Dette er forordet til den kommende boka skrevet av David North, Leon Trotsky and the Struggle for Socialism in the Twenty-First Century. North er styreleder av World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (US).

Den trykte utgaven og epub-versjonen av boka publiseres 30. juni 2023, og er tilgjengelig for forhåndsbestilling her fra Mehring Books.

***

Materialet samlet i dette bindet ble skrevet over en periode av førti år. Det første essayet, Leon Trotsky and the Development of Marxism, ble opprinnelig publisert seint høsten 1982. Det siste bidraget, et brev til en ungdomsorganisasjon grunnlagt av trotskister i Russland, Ukraina og andre land i den tidligere Sovjetunionen, ble skrevet i februar 2023.

Til tross for de mange årene som skiller det første og siste dokumentet, er de forbundet av et sentralt argument: At Leo Trotskij var den mest betydningsfulle størrelse i sosialismens historie de fire første tiårene av det tjuende århundre, og at hans arv forblir det kritisk viktige, og uunnværlige teoretiske og politiske grunnlaget for den pågående samtidskampen for verdenssosialismens seier. De førti siste årenes begivenheter har på kraftfullt vis belagt denne vurderingen av Trotskijs plass i historien, og hans vedvarende politiske betydning.

La oss begynne med det faktum at historien har stadfestet og berettiget Trotskijs fordømmelse av stalinismen som en kontrarevolusjonær kraft. Men Sovjetunionen og de tilhørende stalinistiske regimene i Øst-Europa eksisterte imidlertid fortsatt på det tidspunkt da det første essayet ble skrevet. De stalinistiske politiske partiene tilknyttet Kreml-byråkratiet kunne skryte av millioner av medlemmer. Trotskijs forutsigelse at det stalinistiske byråkratiet ville gjenopprette kapitalismen, og at regimets forvorpne struktur ville kollapse under tyngden av det nasjonale økonomiske autarkiet inkompetanse og løgner, ble av mange politiske apologeter for «den reelt eksisterende sosialismen» avvist som «trotskistisk sekterisme», og til og med som «antisovjetisk propaganda».

Leon Trotsky and the Development of Marxism ble skrevet nettopp i de måneder da den mangeårige og stadig mer senile sovjetlederen Leonid Bresjnev ble flyttet fra hans sykeseng til Kreml-murens nekropolis på Den røde plass. Det stalinistiske byråkratiet overleverte først deres troskap til Jurij Andropov og så til Konstantin Tsjernenko – som, innen bare litt mer enn to år, begge tilsluttet seg deres forgjenger langs Kreml-muren – og, til slutt, i mars 1985, til Mikhail Gorbatsjov.

Til tross for alle den sistnevntes lovnader om en ny «åpenhet» [glasnost] i studiet av sovjethistorien, opprettholdt Kreml deres fordømmelse av kampen Trotskij førte mot stalinistregimet og dets svik og forræderi av Oktoberrevolusjonen.

Så seint som i november 1987 inkluderte Gorbatsjov i hans tale på syttiårsmarkeringen av Oktoberrevolusjonen, der stalinistregimet vaklet mot sin kollaps, et forsvar av Stalin og en giftig fordømmelse av Trotskij. Men, som Trotskij en gang bemerket, historiens lover viste seg å være mektigere enn selv den mektigste generalsekretæren.

Den eneste politiske tendensen som forutså og advarte for at Gorbatsjovs politikk førte i retning av Sovjetunionens oppløsing og gjenopprettingen av kapitalisme, var Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Så tidlig som mars 1987, midt under den globale hyllingen av den nye sovjetlederen, som ble kjent som «Gorbymania», advarte Den internasjonale komitéen:

Den såkalte reformpolitikken til Gorbatsjov representerer en faretruende trussel både for arbeiderklassen i Sovjetunionen og for arbeiderne og de undertrykte massene internasjonalt. Den setter Oktoberrevolusjonens historiske erobringer i fare, og er knyttet til en fordyping på verdensbasis av byråkratiets kontrarevolusjonære kollaborering med imperialismen.^[1]

To år seinere, i 1989, i en analyse av Gorbatsjovs politiske orienteringer med tittelen Perestroika Versus Socialism, skrev jeg:

