Dette er rapporten levert av Christoph Vandreier, nasjonalsekretær for Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) i Tyskland, til Det internasjonale online-stevnet 1. mai 2023, avholdt søndag kveld 30. april, norsk tid. For å se alle talene fra stevnet, besøk wsws.org/mayday.

Jeg er veldig takknemlig for å kunne tale på dagens 1. maistevne, og overbringer herved revolusjonære hilsener fra Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) i Tyskland.

Årets 1. mai har betydelig politisk betydning. Samtidig som NATO ytterligere eskalerer sin stedfortrederkrig mot Russland, forbereder USA og landets allierte for en krig mot Kina. Mens imperialistmaktene sliper deres kniver mot hverandre, legemliggjør vi den internasjonale arbeiderklassens enhetsperspektiv mot dette vanviddet: Perspektivet for internasjonal sosialisme.

Dette er spesielt viktig her i Tyskland. De mest avskyelige forbrytelsene i menneskehetens historie ble begått her i dette landet. Nå ruller det igjen stridsvogner herfra mot Russland. Regjeringen besluttet i mars, bak befolkningens rygg, å femdoble tysk militærhjelp til Ukraina. Tidligere hadde den allerede lovet levering av mer enn 100 hovedstridsvogner.

Disse våpnene vil ytterligere øke folkets lidelser i Ukraina, og kaste landet dypere ut i et inferno. Alt snakk om at det er fred og frihet som forsvares i Ukraina er reint hykleri. Som i de brutale krigene mot Irak, Syria, Libya og Afghanistan, handler også krigen i Ukraina om geopolitiske og imperialistiske interesser. Nok en gang ønsker Tyskland å annektere russiske og ukrainske mineralressurser og få underlagt seg begge landene.

Styringsklassen er beredt til igjen å redusere kontinentet til grus og aske. Den viker ikke engang unna for en nukleær utslettelse. Med tredoblingen av forsvarsbudsjettet og det uttalte målet å bygge kontinentets mektigste hær lyder den som en klar påminnelse om Hitlers stormannsgalskap.

Kostnadene skal bæres av arbeiderklassen. Regjeringen har allerede gjennomført en to-tredjedels nedskjæring av de offentlige helseutgiftene, og andre massive budsjettkutt. Nå krever finansminister Christian Lindner ytterligere kutt på € 20 milliarder i sosialbudsjettet. De fryktelige prisøkningene for energi og matvarer bidrar også til å desimere arbeidernes inntekter. Hundretusener settes på gata.

Denne politikken støttes av alle partier i det føderale parlamentet, Forbundsdagen - Bundestag.

Sosialdemokratene (SPD) har blitt det ledende partiet for tysk militarisme, og de fremmer gjenopprusting med teknokratisk kaldblodighet.

Miljøpartiet Die Grünen (De grønne), som startet som pasifister, har blitt de verste krigshisserne. Utenriksminister Baerbock erklærte åpent at Tyskland er i krig med Russland, og promoterer nå krig mot Kina.

Også Die Linke (Venstrepartiet) er en del av denne krigskonspirasjonen. Klaus Lederer, partiets ledende kandidat under delstatsvalget i (Bundesland) Berlin i februar, støtter eksplisitt leveringen av våpen til Ukraina. Han beskylder motstandere for «åpent samspill med Putin».

Dette er militaristers gamle anklage mot antikrig-demonstranter. Under den første verdenskrig ble også Karl Liebknecht beskyldt for å samarbeide med den russiske tsaren, som måtte bekjempes under påskudd om «europeiske framskritt».

Akkurat som Liebknecht gjorde den gang, kontrer vi i dag med å si: «Hovedfienden er hjemme!» Tysk imperialisme, de tyske krigspartiene, Tysklands hemmelig diplomati. Krigen kan bare stoppes når arbeidere over hele verden slåss sammen mot krigshisserne i deres egne land.

En slik internasjonal bevegelse utvikler seg nå helt objektivt. Det demonstreres meget overbevisende av dette 1. maistevnet. Raseriet vokser også i Tyskland. I den offentlige sektor, på jernbanene og på postkontorene er det millioner av arbeidere som vil streike mot reallønnsnedgang. I den europeiske og internasjonale arbeiderklassen vokser det fram en bevegelse som, i likhet med i Frankrike, er i konflikt med regjeringen, staten og hele kapitalistsystemet.

