Israelske sikkerhetsstyrker lanserte i de tidlige morgentimer torsdag for andre natt på rad et forferdelig angrep på Al-Aqsa-moskéen i det okkuperte Øst-Jerusalem.

Tåregass, sjokkgranater og gummibelagte stålkuler ble avfyrt mot 20 000 palestinske muslimer samlet til Ramadan-bønn i moskéen, mens væpnede soldater fjernet flere med tvang, og slo og banket dem med batonger og geværkolber.

Det andre voldelige angrepet var mindre intenst enn det første, da minst 37 personer ble skadet, og resulterte i seks skadede personer, ifølge den palestinske Røde Halvmåne, som også meldte at israelske sikkerhetsstyrker forhindret medisinsk personell fra å ta seg av de sårede.

Den andre voldsrunden kom dagen etter politiraidet som arresterte og fjernet rundt 450 moské-besøkende, og forbød tilgang til moskéen for palestinere under 50 år. Itamar Ben Gvir, fascisten som er partileder for Jødisk makt, og minister for nasjonal sikkerhet, berømmet politiets innsats.

Israels angrep utløste raseri i hele den arabiske og muslimske verden, med appeller om å lette spenningene som kom fra FN, USA, Canada, EU og Tyrkia.

Militante grupper i Gaza skøyt flere raketter inn i Israel, de fleste som ble avskjært eller forøvrig falt uten å forårsake noen materiell ødeleggelse eller personskade. Israels forsvarsstyrker (IDF) lanserte angrep på den beleirede enklaven. Hamas, den geistlige gruppa som kontrollerer Gaza, fordømte det israelske angrepet og oppfordret palestinere til å demonstrere som respons, men gikk ikke til noen oppfordring om militær konfrontasjon.

Ramadan, som i år sammenfaller med jødenes feiring av påsken, har de siste årene sett israelske soldater angripe muslimske bedende ved al-Aqsa-moskéen, islams tredje helligste sted, og har forhindret dem fra å følge skikken med å tilbringe natta inne i moskéen for Itikaf.

Tilsvarende angrep i mai 2021, sammen med provokasjoner fra høyreekstreme grupper og forsøk på utkastelse av seks palestinske familier fra deres hjem i Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem, utløste fra Israels side et morderisk 11-dager-langt angrep på Gazas forsvarsløse befolkning. De israelske luftangrepene den gangen drepte 261 palestinere, derav 67 barn, skadet ytterligere 2 200 og fordrev 113 000 palestinere fra deres hjem. Dette førte til protester og opptøyer på Vestbredden og i israelske byer med overveiende arabisk befolkning.

Denne ukas angrep på al-Aqsa-moskéen, den okkuperte Vestbredden og på Israels egne palestinske borgere, så vel som mot Iran og Syria, er spydspissen i statsminister Benjamin Netanyahus kampanje for å piske opp krigsfeber i Israel. Samtidig som protestene mot hans bestrebelser for å besørge hans høyreekstreme regjering diktatoriske fullmakter fortsetter inn i den fjerde måneden, er han fast bestemt på å blokkere forsøkene på å forene palestinske og jødiske arbeidere og ungdommer mot hans regjering, som enda er små, men i kjølvannet av det pogromlignende nybyggerangrepet på byen Huwara på Vestbredden nå vokser.

Netanyahu vurderer at han kan få skapt en slags nasjonal «enhet» basert på militarisme for å avlede de politiske spenningene utad mot Israels «ytre fiender», palestinerne og Iran. Han sa sist søndag i et kabinettmøte: «Israels interne debatt vil ikke trekke en tøddel fra vår besluttsomhet. Styrke og evne til å handle mot våre fiender på alle fronter, hvor og når det er nødvendig.» Han har varslet en innkalling av sikkerhetskabinettet, for første gang siden februar.

Politiet hadde per torsdag kveld løslatt minst 397 av de rundt 450 palestinerne som ble arrestert under tirsdagens raid, men har forbudt dem å komme inn i Al-Aqsa-moskéen i ei uke. Førtisyv fanger fra Vestbredden er overført til militærfengselet Ofer, mens seks palestinere fra Øst-Jerusalem blir fastholdt og avhørt. Ifølge den palestinske Kommisjonen for internertes affærer er «arrestasjons- og interneringsvilkårene ydmykende og umenneskelige, og ingen medisinsk hjelp blir besørget de skadde internerte».

Politiet eskorterte dusinvis av israelske bosettere da de torsdag morgen tok seg inn på plassene rundt al-Aqsa-moskéen, som førte til frykt for at det forberedes for å dele området mellom muslimer og jøder, slik Ibrahimi-moskéen i Hebron ble delt på 1990-tallet.

Ytrehøyregrupper, deriblant Tempelaktivistene som er fast bestemt på å gjennomføre jødiske bønner på området, som er forbudt i henhold til den internasjonale avtalen som regulerer forvaltningen av stedet, som Jordan er ansvarlig for – bestreber seg for å få erstattet moskéen med et jødisk tempel. De har tidligere oppfordret til massestorming, gjennom hele den ukelange påskehøytiden, og kunngjorde at de har til hensikt å utføre en dyreofring i anledning påskefeiringen, en sak Ben-Gvir gjentatte ganger har oppfordret til. Politiet arresterte onsdag «ei rekke mennesker» nært moskéen med «medbrakte lam eller geiter, som de ble mistenkt for å ville ofre på stedet i anledning påskehøytiden».