Gorbatsjov har i løpet av de tre siste årene tatt avgjørende skritt for å promotere privat eierskap av produktivkreftene. Byråkratiet identifiserer stadig mer åpent deres interesser med utviklingen av sovjetkooperativer organisert etter helt og holdent kapitalistiske retningslinjer. Følgelig, i den grad byråkratiets egne privilegier ikke lenger er tilknyttet, men fiendtlige til formene for statseiendom, må dets relasjoner til verdensimperialismen gjennomgå en korresponderende og signifikant endring. Hovedmålet for sovjetisk utenrikspolitikk blir mindre og mindre forsvaret av Sovjetunionen mot imperialistangrep, men snarere mobiliseringen av imperialiststøtte – politisk og økonomisk – for realiseringen av innenriksmålene med perestroika [ombygging], det vil si, utviklingen av kapitalismens eiendomsrelasjoner i Sovjetunionen. Følgelig, den kontrarevolusjonære logikken i den stalinistiske teorien om «sosialisme i ett land» finner dermed sitt ultimate uttrykk i utviklingen av en utenrikspolitikk som tar sikte på å undergrave sovjetstatens eiendomsrelasjoner og gjeninnføringen av kapitalisme i selve Sovjetunionen (USSR).^[2]

Jeg kan ikke hevde en eksepsjonell ære for denne vurderingen av Gorbatsjovs politikk, som ble verifisert og stadfestet av den seinere utviklingen. Den internasjonale komitéens perspektiv var basert på analysen av sovjetsamfunnets motsetninger og stalinistregimets kontrarevolusjonære utviklingsforløp etablert av Trotskij et halvt århundre tidligere, i hans verk Revolution Betrayed [Den forrådte revolusjon]. Forøvrig, ICFIs forståelse av post-sovjet-prosessen med kapitalismens restaurering var tilrettelagt av det faktum at den utvilet seg langs de linjene Trotskij forutså.

Sovjetunionens oppløsing resulterte ikke, som Francis Fukuyama forutså, i «Historiens ende», som Rand Corporation-analytikeren definerte som «endepunktet for menneskehetens ideologiske evolusjon og universaliseringen av vestlig liberalt demokrati som den endelige formen for menneskelig styring.»^[3] Det er helt åpenbart at Fukuyama ikke forutså Donald Trumps tiltredelse til det amerikanske presidentskapet.

Verken i det post-sovjetiske Russland eller i de framskredne kapitalistlandene samsvarte utviklingen faktisk med skjemaet til vismannen fra Rand-tankesmia. Alle de solfylte spådommene som gjenopprettingen av kapitalismen ble berettiget med, ble innen Russland tilbakevist av begivenhetenes gang. I stedet for velstand besørget brannutsalget av statseiendelene til tidligere sovjetbyråkrater og andre kriminelle elementer, massefattigdom og svimlende nivåer av sosial ulikhet. I stedet for å besørge næring til demokratiets oppblomstring, antok den nye russiske staten raskt formen av et oligarkisk regime. Og påstanden at Russland, så snart landet ugjenkallelig hadde forkastet sin historiske tilknytning til Oktoberrevolusjonen, med ømme omfavnelser ville bli ønsket velkommen av deres nye «vestlige partnere» og bli fredelig integrert inn i kapitalistnasjonenes brorskap, den viste seg å være den mest fantasifulle og urealistiske av alle forutsigelsene.

Begivenhetene som etterfulgte Sovjetunionens oppløsing – rekka av økonomiske, geopolitiske og sosiale kriser som har karakterisert de tre siste tiårene – har underbygget den marxistiske analysen av motsetningene innen de store imperialistlandene, som er pådriveren for kapitalismen som verdenssystem, i retning destruksjon. Den fjerde internasjonales grunnleggingsdokument, skrevet av Trotskij i 1938, definerte den tidens historiske epoke som kapitalismens «dødskramper» og beskrev den dagsaktuelle situasjonen kort før utbruddet av den andre verdenskrig:

Menneskehetens produktivkrefter stagnerer. Nye oppfinnelser og forbedringer mislykkes allerede med å heve nivået av materiell velstand. Konjunkturelle kriser under den sosiale krisas betingelser i hele kapitalistsystemet påfører massene stadig tyngre berøvelser og lidelser. Voksende arbeidsledighet forsterker, i sin tur statens finanskrise og undergraver de ustabile monetære systemene. …

