Rundt 24 000 norske arbeidere i næringslivssektorene transport, energi, konstruksjon, og mat- og drikkevarebransjen gikk sist søndag til streik. [O. anm.: som enda ikke var avblåst da forfatteren postet artikkelen, som den ble på torsdag, dagen før artikkelen ble publisert på engelsk.]

Aksjonen ble iverksatt av Landsorganisasjonen (LO), fagorganisasjonenes sentralorgan, og det mindre fagforbundet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), etter at forhandlingene med arbeidsgivernes representanter, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), brøyt sammen i NHOs forsøk på å pålegge lønnsøkninger under inflasjonsnivået.

Streiker av denne størrelsesorden er sjeldne i Norge, som i mange tiår har vært basert på en ekstensiv korporativ relasjon mellom fagforeningene, arbeidsgiverne og staten, for å legge lokk på klassekampen. Sist gang LO organiserte en større streik var for mer enn to tiår siden da 86 000 arbeidere i 2000 deltok i en arbeidsnedleggelse. Mange av selskapene der arbeidere denne uka gikk til streik har ikke opplevd streik siden den andre verdenskrig. Om ikke en avtale var oppnådd innen fredag, skulle ytterligere 17 000 arbeidere fra produksjonsbedrifter og andre deler av industrien tilslutte seg streiken.

LOs krav i forhandlingene var lønnsøkninger for å holde tritt med inflasjonen, som i Norge i år er forventet å bli på 4,9 prosent. Arbeidsgiverorganisasjonen NHO hevdet å ha framlagt et berettiget tilbud for å imøtekomme fagorganisasjonenes forlangender. Det skulle samtidig innvilges et spillerom for individuelle arbeidsgiveres lokale inngåelse av lønnsoppgjør for deres arbeidere innen et område på 2 prosent over enn den sentralt avtalte lønnsøkningen, en prosedyre som kan resultere i det som kalles «lønnsglidning», med resulterende reallønnskutt for de fleste arbeiderne.

Lønnsforhandlingene, som innen torsdag ikke hadde lyktes med noen overenskomst, var del av forhandlingsrunden satt midtveis i de fireårige sentralt framforhandlede tariffavtalene. Fagforeningene mente at de 16. april ikke hadde annet valg enn å avvise en meklers forslag, hvilket gjenspeiler arbeideres press for høyere lønnsøkninger. Harmen har blitt drevet fram av massive lønnsøkninger for næringslivets toppledere, med 3 100 av direktørene på tvers av næringslivet som i fjor hadde en gjennomsnittlig lønnsøkning på 9,6 prosent. Økningene for ledere i den lønnsomme olje- og gassektoren var enda høyere, med svimlende 21 prosent.

At  fagforeningene følte seg tvunget til å kalle streiken, og eventuelt utvide den ytterligere, understreker hvordan grunnlaget for Norges korporativistiske strukturer, som så lenge har undertrykt klassekampen, nå bryter sammen. I store deler av etterkrigstiden resulterte de sentraliserte forhandlingene mellom fagforeningene og arbeidsgiverne i relativt sjenerøse lønninger og vinninger for arbeidere. Denne politikken ble muliggjort av Norges omfattende olje- og gassrikdom, og av etterkrigstidens midlertidige økonomiske stabilitet sikret av amerikansk imperialismes hegemoni.

USA-NATO-krigen mot Russland har forvandlet Norge og de andre nordiske landene til frontlinjestater i imperialistenes bestrebelser for å redusere Russland til status av en semi-koloni. Norge har erfart en enorm utvidelse av amerikansk militær aktivitet, spesielt lengst i nord, der landet har ei kort 196-kilometer-lang grense til Russland. Finland og Sverige blir nå raskt integrert inn i NATO, som letter utplasseringen av militærstyrker fra USA og europeiske imperialistmakter i hele Norden.

De vidtrekkende økonomiske sanksjonene som vestmaktene har pålagt Russland har også gjort Norge til en enda viktigere aktør på Europas energimarkeder, der tilførselen av olje og naturgass til Tyskland og andre store økonomier har økt vesentlig. Landets regjering, ledet av Arbeiderpartiet (Ap), tok i fjor det uvanlige skritt å forby oljearbeideres streik, i frykt for at skulle den fortsette ville den forpurre norsk energiforsyning til Europa og med det forhindre krigsinnsatsen. Forbudet ble håndhevet av fagforeningene, som støtter våpenleveranser til Ukraina, og fulgte tett på et besøk i Oslo av Tysklands økonomiminister Robert Habeck.