I gamlebyen i Jerusalem skøyt en israelsk bosetter med skarp ammunisjon en 14-år-gammel palestinsk gutt i arma, som bidro til økte spenninger i byen.

Israelske sikkerhetsstyrker anvendte på Vestbredden giftgass for å spre protestmarsjer og rasende konfrontasjoner med israelske bosettere for andre natt på rad i byene Nablus, Jenin, Tulkarm, Hebron, Ramallah, Jenin, Betlehem og Jeriko. I Nablus ble minst 12 personer skadet, ytterligere titalls i Beit Ummar nær den sørlige byen Hebron, og én person ble såret av skarp ammunisjon.

Inne i Israel undertrykte politiet onsdag kveld rasende protester i den palestinsk byen Umm al-Fahm over stormingen av al-Aqsa-moskéen, der de brukte sjokkgranater og arresterte minst 12 personer. Andre protester brøyt ut i de nærliggende nordlige byene Reineh og Kafr Manda.

Israel har den siste uka iverksatt fire luftangrep mot Syria, der de drepte to iranske militæroffiserer. Teherans sendte som gjengjeldelse fra Syria ut en ubemannet drone inn over Nord-Israel, som IDF i sin tur tirsdag morgen fulgte opp med et nytt luftangrep nært Damaskus, som krevde to siviles liv.

Syrias utenriksdepartement advarte om at Israels angrep risikerte å trekke regionen i retning av en «total eskalering» og beskyldte Tel Aviv for å angripe Syria for å «unnslippe deres interne problemer gjennom aggresjoner og forbrytelser utenfor deres grenser».

Ramazan Sharif, talsmann for Den iranske revolusjonsgarden, som tirsdag talte i det sentrale Teheran under de drepte revolusjonsvaktenes begravelsesprosesjoner, lovet å hevne deres død.

IDFs stabssjef Herzi Halevi skrøyt av at Israel var «beredt» til å angripe Iran og kunne gjøre det selv uten støtte fra USA. Halevi ble sitert av i24NEWS for å si: «Vi er beredt til å gå til aksjon mot Iran. Den israelske hæren har evnen til å angripe både i fjerne land og nært hjemme.»

Torsdag ettermiddag ble dusinvis av raketter skutt mot Israel fra Libanon, som resulterte i to personer som ble skadet og noen få branntilløp. Selv om ingen organisasjon har påtatt seg ansvaret, har Israels antakelse vært at de ble skutt ut med Hizbollahs godkjenning, og beskøyt som gjengjelselse den sørlibanesiske byen al-Qlaileh. Den Iran-støttede militsen og politiske gruppa Hizbollah har tidligere sagt den ville støtte «ethvert tiltak» palestinere foretar til forsvar av al-Aqsa.

Israels forsvarsminister Yoav Gallant, som Netanyahu 26. mars forsøkte å sparke for hans oppfordring om å stanse overhalingen av rettsvesenet, da på grunn av harmen det hadde forårsaket i deler av de væpnede styrkene, har nå opptrådt ved hans side. Mannen de selverklærte lederne av opposisjonsbevegelsen hyllet som Israels frelser advarte Iran om at Israel «ikke ville la iranere eller Hizbollah angripe oss... Vi vil presse dem ut av Syria til det sted de burde være, og det er Iran.» Han insisterte onsdag på at IDF forberedte seg «for alle muligheter».

Gallants støtte til Netanyahus fascistiske angrep mot palestinerne og hans krigshissing mot Hizbollah, Syria og Iran, bekrefter at Israels offisielle opposisjonen på ingen måte representerer noe alternativ til diktatur og autoritarisme, langt mindre til krig mot palestinerne og Iran.

Netanyahu vet at opposisjonslederne Yair Lapid, Benny Gantz og hele rekka av tidligere generaler, sikkerhets- og etterretningssjefer og businessdirektører, som står i spissen for bevegelsen, ikke har noen vesentlige politiske uenigheter med ham. Deres motstand stammer fra deres frykt for at han og hans fascistkoalisjonspartnere undergraver Israels tynne demokratiske finér, og risikerer å splitte et allerede dypt polarisert samfunn, et av de mest ulike i OECD-gruppa av framskredne land.

Som lojale forsvarere av det israelske borgerskapet og sioniststaten vil de si seg enige i noen kosmetiske endringer i hans planer om å kastrere rettsvesenet, for å få demobilisert den største protestbevegelsen i Israels 75-årige historie, og forøvrig understøtte Israels oligarkers styre mot folket. I tilfelle utbrudd av et palestinsk opprør eller en ekstern krig, ville de gjøre deres ytterste for å blokkere ethvert av protestbevegelsens bestrebelser for å rekke ut til palestinerne og motsette seg Israels system med apartheidstyre i Israel, og militært styre over de okkuperte palestinske områdene.

Israelske og palestinske arbeidere må bryte med kapitalistpolitikerne som bestreber seg for å kontrollere protestbevegelsen. Det avgjørende spørsmålet er smiingen av et revolusjonært lederskap for å sikre arbeiderklassens politiske uavhengighet, i en uforsonlig kamp mot alle representanter for borgerskapet, og forene israelske og palestinske arbeideres kamp med deres brødre og søstre i hele regionen— arabiske, iranske, kurdiske og tyrkiske – og i imperialistsentrene, mot kapitalismen og for sosialisme.