Under den tiltakende spenningen av kapitalistisk oppløsing når imperialistantagonismer ei blindgate, som på høydepunktet av separate sammenstøt og blodige lokale uroligheter ... uunngåelig må smelte sammen til en brannstorm av verdensdimensjoner. Borgerskapet er selvfølgelig klar over den fatale faren en ny krig representerer for deres dominans. Men denne klassen er nå umåtelig mindre i stand til å avverge krig enn den var under opptakten til 1914.^[4]

Den nåværende verdenssituasjonen har mer enn bare en foruroligende likhet med den som ble så aktuelt og innsiktsfullt beskrevet av Trotskij for åttifem år siden. Hans forståelse av verdenssituasjonen var utledet av hans analyse av kapitalismekrisas kilde: 1) konflikten mellom sosial produksjon og privat eierskap av produksjonsmidlene; og 2) inkompatibiliteten av kapitalismens nasjon-stat-system med verdensøkonomiens objektive utvikling. Innen kapitalismens rammeverk fører krisa som oppstår av disse motsetningene til tvillingkatastrofen fascistbarbari og verdenskrig.

Trotskij la sentral vekt på amerikansk imperialismes rolle i hans analyse av den globale kapitalismens fatale dynamikk. Han skrev i 1928, fra det fjerne Alma Ata i Sentral-Asia (dit han ble eksilert av stalinistregimet):

USAs hegemoni vil i kriseperioden operere mer fullstendig, mer åpent og mer hensynsløst enn i boomperioden. USA vil bestrebe seg for å overvinne, og for å komme seg ut av sine vanskeligheter og plager, først og fremst på Europas bekostning, uavhengig av om dette finner sted i Asia, Canada, Sør-Amerika, Australia eller i Europa selv, eller om det finner sted fredfullt eller gjennom krig.^[5]

Trotskij beskrev i 1934 amerikansk imperialismes utviklingsforløp i enda skarpere termer:

Amerikansk kapitalisme står opp mot de samme problemene som i 1914 skøyv Tyskland ut på krigsstien. Er verden delt? Den må omfordeles. For Tyskland var det et spørsmål om å «organisere Europa». USA må «organisere» verden. Historien bringer menneskeheten ansikt til ansikt med det vulkanske utbruddet av amerikansk imperialisme.^[6]

Trotskij hånet USAs tilbøyelighet til å hellige deres rovdyrpolitikk med humanitære fraser. Han beskrev i kjølvannet av den første verdenskrig minneverdig president Woodrow Wilson som «en filister og en hykler», en «oljesleip Tartuffe» som «krysser på tvers av det blodgjennomstengte Europa som moralens øverste representant, som en Messias for den amerikanske Dollar; som straffer, benåder og ordner folkenes skjebne.»^[7] Nå som Wilsons rabiate rasisme er velkjent, har Trotskijs beskrivelse av den en gang ærede amerikanske presidenten, lenge hyllet som demokratisk liberalismes ikon, blitt konsensus i det akademiske miljø.

Men uansett hvor treffende han avslørte den amerikanske imperialismens hykleri, Trotskij forklarte ikke dens politiske orienteringer, eller for den saks skyld de til dens tyske rival under Hitler, som ene og aleine kriminelle forstyrrelser i en ellers fredfull verden. Hans tiltale av disse landenes politiske orienteringer, og de andre imperialistmaktenes, var av en historisk, snarere enn en filistinsk moralistisk karakter. Politikken med invasjon, annekteringer og erobringer var, og er fortsatt, ikke forankret i individuelle lederes vanvittige galskap, selv om det skulle gjelde en psykopat som Hitler, men i den desperate nødvendigheten av å overvinne begrensningene statsgrensene pålegger dem for tilgangen til de globale ressursene og verdensmarkedet. Den uopphørlige veksten av imperialistisk militarisme, som uunngåelig fører til verdenskrig, betegnet nasjon-stat-systemets historiske bankerott. Som Trotskij forutså i 1934, i en artikkel opprinnelig publisert i det amerikanske tidsskriftet Foreign Affairs:

Kampen om utenlandsmarkeder vil bli uforlignelig skarp. Fromme forestillinger om autarkiets fordeler vil umiddelbart bli kastet til side, og vise planer for nasjonalt harmoni vil bli kastet i søppelkurva. Dette gjelder ikke bare tysk kapitalisme, med dens eksplosive dynamikk, eller Japans forsinkede og grådige kapitalisme, men også Amerikas kapitalisme, som fortsatt er mektig til tross for dens nye motsetninger.^[8]

Motsetningene Trotskij utledet på slutten av 1920-årene og på 1930-tallet er nå på et langt mer framskredent, til og med terminalt, utviklingsstadium. I kjølvannet av Sovjetunionens oppløsing har pådriveren for å «organisere verden» i USAs globale hegemonis interesser antatt form av utbruddet av et globalt raseri. Amerikansk imperialismes «vulkanske utbrudd», forutsett av Trotskij for nesten nitti år siden, er godt i gang.

Men den amerikanske vulkanen er ikke den eneste lokaliseringen av militaristiske utbrudd. Det er  en massiv stigning i militærutgiftene på gang av en internasjonal skala. Krigsgudene tørster igjen. De to største beseirede maktene i den andre verdenskrig dropper deres hyklerske pasifistiske pretensjoner. Der Tyskland utnytter anledningen Ukraina-krigen tilbøy har Bundestag godkjent tredoblingen av landets militærbudsjett. Japan, allerede den nest største militærmakt i Asia, har bekjentgjort en heving av deres «forsvars»-utlegg på 26,3 prosent. De er fast bestemt på ikke å bli utelatt fra fordelingen av byttet som skal følge, i kjølvannet av en tredje verdenskrig, og en ny omfordeling av verden, forutsatt at det er en verden igjen å dele.

At verden nærmer seg avgrunnen av en global militærkatastrofe er nå allment erkjent også i kapitalistmediene. Etter et år med propaganda som uopphørlig framstiller den russiske invasjonen av Ukraina som en «uprovosert krig» plasserer borgerlige kommentatorer nå krigen i en mer realistisk internasjonal kontekst. Gideon Rachman, Financial Times’ utenrikspolitiske spesialist, bemerket nylig den «historiske parallellen» mellom den nåværende situasjonen og «framveksten av internasjonale spenninger på 1930- og 1940-tallet».

Det faktum at Kinas president og Japans statsminister avla samtidige og konkurrerende besøk til Russlands og Ukrainas hovedsteder understreker den globale betydningen av Ukraina-krigen. Japan og Kina er heftige rivaler i Øst-Asia. Begge landene forstår at deres kamp vil bli dypt påvirket av utfallet av konflikten i Europa.

Denne skyggeboksingen mellom Kina og Japan over Ukraina er del av en breiere trend. Strategiske rivaliseringer i regionene Europa-Atlanterhavet og Det indiske hav-Stillehavet overlapper i tiltakende grad hverandre. Det som oppstår er noe som synes mer og mer som én eneste geopolitisk kamp.^[9]

Enhver historisk personlighet er selvfølgelig produkt av hans eller hennes egen tid. Men Trotskij er en historisk figur som med hans aktive innflytelse på samtidige begivenheter har strukket seg langt utover hans egen levetid. Hans skrifter studeres ikke bare for den innsikten de besørger om begivenhetene i det forrige århundres fire første tiår, men også som analyser som er essensielle for å forstå og intervenere inn i dagens hendelser.

Robert J. Alexander, den nå henfarne antimarxistiske akademikeren som var et mangeårig medlem av Council on Foreign Relations, uttrykte i en massiv 1 124-sider-lang studie, International Trotskyism, publisert like før oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, hans bekymringer for at oppløsingen av Sovjetunionen kunne føre til at trotskismen gjenoppsto som en massebevegelse. Han skrev:

Nå, på slutten av 1980-tallet, har trotskistene aldri kommet til makten i noe land. Selv om den internasjonale trotskismen ikke nyter støtte fra noe veletablert regime, som stalinismens arvinger gjorde, betyr bevegelsens utholdenhet i ei lang rekke land, sammen med det politiske livs ustabilitet i de fleste av verdens nasjoner, kan ikke muligheten fullstendig utelukkes for at et trotskistparti i overskuelig framtid kommer til makten.^[10]

