Et kuppforsøk ledet av Jevgenij Prigozjin, sjefen for den russiske leiesoldatstyrken Wagner, kollapset i kveldstimene lørdag, lokal tid. I en avtale meklet av Belarus’ president Alexander Lukasjenko har Prigozjin forlatt Russland, og den russiske hemmelige tjenesten (FSB) har henlagt mytterietterforskningen mot Wagner-lederen, som ble igangsatt tidligere på dagen. Det er ubekreftede rapporter om at avtalen skal inkludere fjerningen av forsvarsminister Sjoigu, styrelederen for fellesstaben Valerij Gerasimov, og relokaliseringen av Wagner til Afrika.
Prigozjin startet hans kupp fredag kveld, lokal tid, med en 30-minutters video der han raste mot Russlands militære lederskap og kom med en direkte appell til pro-NATO-fraksjonen i den russiske styringsklassen. Prigozjin, som for bare få uker siden oppfordret til en massemobilisering og en full vending til en krigsøkonomi for å kunne bekjempe trusselen fra NATO, hevdet nå: «Ukrainas væpnede styrker kom ikke til å angripe Russland med NATO».
Lørdag morgen dukket Russlands president Vladimir Putin opp på fjernsyn og beskyldte Prigozjin, dog uten å nevne ham ved navn, for å handle på vegne av NATO. Putin uttalte: «I dag fører Russland en tøff kamp for landets framtid, der det avviser aggresjonen fra nynazistene og deres beskyttere. Hele Vestens militære, økonomiske og informasjonsmaskin er rettet mot oss.»
Seinere lørdag kveld, med Wagner-troppene som hadde tatt over Rostov-on-Don og hadde kommet til utkanten av Moskva, kunngjorde Prigozjin at de ville trekke seg tilbake. Hans plutselige tilbaketrekning indikerer klart at nivået av støtte han regnet med å få, for et vellykket kupp, ikke materialiserte seg.
Hva fikk Prigozjin til å lansere hans kupp? For det første, det er åpenbart at hans eskalerende konflikter med det russiske stats- og militærapparatet var kommet til en spiss. Forut for kuppforsøket var Prigozjins etsende fordømmelser av forsvarsminister Sjoigu, som han beskyldte for ikke å føre krigen aggressivt nok. Det har blitt rapportert at finansieringen av Wagner skulle kuttes betydelig. Tidligere denne måneden nektet Prigozjin å akseptere Putins forlangende at Wagner skulle settes under hærens lederskaps kontroll.
Det er beviser for at militæret var lei av Putins mangeårige beskyttelse av denne bannende og svertende kjeltringen som var så respektløs (overfor militæret). Hans operasjoner i Ukraina, om enn i begrenset grad nyttige, forstyrret også trente offiserers profesjonelle gjennomføring av krigen. Prigozjin, kan man trygt anta, forsøkte kuppet for å forhindre kommende tiltak mot ham selv.
For det andre, det ville være høyden av politisk kunnskapsløshet å tro at NATO har vært en passiv tilskuer til hendelsene de siste 24 til 36 timene. Alliansen har så absolutt fulgt den eskalerende ordkrigen mellom Prigozjin og det russiske militæret med ekstrem årvåkenhet, og det kan antas at det også ble tatt kontakt med ham. Det er ingen annen troverdig forklaring på pro-NATO-berettigelsen Prigozjin kom med da han lanserte kuppet.
Prigozjins NATO-kontakter ville hatt en god grunn til å forlange at han handlet nå. Kuppet ble lansert mindre enn tre uker inn i Ukrainas NATO-støttede motoffensiv. Der den har kostet titalls milliarder dollar å forberede, har den så langt vist seg å være en fiasko, med tusenvis av ukrainske soldater som ofres hver dag, og bare noen få inntatte landsbyer å vise til. Om litt over to uker skal NATO avholde et stort toppmøte i Vilnius, som fram til kuppforsøket truet med å bli dominert av Ukrainas militærfiasko.
Biden-administrasjonen og dens NATO-allierte kalkulerte at et kuppforsøk, selv om det ikke skulle lykkes, ville destabilisere regimet og undergrave dets militære operasjoner. Kuppforsøket har uansett flyttet medienarrativet vekk fra den mislykkede ukrainske motoffensiven over til det sviktende Putin-regimet.
Den umiddelbare responsen fra representanter på høyt nivå for amerikansk imperialisme, Zelenskyj-regimet og pro-NATO-opposisjonen innen det russiske oligarkiet, gjør det klart at kuppet ikke kom som noen overraskelse.
US Army oberstløytnant Alexander Vindman [engelsk tekst], som i over et tiår har vært en nøkkelfigur i USAs forberedelser til krig mot Russland, meldte fredag kveld i en tweet: «For alle de som har lurt på hvordan krigen i Ukraina går, den går oppstand-i-Russland også.» Seinere inn i kuppet foreslo han at NATO skulle bruke anledningen til å utvide sitt luftforsvar «100 miles inn i Ukraina».
Elissa Slotkin, en av de ledende CIA-Demokratene i USA, meldt også i en tweet: «USAs holdning på dette stadiet må være å følge nøye med på hendelsene, bistå våre ukrainske allierte til å utnytte enhver anledning på slagmarka & holde oss fleksible & årvåkne, på et uforutsigbart tidspunkt i historien.» Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj uttrykte også støtte til Prigozjins kuppforsøk.
