USAs president Joe Biden talte onsdag til en ståkete mobb av xenofobiske litauiske nasjonalister i Vilnius, etter avslutningen av et NATO-toppmøte som lovet å øke militærutleggene massivt som forberedelse for global krig.

Bidens beske utsagn adresserte de samme temaene som i talen han holdt i fjor i Warszawa, Polen, der han lovet å «slåss» i «år og tiår framover». Den gang i 2022 tvang hans bombastiske ytringer, framført uten manus, embetsrepresentanter i Det hvite hus til offentlig å ro tilbake flere av presidentens utsagn. Men nå ser ikke hans rådgivere lenger noe behov for å omtolke og endre Bidens krigerske uttalelser. Det han sier om amerikanske krigsmål er ikke demens-induserte feilformuleringer, men faktiske erklæringer av hans administrasjons politikk.

Der han talte i Vilnius erklærte Biden: «Vår forpliktelse til Ukraina vil ikke svekkes. Vi vil stå for uavhengighet og frihet i dag, i morgen, og så lenge det tar.»

Lengden på en krig er alltid relatert til kostnaden i menneskeliv. Jo lenger en krig fortsetter, desto større antall krigsofre og drepte, både blant soldater og sivile.

Derfor, når Biden nok en gang proklamerer at hans administrasjon og NATO vil besørge penger og våpen «så lenge det tar» å få tilført Russland et nederlag, da er det han egentlig sier at krigen vil fortsette uansett kostnadene i menneskeliv.

Dette er den barbariske essensen av det som kan kalles Biden-doktrinen: «Uansett hvor lang tid det tar, eller hvor mange som måtte dø».

Bidens tale, både i dens framføring og dens innhold, var typisk for mannen: Tankeløs, dårlig informert, full av svært malapropos-bemerkninger, og en forstokket grammatikk. Den var siktet på det laveste intellektuelle nivå, og de nedrigste instinkter.

Biden serverte løgn etter løgn, absurditet etter absurditet, der han hevdet at USA, som siden slutten av den andre verdenskrig kontinuerlig har destabilisert, bombet og invadert andre land, er en kraft for demokrati og fred.

Ingen ringere enn Henry Kissinger, den eldste nålevende amerikanske krigsforbryteren, oppsummerte en gang med hans karakteristiske kynisme amerikansk imperialismes reelle holdning til moralske prinsipper. «Det ulovlige gjør vi umiddelbart,» sa han. «Det konstitusjonsstridige tar litt lengre tid.»

Biden, med hans egne fingeravtrykk som er å finne på åstedet for hver forbrytelse begått av amerikansk imperialisme gjennom det siste halve århundret, påberopte seg «FN-pakten som vi alle har skrevet under på: Suverenitet, territoriell integritet. Dette er to pilarer for fredelige relasjoner mellom nasjoner. Et land kan ikke tillates å erobre sin nabos territorium med makt.»

For et foraktelig hykleri! Det er ikke noe enkelt land som har brutt FN-charterets forbud mot «maktbruk» så åpenlyst og så mange gjentatte ganger som USA har, der tidligere utenriksminister Colin Powell en gang erklærte det som hans mål å gjøre USA til «kvartalets største mobber».

Biden var i løpet av hans tid i Senatet, og siden som visepresident, en ledende forfekter for og tilhenger av USAs invasjon av Irak i 1991, som ble etterfulgt av bombingen av Jugoslavia i 1997, seks år seinere. Han støttet invasjonen av Afghanistan i 2001, og nok en invasjon av Irak i 2003. Biden tok til orde for de amerikanske bombekampanjene og bestrebelsene for å igangsette regimeskifter i Libya og Syria.

Disse handlingene ble utført i åpen og flagrant trossing av FN og av folkeretten. USA trakk seg i 2002 fra Roma-statutten, som opprettet Den internasjonale straffedomstolen (ICC), og landet anerkjenner ikke noe internasjonalt organs legitimitet til å dømme amerikanske embetsrepresentanter for de krigsforbrytelsene de regelmessig begår.

Seinest i forrige uke kunngjorde Biden at han ville levere Ukraina klaseammunisjon, som er forbudt av mer enn 100 land, fordi de dreper og lemlester sivile i flere tiår etter at konfliktene er over.

Biden kom med en forvrengt referanse til Litauens mytebaserte narrativ om kamp mot tyranni, og han skrøyt av USAs forpliktelse til landets frihet. Men det Biden utelot fra hans springende historieforelesning var de litauiske nasjonalistenes intense kollaborering med nazi-Tyskland, og deres direkte deltakelse i massemordet av praktisk talt hele landets jødiske befolkning.

Under den tre-år-lange naziokkupasjonen av Litauen ble 95 prosent av landets jødiske befolkning utryddet – 195 000 menn, kvinner og barn ble systematisk drept.

Denne realiteten gir en illevarslende tone til Bidens erklæring om at «båndene mellom det litauiske og det amerikanske folk aldri har sviktet» og hans hylling av litauiske eksilanter som reiste til USA.

Det Biden imidlertid ikke nevnte er at to av de litauiske immigrantene som av USA ble ønsket velkommen tilfeldigvis var personene som var de hovedansvarlige for Holocaust der i landet.

Aleksandras Lileikis, sjefen for det litauiske sikkerhetspolitiet i Vilnius under naziokkupasjonen av Litauen, var en gjennomfører av Holocaust som ble besørget trygg passasje til USA og ble ansatt av Central Intelligence Agency (CIA). Hans nestkommanderende, Kazys Gimžauskas, emigrerte også til USA, så vel som tre andre av hans underordnede.

Ingen av de to hovedaktørene så én dag i fengsel for deres deltakelse i Holocaust.

Selv da han fordømte Russland for å nekte enhver «diplomatisk løsning» av konflikten, skrøyt Biden av hans egen rolle i NATOs utvidelse. Han erklærte: «Jeg hadde den store ære som amerikansk senator å ta til orde for at Litauen og andre baltiske stater i 2004 skulle bli med i NATO. Var jeg ikke strålende, med å gjøre det?»

Da han i 1998 stemte for utvidelsen av NATO, proklamerte Biden «begynnelsen på ytterligere 50 år med fred». USA satte i virkeligheten bevisst scenen for den typen brodermordskrig som har brutt ut i Ukraina, med målet å trekke Russland inn i kriger på landets grenser for å blø landet hvitt.

Blant de mest absurde av Bidens løgner var hans forsøk på å framstå som en talsmann for et «diplomatisk utfall» av krigen i Ukraina. «Russland har beklageligvis så langt ikke vist noen interesse for det diplomatiske utfallet,» sa Biden.

«Russland kunne avslutte denne krigen i morgen ved å trekke sine styrker ut fra Ukraina, anerkjenne disse internasjonale grensene.» Men han definerte dette «diplomatiske utfallet» som Russlands totale kapitulasjon, og oppnåelsen av alle NATOs krigsmål. Bidens «diplomatiske løsning» er militær seier.

Presidentens provoserende uttalelser er ment på forhånd å utelukke enhver forhandlet løsning av konflikten, som amerikansk imperialisme anser som en kritisk viktig komponent i sine betrebelser for å få underlagt seg Russland og Kina.

Bidens «Uansett hvor mange som måtte dø»-doktrine betyr at krigen vil eskalere, at ytterligere utallige tusener vil dø, og at verden vil bli brakt til randen av en nukleær brannstorm. Ingenting kan stoppe dette annet enn utviklingen av en internasjonal antikrigbevegelse basert på arbeiderklassen.