USA og EU kunngjorde torsdag i forrige uke at de hadde nådd de innledende stadiene av en avtale med sikte på å etablere en ny internasjonal forsyningskjede for sjeldne mineraler. Hensikten med denne avtalen om sjeldne mineraler, Critical Minerals Agreement (CMA), er å forberede økonomisk for eskaleringen av den USA-ledede pådriveren for å lamme og få dominert Kina.

USA og EU har i løpet av de to siste årene lansert ei rekke tiltak for å stimulere til produksjonen av de såkalte sjeldne mineraler, som i amerikansk terminologi kalles kritiske mineraler, nå å forstå som kritisk viktige mineraler. Sjeldne mineraler refererer til flere dusin forskjellige ikke-jernholdige metaller som er av essensiell betydning for mange aspekter av moderne produksjon, deriblant batterier, elektronikk og avanserte våpensystemer.

Etterspørselen etter noen av disse mineralene, for eksempel litium, er forventet å vokse med så mye som en faktor på 42 det neste tiåret. Dette drives fram blant annet av raskt voksende salg av elektriske kjøretøy (EV-er, Electric Vehicles).

Forsyningskjedene for sjeldne mineraler er imidlertid dominert av kinesiske selskaper.

Kina foretok for nesten to tiår siden en strategisk satsing, der landet var stilt overfor en svak innenlandsk oljeproduksjon og et stadig dyrere og mer volatilt globalt oljemarked utenfor landets kontroll, for å utvikle en innenlandsk forsyningskjede for produksjonen av elektrodrevne biler (EV-er). For å kunne gjøre dét slo flere kinesiske selskaper seg sammen på det tidlige 2000-tallet, som utmerket seg i produksjonen av batterier, og av de sjeldne mineralene nødvendige for å produsere dem. Dette, i tillegg til forvandlingen av Kina til verdens sweatshop, har ført til at forsyningskjedene for sjeldne mineraler i vesentlig grad er kontrollert av kinesiske selskaper.

Der USA forbereder seg på krig med Kina, og leder eller lokker sine europeiske allierte til å bli med, er det avgjørende viktig å sikre nye forsyningskjeder for sjeldne mineraler, så vel som batteriproduksjonen for EV-er, for disse militær-økonomiske forberedelsene.

Denne nye USA-EU CMA-avtalen legger grunnlaget for hvordan USA og EU vil begynne å samarbeide med hverandre om å skape disse nye mineral- og EV-batteriforsyningskjedene, mens de samtidig reduserer sjansene for å skade hverandres økonomier i prosessen. Avtalen etterfølger en lignende avtale [engelsk tekst] mellom USA og Australia, som ble signert i mai.

Europeiske lovgivere og bilselskapsdirektører har siden august i fjor vært foruroliget over innvirkningene av Biden-administrasjonens vedtatte lov om inflasjonsreduksjon, Inflation Reduction Act (IRA).

Selv om loven ikke var seriøst målrettet for å adressere klimaendringer – og faktisk besørget ei stor gavepakke til petroleumsindustrien – etablerte den en skatterabatt på $ 7 500 dollar for EV-er med størstedelen av deres mineralinnhold produsert i USA eller en av landets frihandelspartnere. Denne betydelige skattebonusen ble av europeiske bilselskaper ansett som et potensielt ødeleggende tiltak som ville være et hinder for europeiske EV-er i konkurransen på USAs bilmarked.

Den nye CMA-avtalen mellom EU og USA er fortsatt under utarbeidelse. Hva det har blitt enighet om, etter samtaler under G7-toppmøtet i Japan, og i Sverige i forrige måned, er et innledende rammeverk for samarbeid mellom USA og EU om produksjonskjeder for sjeldne mineraler.

Dette innledende rammeverket inneholder to kjerneaspekter.

For det første, USA har gått med på å gjøre et unntak for EU når det gjelder IRA, og gir derfor europeisk produksjon av sjeldne mineraler samme status som amerikansk produksjon. Det betyr i praksis at EV-er og batterier laget med amerikanske og europeiske sjeldne mineraler vil motta en massiv rabatt på $ 7 500 per kjøretøy, som selskaper som baserer seg mer på kinesiske kilder ikke innrømmes. (Fordi kinesiske selskaper er så utbredt i denne sektoren, stipulerer IRA bare at minst halvparten av mineralinnholdet skal stamme fra USA eller et alliert land.)

For det andre, USA og EU har blitt enige om å begynne å utvikle ei rekke samarbeidstiltak som tar sikte på å forbedre «bærekraft», «rettferdighet», «miljøvern» og «arbeidsrettigheter» relatert produksjonen av sjeldne mineraler.

