Den 11. september er 50-årsmarkeringen for det beryktede CIA-støttede militærkuppet i Chile ledet av generalen Augusto Pinochet, som etablerte et av de mest brutale regimene i den andre halvdel av det 20. århundre.

De tre greinene av Chiles væpnede styrker og militærpolitiet kringkastet i de tidlige morgentimene 11. september 1973 en radiokunngjøring som sa de hadde tatt kontroll over landet, og hvor de forlangte at den valgte presidenten Salvador Allende, som ledet koalisjonsregjering av valgalliansen Unidad Popular (Folkefronten), skulle trekke seg.

Hæren og luftvåpenet beleiret presidentpalasset La Moneda, og bombarderte det med jagerfly og stridsvogner. Allende døde i La Moneda, der han var politisk trengt opp i et hjørne etter å ha avvist kuppledernes krav om å trekke seg, ifølge offisielle granskinger av et selvpåført skuddsår.

Militæret rundet samme dag opp titusenvis av arbeidere og ungdommer, og gjette dem inn i konsentrasjonsleirer hvor de ble forhørt, torturert og mange ble myrdet. Den berømte musikeren Victor Jara beskrev terroren han erfarte i løpet av hans siste dager, der han satt sammen med tusener andre på Estadio Chile, hvor han ble sadistisk torturert, og myrdet den 16. september:

Menneskeheten, hvor mye utsatt for sult, kulde, panikk, smerte, moralsk press, terror, galskap?

Seks av oss ble borte, som ut i det stjernefylte ytre rom.

Én død, en annen slått som jeg aldri kunne trodd et menneske kunne bankes.

De fire andre ønsket å få slutt på deres terror: Én hoppet ut i ingenting,

en annen stanget hodet mot en vegg, men alle med dødens faste blikk.

Hvilken gru fascismens ansikt skaper!

En omfattende operasjon orkestrert av CIA og amerikansk militæretterretning ble iverksatt for å knuse alle landets arbeider- og bondeorganisasjoner, og for å jakte ned, arrestere, torturere og drepe deres ledere og militante grunnplanarbeidere, som ble etterlatt av Allende-regjeringen uten våpen, skolering eller politisk lederskap for å yte motstand.

Pinochet-regimet solgte i løpet av de påfølgende månedene og årene ut nesten to tredjedeler av Chiles sentrale kobberindustri, som ble nasjonalisert under Allende og hans forgjenger, regimet privatiserte deler av bankvesenet, telefonselskapet, metallverk og andre selskaper Allende plasserte under statlig kontroll, returnerte fabrikker og landområder overtatt av arbeidere og bønder til deres private eiere, privatiserte vannforsyning, pensjonfond, helse- og utdanningsvesen, transport, grunntjenester og andre samfunnssektorer. Skatter og reguleringer ble skjært til beinet for å omgjøre landet til en lekeplass for de framvoksende transnasjonale selskapene og det lokale oligarkiet. Regimet fulgte instruksjonene fra «fritt markeds»-økonomen Milton Friedman og de såkalte «Chicago boys», Friedman-skolerte nykonservative fra University of Chicago, som ble sendt til Chile for å overvåke bølga av privatiseringer og brutale angrep på arbeiderklassens betingelser.

Fascistterroren i Chile varte i to lange tiår. Tusenvis av politiske motstandere ble drept eller ganske enkelt «forsvunnet» av Pinochet-regimet, og rundt 30 000 ble torturert, ifølge offisielle tall. Kuppet i Chile fikk også dype konsekvenser for hele Latin-Amerika.

Det chilenske militærets framvekst til makten fulgte opp ei rekke kupp støttet av amerikansk imperialisme, blant annet i Brasil i 1964, Bolivia i 1971, og i Uruguay tidligere i 1973. Det brasilianske militærregimet, erkjent av Nixon-administrasjonen som et instrument for amerikanske operasjoner, arbeidet systematisk for å forberede det chilenske militæret til å styrte Allende.

Etter kuppet i Chile ble dette kontrarevolusjonære nettverket i Sør-Amerika, koordinert av CIA, konsolidert under det som ble kalt Operasjon Condor. Denne operasjonen spredte systematisk undertrykking, tortur og politiske attentater over hele regionen, og la til rette for nye kupp, og da særlig framveksten av det militære fascistregimet i Argentina i 1976.

Femti år etter Chiles grufulle 11. september, blir denne dagens politiske relevans stadig mer presserende aktuell. Spøkelset av diktatur og militær intervensjon i politikken i Latin-Amerika, etter de siste 30 årenes korte syklus av sivile regimer, hjemsøker igjen hele regionen.