Den London-baserte russiske eks-oligarken Mikhail Khodorkovskij, en sentral figur i den NATO-støttede operasjonen for å styrte Putin-regimet, støttet kuppforsøket som en «unik anledning», og oppfordret befolkningen til å gripe til våpen, for å sikre at Prigozjin kunne «overleve og nå fram til Kreml». Etter Prigozjins retrett feiret Khodorkovskij kuppforsøket på hans Telegram-konto, som et betydelig slag for Putin-regimet:
Omfanget av skadene for regimet er fantastisk. Forhandlinger med Ukraina, om de skulle starte, vil komme fra en langt svakere posisjon. Militærets autonomi, og dermed dets kampevne, vil være drastisk redusert. Opposisjonen vil måtte trekke visse konklusjoner... Om ikke krigen tar slutt, det er ikke lenge før en ny oppstand kommer. Oppgavene er klare. Vi skal ta fatt.
At kuppet ble forberedt med et eller annet betydelig nivå av NATO-involvering er klart nok. Men å framstille kuppet som først og fremst produktet av en CIA-konspirasjon ville være å ignorere de reelle splittelsene som eksisterer innen det russiske regimet, og de sosiale interessene som bestemmer dets politiske disposisjoner.
Prigozjins kuppforsøk avslører framfor alt selve Putin-regimets fallitt, et regime Prigozjin selv oppsto fra. Han er et Frankenstein-monster skapt av Putin, som den russiske presidenten mistet kontrollen over.
Putin og Prigozjin var i flere tiår nære allierte. Inntil nylig nøt Wagner-gruppa, med sin opprinnelse fra innen den russiske militære etterretningstjenesten GRU, den åpenbare beskyttelse av Putin og andre mektige krefter innen statsapparatet.
Prigozjin, en fascistisk krigsherre, milliardær og dømt kriminell, representerer en betydelig fraksjon av det russiske oligarkiet, som motsetter seg krigen utelukkende fordi Putins bestrebelser for å beskytte kapitalistklassens og statens privilegerte tilgang til landets enorme ressurser, har kostet dem selv dyrt.
Putin har forsøkt å balansere mellom disse fraksjonene, og dette forsøket på å forene motstridende oligarkiske interesser har bestemt gjennomføringen av det han fortsatt kaller en «spesiell militæroperasjon».
Fra begynnelsen av har Kremls politikk i Ukraina vært basert på håpet at begrenset militært press kunne overtale de vestlige imperialistmaktene til å akseptere det russiske kapitalistregimets «legitime» sikkerhetsinteresser. Han har opprettholdt denne målsettingen, selv om alle hans «røde linjer» har blitt krysset, der den siste «røde linja» er forsøket på å styrte ham.
Hvordan Putin responderer gjenstår å se, enten det er gjennom en militær eskalering eller med betydelige innrømmelser for å oppnå en slags innordning. Imperialistmaktene er imidlertid ikke interessert i å inngå noe kompromiss. Deres endelige mål er å stykke opp Russland for å bringe hele den tidligere Sovjetunionens enorme ressurser under deres direkte kontroll.
I siste instans representerer både Putin og Prigozjin den samme sosiale klassen: Et oligarki, gjennomsyret av kriminalitet og hat mot arbeiderklassen, som har oppstått etter den stalinistiske ødeleggelsen av Sovjetunionen, og gjenopprettingen av kapitalismen.
Det er avslørende at begge to, ved å angripe deres motstandere innen styringsklassen, framfor alt har påkalt spøkelset av Den russiske revolusjonen i 1917, der Putin erklærte om kuppet at et «slag som dette ble tildelt Russland i 1917, da landet kjempet i den første verdenskrigen. Men seieren ble stjålet fra landet: Intriger, krangler og politisk spill bak hærens og nasjonens rygg førte til den største uro, til hærens ødeleggelse og til statens kollaps, og tapet av enorme territorier, som til slutt førte til borgerkrigens tragedie.»
Putins nyligste fordømmelse av bolsjevismen, bortsett fra dens patologisk besatte karakter, avslører hans egen uvitenhet om historien. Tsarregimets katastrofale inntreden i krigen i 1914, og regimets kriminelle vanstyring av konflikten var det som faktisk brakte Russland til randen av kollaps. Landet ble i februar 1917 konfrontert med utbruddet av revolusjon, hvorpå landets borgerlige provisoriske regjerings bestrebelser for å redde sine imperialistinteresser produserte ytterligere katastrofer.
General Kornilov, som gjentatte ganger ble støttet av den provisoriske regjeringen under Kerenskijs ledelse, forsøkte i september 1917 å undertrykke arbeiderklassen i Petrograd, og hadde han ikke mislyktes ville det ha resultert i byens overgivelsen til den tyske imperialismens hærer. Det endeliktet ble imidlertid forhindret av et masseopprør av byens arbeidere, mobilisert av Bolsjevik-partiet, som knuste kuppforsøket og i oktober gikk hen til å gripe makten.
Den nye Sovjetstaten opprettet Den røde armé, under Leo Trotskijs ledelse, som fra 1918 til 1921 nedkjempet kontrarevolusjonens styrker som ble støttet av verdensimperialismen.
De russiske og ukrainske oligarkienes interessser utelukker enhver progressiv form for forsvar av de arbeidende folkemassenes interesser mot imperialismens rovpolitikk.
Den sentrale frykten, delt av alle deler av det russiske oligarkiet, er at krigen skal skape forutsetninger for en gjenoppblomstring av de mektige tradisjonene for marxistisk internasjonalisme innen den russiske, ukrainske og internasjonale arbeiderklassen. Krigen i Ukraina må stoppes gjennom den uavhengige revolusjonære mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen, ikke av den NATO-støttede omveltingen av Putin-regimet, og en oppstykking av Russland.