Styringselitene tok professor Alexanders advarsel på alvor. De responderte på den politiske faren fra venstresiden som stalinistregimenes kollaps utgjorde, ved å bestille en serie bakvaskende pseudo-biografier om Trotskij. Men disse verkene, skrevet av professorene Ian Thatcher, Geoffrey Swain og Robert Service, mislyktes totalt, til tross for deres først begeistrede anmeldelser i kapitalistpressen. Den internasjonale komitéen avslørte deres løgner i sin helhet. Biografien skrevet av den hyllede professoren Robert Service fra Oxford University ble for hans forlag, Harvard University Press, en kilde til forlegenhet etter at fagjournalen The American Historical Review erkjente at min kritikk av Services biografi som «a piece of hack work» var «Harde ord, men berettigede.»^[11]

Det er en historisk materialistisk forklaring for den internasjonale trotskistbevegelsens utholdenhet og vekst i møte med en uopphørlig og nådeløs forfølgelse, som strekker seg over mange tiår, av utallige fiender. De grunnleggende objektive økonomiske og sosiale kreftene som bestemte det generelle forløpet av politiske hendelser i Trotskijs levetid, sentrert om den globale klassekampen mellom borgerskapet og proletariatet, har ikke blitt forbigått av historiens gang. Trotskijs Teori om permanent revolusjon vedvarer å være det vesentlige historisk-strategiske fundamentet for den internasjonale arbeiderklassens kamp mot kapitalisme. Han skrev i 1930:

Sluttføringen av den sosialistiske revolusjonen innenfor nasjonale grenser er utenkelig. Én av de grunnleggende årsakene til det borgerlige samfunnets krise er det faktum at produktivkreftene det har skapt ikke lenger lar seg forene med nasjon-statens rammeverk. Av dette følger, på den ene siden, imperialistkriger, og på den andre, utopien om den borgerlige foreningen i De forente stater av Europa. Den sosialistiske revolusjonen begynner på den nasjonale arena, den utspiller seg på den internasjonale arena og den fullføres på verdensarenaen. Følgelig, den sosialistiske revolusjonen blir en permanent revolusjon i en nyere og breiere betydning av ordet; den oppnår fullføring først i det nye samfunnets endelige seier på hele vår planet.^[12]

Den enorme globalt integrerte utviklingen av produktivkreftene, og den enorme veksten av arbeiderklassen, har så langt fra blitt forbigått av tidens hendelser, men har derimot bare ytterligere underbygget Trotskijs oppfatning av sosialistisk revolusjon som en gjensidig avhengig prosess av internasjonal klassekamp. Historiens bevegelser krysser nå avgjørende med den store marxistteoretikeren og revolusjonærens strategiske visjon.

Den nåværende verdenssituasjonen er en Trotskij ikke ville hatt noe problem med å kunne gjenkjenne og analysere. Vi lever i sluttfasen av den samme historiske epoken av imperialistkrig og sosialistisk revolusjon. De historiske problemene Trotskij befattet seg med – spesielt i de seksten årene fra Lenins invalidiserende hjerneslag i 1923 og hans fjerning fra politisk aktivitet, og til hans eget attentat i 1940 – forblir de uløste eksistensielle politiske anliggender arbeiderklassen står overfor: Imperialistkrig, demokratiets sammenbrudd og gjenoppblomstringen av fascisme, stigende inflasjon, massearbeidsledighet, fattigdom, arbeidernes eksisterende masseorganisasjoners forræderi og integrering inn i kapitaliststatens strukturer.

Dette året markerer vi et århundre siden grunnleggelsen av Venstreopposisjonen i Sovjetunionen. Trotskijs initielle offentlige kritikk, høsten 1923, av framveksten av byråkratisme både i sovjetstaten og Kommunistpartiet, markerte begynnelsen av det tjuende århundres politisk mest betydningsfulle kamp. Sovjetbyråkratiets usurpering av den politiske makten, anført av Stalin, skulle få katastrofale konsekvenser for den internasjonale arbeiderklassens skjebne og for kampen for sosialisme. Denne usurpasjonens politiske begrunnelse – som medførte arbeiderklassens underordning til byråkratiet, ødeleggelsen av alle former for arbeiderdemokrati, og til slutt marxistenes fysiske likvidering i Sovjetunionen – ble besørget av det stalinistiske dogmet om «sosialisme i ett land». Denne pseudo-teorien, først og fremst rettet mot Trotskijs Teorien om permanent revolusjon, sanksjonerte forkastelsen av perspektivet for internasjonal sosialisme som Oktoberrevolusjonen var basert på.