Kapitalisme tilbyr ikke arbeidere annet enn krig, sykdom og utarming. Derfor reagerer styringsklassene overalt med ekstrem aggresjon på ethvert tegn på motstand. Ingen må undervurdere hva de er i stand til, spesielt ikke her i Tyskland!

Styringsklassen brakte for nitti-år-siden Hitler til makten for å knuse arbeiderorganisasjonene og dermed kunne forberede for en ny verdenskrig. Utryddelseskrigen og Holocaust som kom var ikke bare resultat av Hitlers personlige stormannsgalskap. Hitler legemliggjorde de tyske elitenes streben etter verdensmakt.

Nazistene fikk bare 33 prosent av stemmene ved det siste frie valget. Men innflytelsesrike kretser i hæren, blant tyske kapitalister og i media gjorde Hitler til Reichskanzler. Åtte uker seinere stemte alle de borgerlige partiene representert i Reichstag [det føderale parlamentet i Weimarrepublikkens tid] for bemyndigelsesloven, das Erächtigungsgesetz, og besørget Hitler diktatoriske fullmakter.

Arbeiderklassen avviste på sin side nazistene så godt som enstemmig. I bedriftsrådsvalgene i april 1933, da terrorregimet allerede hadde begynt å utfolde seg og de første konsentrasjonsleirene ble opprettet, oppnådde nazistene bare 12 prosent oppslutning, som førte til at de kansellerte valgene.

Men arbeiderne ble forhindret av deres egne ledere fra å ta opp kampen mot Hitler. Det staliniserte Tysklands kommunistparti (KPD) avviste en forent front med sosialsemokratene (SPD) mot fascistene, og KPD lammet arbeiderne med deres passive slagord: «Etter Hitler er det oss».

SPD oppfordret, for deres del, partimedlemmene til å forbli «på legalitetens grunn», selv etter at Hitler var kommet til makten. Det sosialdemokratiske fagforbundet Gewerkschaftsbund forsikret Hitler at apparatet ville føye seg og integrere seg inn i nazistaten. Fagforeningene var «i løpet av deres historie av naturlige årsaker mer og mer sammenvokst med staten selv», ifølge en uttalelse fra mars 1933 fra sentralorganisasjonen ADGB - Allgemeiner Deutscher Gewerkschaftsbund.

Den 1. mai 1933, for nøyaktig 90-år-siden, oppfordret fagforeningslederne arbeiderne til å marsjere sammen med nazistene under hakekorsflagget. Dagen etter ble fagforeningshallene okkupert og lederne ble sperret inne i konsentrasjonsleirer. Sosialdemokratiet og fagforeningene bestrebet seg for å slutte rekker med den borgerlige staten til punktet av den fullstendig selvoppofrelse.

Bare trotskistbevegelsen sloss for perspektivet for arbeiderklassens enhetsfront [lenke til samling av engelske tekster] som ville ha gjort det mulig å stoppe nazistene og forhindre katastrofene under oppseiling, den andre verdenskrigen og Holocaust.

Nå kommer de samme spørsmålene igjen til en spiss, under endrede betingelser. SPD er i dag et reint borgerlig parti, som fører an for implementeringen av politiske orienteringer for krig og innstramminger. Fagforeningene er heller ikke lenger arbeideres organisasjoner, men politistyrker for å forhindre streiker, mer sammenlignbare med nazistenes egen Den tyske arbeidsfront - Die deutsche Arbeitsfront.

Borgerskapet råder i dag ikke over en massebevegelse av fascister, men det legger imidlertid den samme hensynsløsheten for dagen som på 1930-tallet.

Derfor forblir den sentrale oppgaven fortsatt den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen på grunnlag av et program for sosialisme. Dette perspektivet legemliggjøres av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale - International Committee of the Fourth International (ICFI). Arbeidere må bryte seg ut av fagforeningenes tvangstrøye og forene seg over hele verden i Den internasjoanle arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). Opp mot krigens og kapitalismens galskap må arbeidere mønstre den internasjonale arbeiderklassens enhet, og de må bygge Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) som Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.