Mens Norges koalisasjonsregjering, bestående av Arbeiderpartiet (Ap) og Senterpartiet (SP), forlanger at arbeiderne skal bære byrden av inflasjonen og krigen mot Russland har den ingen kvaler med massivt å utvide militærbudsjettet. Senterpartiets forsvarsminister Bjørn Arild Gram varslet en økning i forsvarsutleggene i 2023-budsjettet på 6,7 milliarder norske kroner (€ 580 millioner), en økning på rundt 9 prosent over 2022-budsjettet. Det gjøres betydelige investeringer helt i nord, der det amerikanske militæret har fått ubehindret tilgang til «avtalte områder» og der en massiv militæroppbygging rettet mot Russland er langt framskreden.

En tilsvarende prosess er på gang i hele Norden. I nabolandet Sverige er den høyreorienterte koalisjonsregjeringen ledet av statsminister Ulf Kristersson, som for et parlamentarisk flertall er avhengig av de fascistiske Sverigedemokraterna, forpliktet til å øke militærutgiftene innen 2028 med over 60 prosent. Den største militærmanøveren i Sverige på 30 år begynte denne uka, med hele 26 000 soldater fra 14 forskjellige land, som øver på et scenario der landet blir angrepet av en ekstern fiende. Landets sosiale ulikhet skyter samtidig til værs der årevis med innstramminger i de offentlige utgiftene, privatiseringer og skattekutt for de rike nå tar sine pris.

Denne utviklingen legger betingelsene til rette for et dramatisk oppsving av klassekampen. 150 lokførere i Stockholm satte mandag i gang en spontanstreik for å protestere mot et vedtak fra Stockholms transportmyndighet, Aktiebolaget Storstockholms Lokaltrafik (SL), om å fjerne ombordkonduktører fra regionens pendeltog. Streiken ble besluttet på et møte av 150 lokførere, og i eksplisitt opposisjon fra deres fagforening Seko, som beordret deres medlemmer til ikke å delta. Lokførerne ignorerte påbudet og stoppet mandag de fleste pendeltog fra klokka 03:00. Den første dagen av streiken ble 127 av 199 tog som skulle operere fra kl. 09:00 til 16.00 kansellert. Onsdag, streikens tredje og siste dag, var fra 80 til 90 prosent av alle tog kansellert.

Lokførernes stillingstaken tiltrakk seg kraftig offentlig støtte, til tross for ulempene for pendlerne. En crowdfunding-appell utstedt av de streikende samlet på bare 48 timer inn donasjoner som utgjorde SEK 500 000 (anslagsvis € 44 200). Lokførerne forklarte årsakene til deres streik, der de skrev på en Facebook-side: «Vi tror ikke at én eneste stockholmer ville ønske å sitte på et tog vel vitende at det bare er én ansvarlig person om bord, som i verste fall, om det skulle skje ei ulykke helt fra starten av kan settes ut av spill. Dette kan være opptil 1 800 reisende, som blir sittende fast midt i skogen, med 20 km til nærmeste stasjon.»

Innlegget fordømte lokalpolitikere fra miljøpartiet De Grønne, Sosialdemokraterna og de høyreorienterte Moderaterna for deres ansvar i å pålegge énmannsmannskaper ombord på pendeltogene. Lokalpolitikerne har skrytt av at endringen vil spare SVK 150 millioner (€ 13,2 millioner) i årlige kommunale utgifter.

MTR Corporation Limited (MTR), den Hongkong-baserte private operatøren som opererer togene på vegne av SL, tok tirsdag lokførerne til Sveriges arbeidsrett. MTR forlangte en erstatning på SVK 100 000 (rundt € 8 800) fra Seko-fagforeningen, og mer enn SVK 3 000 (€ 270) fra de spontant streikende, som  i søksmåletvar oppført ved navn.

Framveksten av arbeiderkamper over hele Norden er del av en internasjonal prosess. Streiker skulle fredag finne sted på tyske flyplasser og på tvers av landets jernbanenett, samtidig som det har utviklet seg kraftfulle streiker fra helsetjenestearbeidere og postarbeidere i Storbritannia. I Frankrike har arbeidere involvert seg i tre måneder med streiker og protester mot president Emmanuel Macrons sløying av deres pensjonsrettigheter.

Disse kampene er drevet fram av styringsklassens bestrebelser for å underordne samfunnets ressurser til imperialistkrigen mot Russland, som de forlanger at arbeidere skal betale for gjennom nedskjæringer av lønninger og rettigheter, innstramminger av offentlige utlegg og slettingen av arbeidsplasser. Streikende arbeidere i Norge og Sverige må henvende seg til deres internasjonale klassebrødre og -søstre, og ta kontakt med Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for å bygge nye kamporganisasjoner i opposisjon til de prokapitalistiske og nasjonalistiske fagforeningene.