På grunn av den eksplosive opphopingen av sosiale motsetninger, uttrykt av arbeiderklassen i det voksende antallet kamper, viser Pinochets venner, som aldri ble fordrevet fra makten i noen av disse landene, nok en gang deres ansikter. De væpnede styrker i Brasil støttet den tidligere presidenten Jair Bolsonaros utfordring av landets valgsystem, som 8. januar kulminerte i fascistkuppforsøket i Brasilia, som der oppfordret til et militærdiktatur.

I Chile selv, der millioner av arbeidere og ungdom i 2019 og 2020 mobiliserte mot sosial ulikhet i gjentatte nasjonale streiker, promoterer styringsklassen nå systematisk de mest rabiate forsvarerne av Pinochet-diktaturet. Disse elementene ledes for tiden av José Antonio Kast, som med hans fascistiske Republikanske parti vant flest stemmer ved valget i mai i fjor til rådet for utarbeiding av et utkast til en ny konstitusjon.

Amerikansk imperialisme tjente som den viktigste beskytteren for de latinamerikanske diktaturene. Den er fortsatt en sentral aktør i regionen. Under betingelser der den amerikanske styringsklassen driver verden i retning av en ny verdenskrig, slåss den åpent for å sikre sitt geostrategiske hegemoni i ‹sin egen bakgård›, der den dyrker relasjoner til regionens militærkommandoer, uavhengig av landenes valgte regjeringer.

Chiles president Gabriel Boric og de borgerlig nasjonalistiske representantene for «Rosa-bølga» i Latin-Amerika, så vel som den småborgerlige pseudo-venstre-siden, appellerer i deres taler til 50-årsmarkeringen av 1973-kuppet i Chile for nye «nasjonalpakter», og for restaureringen av en folkelig fasade for regionens bankerotte kapitalistregimer. Denne politiske kursen kan bare føre til en gjentakelse av Pinochet-kuppet på en enda mer uhyrlig skala.

Den nye generasjonen arbeidere og ungdom som nå trer inn på veien for revolusjonær kamp mot kapitalismen, må med presserende hast assimilere de konkrete lærdommene fra Chile-kuppet, som pseudo-venstre-siden arbeider for å tildekke.

Volden anvendt av den chilenske fascistjuntaen demonstrerte hensynsløsheten styringsklassen er beredt til å bruke for å forsvare sin makt.

Den forrådte chilenske revolusjonen

Men det som fant sted i Chile i 1973 var ikke bare et blodig USA-støttet militærkupp, som styrtet en valgt regjering.

Det var først på 1970-tallet et kraftfullt revolusjonært proletarisk oppsving under utvikling i Chile, og denne bevegelsens nederlag under militærets jernstøvel var på ingen måte uunngåelig. At en militær fascistjunta kom til makten var resultat av arbeiderklassens manglende evne til å gripe den politiske makten da den var i stand til det, som resultat av de kriminelle svikene av arbeidernes stalinistiske og sosialdemokratiske lederskap, med uunnværlig hjelp fra trotskismens pabloist-renegater.

Allendes Unidad Popular-koalisjon (UP), sammensatt av sosialdemokrater og stalinister sammen med «venstreorienterte» kristelig-demokrater og borgelig radikale, vant valget i 1970 midt under et massivt oppsving av arbeiderklassens og bondestandens kamper. Som svar på imperialismens historiske betingelser av elendighet og undertrykking, og ei langvarig inflasjonskrise, antok disse kampene radikaliserte former, med fabrikkokkupasjoner og ekspropriering av landområder.

Da UP-regjeringen tiltrådte bestrebet den seg for å disiplinere arbeidernes og bøndenes opprørsbevegelse for enhver pris, og få den underordnet den borgerlige staten. Allende kalte det «den chilenske veien til sosialisme», og insisterte på at Chile, basert på landets hundre år med «parlamentarisk demokrati», var et unntak fra historiens lover etablert av Marx og Engels og legemliggjort av 1917-revolusjonen i Russland. Han hevdet at i Chile ville den revolusjonære prosessen følge en unik kurs, og vokse innen den gamle statens strukturer. Han insisterte på at Chiles væpnede styrker og militærpolitiet var «folket i uniform» og et «granittfundament for den revolusjonære prosessen», «like mye» som «arbeiderne og deres fagforeninger».

Mens UP-regjeringen arbeidet for å blidgjøre arbeiderklassen ved å gjennomføre begrensede nasjonaliseringer og sosiale reformer, fikk det chilenske borgerskapet og imperialistene tid til å forberede styrtingen av regjeringen og knusingen av arbeiderklassen. Veien til 11. september 1973 var brolagt med de ustanselige angrepene på arbeiderklassen, og flere militære inngrep og direkte kuppforsøk.