Et nylig publisert bind viet en studie av Trotskijs kamp mot stalinismen begynner med den følgende påstanden: «I de fleste av de to siste tiårene av hans liv var det politiske og teoretiske anliggendet som opptok Leo Trotskij mer enn noen annet, problemet med sovjetbyråkratiet.»^[13]

Denne uttalelsen er fundamentalt feil. Problemet med sovjetbyråkratiet var, for Trotskij, i sin helhet sekundært til spørsmålet om den revolusjonære internasjonalismen. Det stalinistiske byråkratiets reelle karakter kunne faktisk bare forstås innenfor konteksten av Sovjetunionens relasjon til den internasjonale klassekampen, og verdenssosialismens skjebne. Som en tendens som oppsto innen Bolsjevikpartiet – under betingelsene av nederlagene arbeiderklassen led i Sentral- og Vest-Europa i etterkant av Oktoberrevolusjonen – representerte stalinismen en nasjonalistisk reaksjon mot marxistisk internasjonalisme. Som Trotskij skrev, bare ett år før hans attentat: «Det kan sies at hele stalinismen, tatt på det teoretiske planet, vokste ut av kritikken av Teorien om permanent revolusjon, slik den ble formulert i 1905.»^[14]

Kampen mot det byråkratiske diktaturet var uløselig knyttet til programmet for sosialistisk internasjonalisme. Det samme strategiske prinsipp gjelder for alle politiske oppgaver i den nåværende verdenssituasjonen. Det finnes ingen nasjonale løsninger på samtidens store problemer.

Trotskijs Teori om permanent revolusjon besørget analysen av den objektive dynamikken i den internasjonale klassekampen, som strategien for verdens sosialistrevolusjon måtte baseres på. Men Trotskij forklarte også at sosialismens seier ikke ville bli realisert gjennom den automatiske utarbeidingen av kapitalismens motsetninger. Disse motsetningene skapte bare de objektive betingelsene og potensialet for arbeiderklassens erobring av makten. Men transformasjonen fra potensial til virkelighet var betinget av det revolusjonære partiets bevisste beslutninger og handlinger.

Trotskijs erklæring i Den fjerde internasjonales stiftelsesdokument fra 1938, at «Menneskets historiske krise er redusert til det revolusjonære lederskapets krise» var en oppsummering av de sentrale lærdommene fra de femten foregående årenes nederlag, som arbeiderklassen led som konsekvens av de stalinistiske og sosialdemokratiske partienes og fagforeningenes opportunisme og forræderi.

Begivenheter som generalstreikens nederlag i Storbritannia i 1926, Chiang Kai-sheks knusing av Shanghais arbeiderklasse i 1927, nazistenes seier i Tyskland i 1933, Folkefrontens politikk i Frankrike som i 1936 demoraliserte den franske arbeiderklassen i kjølvannet av massestreikene, Den spanske revolusjonens nederlag i 1939, og til slutt Stalins pakt med Hitler og utbruddet av den andre verdenskrig, provoserte fram pessimisme og desillusjon hva angikk utsiktene for sosialisme blant breie deler av den venstreorienterte intelligentsiaen. De spurte seg, beviste ikke disse nederlagene at arbeiderklassen var ute av stand til å erobre og holde på makten?

Trotskij avviste ettertrykkelig selve demoraliseringen som motiverte spørsmålet. Forhindringen for realiseringen av sosialisme var ikke arbeiderklassens «ikke-revolusjonære» karakter, men heller at de eksisterende massepartiene var totalt forvorpne. Men dette reiste det videre spørsmålet: Var det mulig å bygge et parti med ledere som ville vise seg på høyde med revolusjonens fordringer? De som benektet den muligheten ble drevet til de mest pessimistiske politiske konklusjoner, det vil si, at programmet for sosialistisk revolusjon fremmet en urealiserbar utopi og at menneskehetens stilling i all hovedsak var håpløs. Trotskij skrev høsten 1939: «Ikke alle våre motstandere uttrykker denne tanken klart, men alle av dem – de som er ultra-venstre, sentrister, anarkister, for ikke å snakke om stalinister og sosialdemokrater – flytter ansvaret for nederlagene fra dem selv over på proletariatets skuldre. Ingen av dem indikerer under nøyaktig hvilke betingelser proletariatet skulle være i stand til å gjennomføre den sosialistiske omveltingen.»^[15]