Den sanne hensikten med dette språket er å tilsløre konstruksjonen av en antiKina-forsyningskjede i salgbare progressive termer.

«Bærekraft» og «arbeidsrettigheter» er ikke de store kapitalistregjeringenes virkelige bekymringer, som opererer industrier og militærer som forurenser og lemlester på daglig basis. Snarere, der de nå bygger deres nye forsyningskjeder sammen med verdens største og mest avanserte gruveselskaper, vil de anvende disse påstandene til å drive en kile inn mellom «gode» sjeldne mineraler – fra USA og landets allierte – og «dårlige» mineraler fra Kina.

USA-EU-avtalen bygger på eksisterende EU- og USA-avtaler, deriblant Net Zero Industry Act (EU), Critical Raw Material Act (EU), CHIPS Act (USA) og Inflation Reduction Act (USA), så vel som den utvidede anvendelsen av USAs lov om krigstidsproduksjon Defense Production Act. Til sammen kanaliserer disse hundrevis av milliarder dollar over til utviklingen av produksjon av sjeldne mineraler kontrollert av USA og EU.

Selv om avtalen antyder en ny periode med samarbeid mellom EU og USA om disse anliggendene, burde det ikke antas at spenningene mellom de to blokkene har avtatt.

Spesielt Tyskland beror i vesentlig grad på det kinesiske forbrukermarkedet for salg av sine biler. BMW selger eksempelvis en tredjedel av sine biler i Kina. Den tyske kapitalens posisjon i Kina kan bli forpurret etter hvert som USA intensiverer sin økonomiske og militære omringing av landet.

Dette er en av mange potensielle rivningene mellom styringsklassen i USA og deler av det europeiske borgerskapet. Med voksende nasjonalistiske og proteksjonistiske tiltak, der alle pretensjoner om å støtte det «frie marked» droppes, vil nødvendigvis konfliktene mellom de store imperialistmaktene tilspisses og splitte opp den USA-anførte imperialistverdenen.

Innen Europas grenser pågår det forberedelser for produksjon av sjeldne mineraler. Det er imidlertid lite sannsynlig at produksjonen innenfor europeiske grenser vil endre seg vesentlig i løpet av de neste fem til ti årene.

Norge kunngjorde i forrige uke at landet vil åpne en massiv region i Arktis-regionen for gruvedrift i havbunnen. Størrelsen på området som åpnes opp tilsvarer Tyskland i areal. Gruvedriften vil imidlertid være av svært eksperimentell karakter, og vil kunne operere på dyp opptil 4 000 meter. Mineralene under havbunnen inkluderer kobolt, nikkel og kobber. Men gjennomførbarheten og lønnsomhetskalkylene av denne potensielle utvinningssonen gjenstår å se.

Det tilgrensende Sverige har tidligere annonsert funn av de største forekomstene av sjeldne jordarter i EU. Nå sier LKAB, det svenske selskapet som overvåker utviklingen av en ny gruve for å utvinne disse mineralene, at forekomsten er en fjerdedel større enn hva de først trodde.

Av enda større betydning er at Russland og Ukraina [engelsk tekst] har noen av de mest betydelige avdekkede forekomstene av sjeldne mineraler i Europa, som gjør utfallet av NATO-Russland-krigen av sentral betydning for utviklingen av en USA-ledet konflikt med Kina.

Problemet med mange av disse europeiske forekomstene, inkludert Ukrainas litium, Norges dyphavsgruvedrift og Sveriges funn av sjeldne jordarter, er at de alle er i relativt tidlige stadier av spekulativ utforskning. Som kontrast er produksjonskjedene i Russland, Indonesia, Chile, Kina, Australia og Kongo veletablerte lokaliseringer med etablert lønnsom utvinning.

Som i all ressursutvinning kan man ikke fullt ut forstå anvendeligheten av en avdekket ressurs – tiden det tar å utvikle den, hvor mye som faktisk er der, og operasjonens lønnsomhet – før utvinningen faktisk foretas. Dette er spesielt tilfellet med Norges dyphavsgruvedrift, en ekstrem produksjonsform som ikke lett vil kunne konkurrere med billigere, enklere kilder andre steder. Sveriges forekomster av sjeldne jordarter antas eksempelvis å ta minimum 10 år å utvikle.

Denne vanskeligheten med å starte nye gruver for disse operasjonene, sett i sammenheng med den forventede veksten i etterspørselen etter disse mineralene, understreker ytterligere USAs og EUs febrilske jakt etter å utvikle disse ressursene.