdelig situasjon. Vi vet ikke hva slutten på denne konflikten vil bli. Jeg er skremt, men jeg har ikke grunnlaget eller kunnskapen om dette emnet.»

Lorenzo understreket at han ikke ville være tilfreds med tanken på å slåss i Russland: «Ingen ville være det, tror jeg. Krig er ikke positivt. Det ligger økonomiske, politiske interesser bak, som ikke respekterer menneskeverdet. ... Det var den forebyggende krigen i Irak, men der var det ingen masseødeleggelsesvåpen [som Washington, London og Roma hevdet, for å berettige deres invasjon av Irak i 2003]. Jeg vet ikke om vi ungdommene snakker nok om det. Dette er interesser vi kanskje ikke kjenner til, men som påvirker oss som borgere.»

Septaria, med en far og en bror i den franske hæren, fortalte WSWS om de sosiale og økonomiske vanskelighetene studenter i Frankrike møter: «Selv med hjelp fra min familie har jeg problemer med å ha til å spise mot slutten av måneden. Så jeg kan ikke forestille meg hvordan studenter som må jobbe kan få det til, på toppen av studiene. Jeg prøvde å jobbe, men det klart jeg ikke.»

Hun sa: «Min bror dro til Afrika for en tid siden nå. Jeg var veldig bekymret, spesielt da det hadde vært rapporter i pressen om ulykker der han kunne ha vært involvert. Vi var veldig heldige, for det var han ikke, men det er en vedvarende bekymring. Og for faren min, han er nesten på slutten av sin karriere, jeg er redd det blir forlangt for mye av ham, når han allerede har levert så mye.»

Hun sa hun var glad for å kunne snakke med WSWS-journalister: «Jeg synes det er betryggende å se at det fortsatt er folk som ikke er så fatalistiske at de sier ‘Vel, kom igjen, la oss gå til krig.’»

Walid, en student fra Marokko, understreket hykleriet i fransk presse av fordømmelsene av russiske militæraksjoner: «Det er alltid en dobbeltmoral. Det er betinget av imperialistinteresser. Frankrike leverer alltid våpen til Saudi-Arabia, vel vitende om hvor de blir av. Saudi-Arabia dreper mennesker i Jemen. Dette er interessene til kapitalistsystemet på gang.»

Walid uttrykte også hans sympati for WSWS-perspektivet om å mobilisere unge mennesker internasjonalt, for å gripe inn i den nåværende oppblomstringen av arbeiderkamper og for å forene arbeidere over hele Europa og hele verden for å stoppe krigen.

Han sa: «I Marokko mener vi alltid at solidaritet mellom folk til slutt vil bære frukt. For øyeblikket har vi selvfølgelig ikke nok midler til å få det til å fungere, men i prinsippet må vi vise solidaritet mellom alle, til tross for krigene. ... Det er fordømmelser, situasjoner med undertrykkelse eller dominans på samme tid. Men mellom mennesker fra forskjellige land er det alltid en ånd av solidaritet.»

«I Frankrike er det for øyeblikket folkets kamp mot pensjonsreformene. Det er solidaritet mellom arbeiderklassene. Men for å få det til, trenger man mye arbeid, man trenger virkelige allianser mellom alle menneskene, som har interesse av å endre sitt land.»