Trotskij hadde identifisert kilden for de venstreintellektuelles politiske demoralisering. Deres avvising av arbeiderklassens revolusjonære potensial var det vesentlige premisset for de småborgerlige venstreakademikernes antimarxisme, i kjølvannet av den andre verdenskrig. Ved å rette deres argumenter mot Trotskijs historiske perspektiv (selv om de ikke åpent erkjente det), bestrebet Frankfurtskolen seg for å frakoble marxismen fra arbeiderklassen. Postmodernistene erklærte slutten for «de store narrativer» som hadde forklart historien som en objektiv lovstyrt prosess og identifiserte arbeiderklassen som samfunnets sentrale revolusjonære kraft. Det uunngåelige resultatet av regresjonen av den sosial tankegangen var den totale forkastelsen av marxismen og den sosiale revolusjonen basert på arbeiderklassen. Ernesto Laclau og Chantelle Mouffe, som to ledende representanter for denne regresjonen, erklærte i 1985 rett ut:

På det nåværende tidspunkt må vi si klart og tydelig at vi befinner oss i et post-marxistisk terreng. Det er ikke lenger mulig å opprettholde konseptet om subjektivitet og klasser, som det er utviklet av marxismen, og heller ikke dens visjon om det historiske kapitalistiske utviklingesforløpet...^[16]

De antimarxistiske teoretikere har blitt motbevist av hendelsesforløpet. Bare trotskistbevegelsen forutså og har forberedt seg på det globale oppsving av klassekampen som nå på gang. Den internasjonale komitéen, der den baserte seg på perspektivet Permanent revolusjon, uttalte i 1988:

Vi forventer at det neste stadiet av proletariske kamper uunngåelig vil utvikle seg, under det kombinerte trykket av de objektive økonomiske tendensene og av marxisters subjektive innflytelse, langs et internasjonalt utviklingsforløp. Proletariatet vil i praksis tendere mer og mer til å definere seg som en internasjonal klasse; og de marxistiske internasjonalistene, som med deres politiske orienteringer er uttrykket for denne organiske tendensen, vil kultivere denne prosessen og besørge den en bevisst form.^[17]

Verdenskapitalismens akselererende krise og den globale klassekampen vil besørge de objektive betingelsene for den sosialistiske revolusjonen og kapitalismens omvelting. «Men», som Trotskij advarte, «det store historiske problemet vil i alle fall ikke bli løst før det revolusjonære partiet står i fronten for proletariatet.»

Spørsmålet om tempo og tidsintervaller er av enorm betydning; men det endrer verken det generelle historiske perspektivet eller retningen for vår politikk. Konklusjonen er ganske enkel: Det er nødvendig å videreføre arbeidet med å utdanne og organisere den proletariske fortroppen med tidoblet energi. Nettopp i dette ligger Den fjerde internasjonales oppgave.^[18]

Det forrige århundres historiske erfaringer testet gjennomgående alle politiske bevegelser, partier og tendenser som hevdet å lede kampen mot kapitalisme. Men det tjuende århundres omkalfatringer har avslørt stalinistenes, sosialdemokratenes, maoistenes, de borgerlige nasjonalistenes, anarkistenes og pabloistenes kontrarevolusjonære rolle. Bare Den fjerde internasjonale, anført av Den internasjonale komitéen, har stått opp til historiens og tidens tann. Arbeiderklassens internasjonale revolusjonære sosialistbevegelse på alle kontinenter vil utvikle seg på det teoretiske og politiske grunnlaget av trotskismen, som er det tjueførste århundres marxisme.

* * * *

Dette bindet er dedikert til minnet om Wije Dias (27. august 1941 – 27. juli 2022), et ledende medlem av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, og i trettifem år generalsekretær for seksjonen på Sri Lanka. Kamerat Wije døde midt i kampen, og opprettholdt i hans alderdom og med uforminsket lidenskap hans ungdoms idealer. Hans arv – av mot, forpliktelse til trotskistiske prinsipper og hengivenhet til sosialisme – vil besørge et inspirerende eksempel for arbeiderklassen i de store klassekampene som vil avgjøre menneskehetens skjebne.

David Nord
Detroit
4. april 2023