Det er visse ganger der et individ kommer med en uttalelse som innkapsler en hel sosial klasses tenkning. Dette var tilfelle med uttalelsene fra multimillionær-eiendomsutvikleren Tim Gurner sist tirsdag forut for eiendomsbransjens toppmøte, Property Summit, arrangert av Australian Financial Review.
I kommentarene, som ble breit delt og fordømt på sosiale medier, identifiserte Gurner det han anser å være det essensielle «problemet» produsert av Covid-19-pandemien. Det er ikke det at 25 millioner mennesker har dødd og mange flere millioner lider av resulterende svekkende sykdommer.
Nei, ifølge Gurner: «Jeg mener problemet vi har hatt er at folk bestemte seg for at de egentlig ikke så for seg å skulle jobbe så mye lenger, etter Covid. Og det har hatt en massiv effekt på produktiviteten.»
Gurner pekte spesielt ut arbeidere i byggebransjen, som han konfronterer hver dag i hans $ 10 milliarder-byggevirksomhet, der han sa «de har definitivt trukket tilbake på produktiviteten. De har de siste årene fått mye betalt for ikke å gjøre så mye, og det må vi se til å få endret.»
Påstanden om at arbeidere har blitt «mye betalt for ikke å gjøre så mye» er ei absurd og selvbedragende løgn. Ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) falt lønningene rundt om i verden, foruten Kina, bare i 2022 med 1,4 prosent, samtidig som en massiv stigning av levekostnadene har tæret på arbeidernes levestandarder. Hva angår «ikke å gjøre så mye», Covid-19-pandemien var et dødsbud for 40-timers arbeidsuka, med 50-timers uker i bilindustrien og 70-timers uker på cargojernbanene og på havneanleggene som har blitt normen i USA.
«Vi må minne folk på at de jobber for arbeidsgiveren, og ikke omvendt,» fortsatte Gurner. «Det har vært en systematisk endring der ansatte nå føler arbeidsgiveren er ekstremt heldig som har dem, i motsetning til det omvendte. Det er en dynamikk her som må endres.»
Gurners oppskrift for løsningen av problemet med arbeiderklassen som nekter å akseptere deres status som lønnsslaver er enkel: «Vi må se smerte i økonomien». Dette inkluderer «massive permitteringer», som allerede har begynt å gjøre seg gjeldende, og dette vil så føre til «mindre arroganse i arbeidsmarkedet». Han fortsatte: «Vi trenger å se arbeidsledigheten stige – arbeidsledigheten må, som jeg ser det, sprette opp med 40 til 50 prosent.»
220 millioner mennesker rundt om i verden er arbeidsledige. Gurner vil gjerne se dette tallet stige med ytterligere 110 millioner, med all den ukalkulerbare lidelsen forårsaket av sult, underernæring, rusmisbruk og ødelagte hjem som ledsager massearbeidsledighet.
Etter en eksplosjon av harme på nettet har Gurner siden sagt han «angrer dypt» på hans kommentarer. Denne uoppriktige uttalelsen var kanskje motivert av det faktum at en slik utslørt røping av sannheten i tidligere tider har oppmuntret til reisingen av giljotinen.
Gurner, med ei estimert personlig formue på (AUD) $ 929 millioner, eller (USD) $ 600 millioner [NOK 6,432 milliarder], uttalte seg ikke utelukkende på egne vegne. Med hans bemerkninger, avlevert i fullt alvor, besørget han en stemme for hele kapitalistklassens sentimenter, som anvender massearbeidsledighet som ei klubbe for å forsikre at arbeideres lønninger fortsetter å stupe.
Hans anbefaling om at «problemet» med arbeiderklassens arroganse må avhjelpes med massearbeidsledighet er, om enn noe mer direkte uttalt, sentralbankers politiske orienteringslinjer over hele verden. Jerome Powell, styreleder for US Federal Reserve, erklærte i august 2022 at Covid-19-pandemien hadde skapt et arbeidsmarked «ute av balanse», og at det å få redusert inflasjonen ville kreve «smerte».
Implementeringen av «smerte» finner sin veg inn i alle næringslivets bransjer, i alle land. Om amerikanske bilarbeidere vil vite hva deres egne administrerende direktører, som GMs Mary Barra og Fords Jim Farley, virkelig tenker trenger de bare å se den ett-minutt-lange videoen av Gurners kommentarer. Bilbossene planlegger å skape massearbeidsledighet gjennom overgangen til produksjon av elektrodrevne kjøretøy (EV), som krever langt mindre arbeidskraft. Lønninger og rettigheter ved EV-batterifabrikker vil bli sløyet, til under nivået selv for arbeidsstyrken av midlertidig ansatte og dem på deltidskontrakter hos GM, Ford og Stellantis.
Og bak bilbossene står storbankene og finansoligarkiet som helhet, med pisken hevet. De dikterer de politiske retningslinjene i alle bransjer og til deres politiske tjenere i Biden-administrasjonen og i kapitalistregjeringer over hele verden.
Styringsklassen politiske retningslinjer med å kutte arbeidsplasser og levestandarder og innføre enda mer brutale betingelser av utbytting har breie sosiale og politiske implikasjoner. Slike tiltak kan ikke pålegges demokratisk. De krever statens direkte intervensjon, for å undertrykke eller knuse arbeiderklassens kamper. Biden-administrasjonen leverte det første glimt av dette med dens intervensjon i desember i fjor der den forbød cargojernbanearbeidernes streik, og påtvang dem en kontrakt mange av dem allerede hadde avvist med store flertall i deres fagforeningers avstemminger.
I land etter land forflytter kapitaliststyrerne seg i retning masseundertrykking og diktatur, og bygger opp autoritære strukturer og fascistbevegelser for å tjene som redskaper for angrepet på etablerte demokratiske rettigheter. Dette er i USA personifisert av transformasjonen av Det republikanske partiet under Donald Trumps regi. Lignende krefter utvikles i Tyskland (partiet Alternativ for Tyskland - AfD), i Frankrike (Marine Le Pens parti Nasjonal samling), i Italia (der fascisten Giorgia Meloni nå er statsminister), og i mange andre land.
Fjernsynsserien Succession viste i USA tidligere i år en milliardærmediefamilie – en tynt fiksjonalisert versjon av Rupert Murdoch og hans Fox News-imperium – som dreide over til oppbyggingen av fascistpolitikere for å håndheve dens klasseinteresser. Med Gurners kommentarer er man ikke sikker på om det er en sak der kunsten imiterer livet, eller omvendt.
Som David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, kommenterte på Twitter (X): «Om jeg kan parafrasere Trotskij: ‹Ikke enhver entreprenør kan være en Hitler, men det er litt Hitler i enhver entreprenør›. Gurner uttaler åpent hva selskapssjefer sier hverandre i det private. Han gir stemme til styringsklassens interesser, som bemyndiger fascisme og dødsleirer.»
Tim Gurner snakket ikke om de politiske implikasjonene av hans støtteerklæring til politiske retningslinjer for klassekrigføring. Men arbeidere må ha det klart: Bak kulissene forbereder kapitalistklassen i Australia, Amerika og over hele verden, tiltak av diktatorisk karakter, innrettet for å kutte arbeidsplasser, levestandarder og de sosiale rettighetene til arbeidende mennesker. Arbeiderklassen må i så henseende gjøre sine egne forberedelser.