Styringsklassen forsøkte i oktober 1972, i direkte kollaborering med Nixon-administrasjonen og CIA, å kvele landet økonomisk ved å promotere en massiv lockout fra arbeidsgiveres side. Arbeiderne responderte med å etablere ei rekke coordinadores, cordones industriales og andre lokale nettverk av grunnplanorganisasjoner i industrien, nabolag og selvforsvarsorganer, for å opprettholde produksjonen og distribusjonen av essensielle varer, og motsette seg fascistprovokatører. Krav om å legge hele økonomien og den politiske makten direkte over i arbeidernes hender ble utbredt.

I møte med den uavhengige utviklingen av arbeidernes bevegelse handlet UP-regjeringen for å avvæpne arbeiderklassen og sikre det borgerlig styret i Chile. Allende brakte militæret inn i hans kabinett, som også fikk selskap av fagforeningslederne fra sentralorganisasjonen CUT, Central Unitaria de Trabajadores de Chile, som var dominert av stalinister og sosialister. Regjeringen håndhevet en våpenkontroll-lov for å ta våpen vekk fra arbeidere og bønder, frigjorde fascistagitatorer og returnerte mange okkuperte fabrikker til deres tidligere eiere.

En opprørsfløy fra hæren gjorde i juni 1973 et mislykket kuppforsøk, der den sendte en kolonne med stridsvogner mot presidentpalasset, en episode kjent som Tanquetazo. UPs respons var å utdype regjeringens innrømmelser, der den utnevne Pinochet til hærens øverstkommanderende og brakte ham inn i Allendes kabinett.

Bare Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) kjempet konsekvent for å avsløre rollen Allende-regjering og dens apologeter spilte for å avvæpne arbeiderklassen i møte med den åpenbare faren for et militærkupp organisert av amerikansk imperialisme.

ICFI erklærte i en uttalelse meldt 18. september 1973, der den trakk lærdommer i dagene rett etter kuppet:

Forsvar deres demokratiske rettigheter, ikke gjennom Folkefronter og parlamentet, men gjennom omveltingen av kapitaliststaten og etableringen av arbeidernes makt. Ikke ha noen tillit til stalinisme, sosialdemokrati, sentrisme, revisjonisme eller det liberale borgerskapet, men bygg et revolusjonært parti av Den fjerde internasjonale, som med sitt program vil være den vedvarende revolusjonen.

Mens det var stalinistene og sosialdemokratene som direkte ledet de chilenske arbeiderne til nederlag, spilte pabloist-revisjonistene en avgjørende rolle i å gjøre det mulig for disse kriserammede byråkratiske lederskapene å opprettholde deres herredømme over de arbeidende massene.

Det chilenske partiet POR, Partido Obrero Revolucionario (Arbeideres revolusjonære parti), var blant organisasjonene som forrådte trotskismen og tilsluttet seg USAs Socialist Workers Party i bruddet med ICFI, og deres gjenforening med pabloistene. Der POR hyllet middelklassekreftene «frigjort av Den cubanske revolusjonen» som «dem som ville slippe løs revolusjonen i hvert land» i Latin-Amerika, oppløste partiet seg umiddelbart og tilsluttet seg i 1965 castroistene og maoistene for å danne MIR, Movimiento de Izquierda Revolucionaria (Den revolusjonære venstresidens bevegelse).

MIR spilte en fundamental rolle i avsporingen av den chilenske revolusjonen, der partiet sto i veien for byggingen av et ekte revolusjonært parti i arbeiderklassen. Etter hvert som konflikten mellom den chilenske arbeiderklassen og UPs folkefront utviklet seg, gikk mange arbeidere som brøyt med sosialdemokratiet og stalinismen over til MIR, bare for å bli reorientert til å «legge press» på regjeringen for å realisere deres krav.

Den fundamentale lærdommen av det chilenske nederlaget var at arbeiderklassen var villig og i stand til å ta den politiske makten, men manglet det avgjørende elementet – et revolusjonært lederskap – og et parti basert på trotskisme, og med det assimileringen av det 20. århundres bitre lærdommer.

I løpet av de første årene av det 21. århundres andre tiåret, som har bevitnet utbruddet av den største krisa i verdenskapitalismens historie, er det ingen tvil om at arbeiderklassen igjen trer inn på veien for revolusjonære kamper. Globaliseringen av produksjonen, den massive veksten av arbeiderklassen over hele verden, og den kraftfulle utviklingen innen teknologi og kommunikasjon, har skapt svært gunstige betingelser for byggingen av internasjonal sosialisme.

Men for å føre vellykkede kamper om makten må arbeidere i alle land assimilere lærdommene som for et halvt århundre siden ble skrevet i blod av det heroiske chilenske proletariatet. Framfor alt betyr dette å bygge seksjoner av verdenspartiet for sosialistisk revolusjon i alle land, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).