Polens statsminister Mateusz Morawiecki uttalte 20. september, under tiltakende spenninger mellom den polske og ukrainske regjeringen, at Warszawa ikke ville sende «ytterligere våpen til Ukraina». Uttalelsen, tilsynelatende i direkte strid med NATO-alliansens politikk om å bevæpne Ukraina til å føre krig med Russland, ble fordømt i styringskretser over hele Europa.

Polens president Andrzej Duda forsøkte fredag å nedtone Morawieckis uttalelser. Duda sa, med henvisning til Polens massive opprustingsprogram, som tar sikte på å vie 4 prosent av landets økonomi til forsvaret og utviklingen av en hær med 1 500 stridsvogner: «Statsministeren mente bare at vi ikke vil overføre til Ukraina de nye våpnene vi anskaffer for å modernisere den polske hæren.» Duda klaget over at Morawieckis uttalelser var blitt «tolket på verst mulig måte».

Morawieckis trussel reflekterte faktisk og unektelig dypt forankrede konflikter mellom Polens ytrehøyre-regjering, ledet av partiet Lov og Rettferdighet (PiS), og det NATO-støttede regimet til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, som tiltar under USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina.

Dette kom kort etter at Zelenskyj-regimet i Kiev saksøkte den polske regjeringen for Verdens handelsorganisasjon (WTO) for å ha innført ensidige tolltariffer på Ukrainas korneksport. Etter at Den europeiske unionen (EU) skrotet tolltariffer på ukrainsk korn midt under krigen i Ukraina, innførte i forrige uke Polen, så vel som Slovakia og Ungarn, ensidige tolltariffer for å begrense kollapsen i kornprisene for deres egne landbruksprodusenter. Stilt overfor et polsk generalvalg kommende måned håper PiS-regjeringen å kunne opprettholde sin støtte blant Polens småbønder, som utgjør rundt 40 prosent av landets befolkning.

Etter å ha anlagt WTO-søksmålet mot Polen kom Zelenskyj med ytterligere bemerkninger rettet mot Warszawa på møtet i FNs generalforsamling i New York sist tirsdag.

For å forklare hvorfor NATO må eskalere sin krig mot Russland fordømte Zelenskyj ikke bare Russland, men også NATO-land som, påsto han, ikke i tilstrekkelig grad støtter Ukraina. Zelenskyj sa: «Det er umulig å stoppe denne krigen, fordi alle bestrebelser blir konfrontert med et veto fra aggressoren eller fra de som støtter aggressoren.» Han angrep ikke-navngitte europeiske land som han påsto «indirekte støtter Russland».

Zelenskyjs bemerkninger provoserte umiddelbart fram ei diplomatisk krise med det bittert antirussiske, ytrehøyre-regimet i Warszawa. PiS-regjeringen innkalte Vasyl Zvarytsj, Ukrainas ambassadør til Polen, på teppet for å fordømme Zelenskyjs insinuasjoner om at PiS-regjeringen hadde sympati for Russland. Det polske utenriksdepartementets uttalelse rapporterte at viseutenriksminister Pawel Jablonski hadde formidlet en «sterk protest» mot Zelenskyjs uttalelse om at «noen EU-land lot som å solidarisere seg [med Ukraina] mens de indirekte støtter Russland».

Uttalelsen la til at «det å legge press på Polen i multilaterale fora, eller innmelde klager til internasjonale domstoler, ikke er høvelige metoder for å løse tvister mellom våre naboland.»

Polske embetsrepresentanter fortsatte imidlertid å kritisere Ukrainas katastrofale sommer-«motoffensiv», som er estimert å ha brakt tallene på Ukrainas krigsdøde til rundt 400 000. Polens president Duda sa: «Ukraina opptrer som en druknende person som klamrer seg til alt som er tilgjengelig. ... En druknende person er ekstremt farlig, og i stand til å trekke deg ned i dypet ... og ganske enkelt drukne redningsmannen.»

Morawiecki oppfordret for hans del til ikke å foreta flere leveranser av nye våpen til Ukraina. Han la til at PiS-regjeringen ville fokusere «hovedsakelig på den raske moderniseringen og bevæpningen av den polske hæren, slik at den blir en av Europas mektigste landhærer, og det i løpet av ei kort tidsramme.» Samtidig gjorde han det klart at PiS-regjeringen fortsatt er forpliktet til å føre NATOs krig mot Russland. Han lovet at Warszawa fortsatt ville tillate NATO-våpenleveranser til Ukraina å passere gjennom den polske militærbasen i Rzeszow, nært den polske grensa til Ukraina.

EUs vesentlige regjeringer og pressemedier fordømte PiS for overhodet å ha kommet med noen kritikk av NATOs krig med Russland, uansett hvor begrenset. Den tyske avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) satte tonen, der den beklaget «dambruddet i Polen» og skrev: «Det er til å miste pusten av hvordan PiS-regjeringen gjør Ukraina til ei lekegrind for sine egne valgmanøvrer. Dette avslører et sneversyn på polske interesser, og svekker Polens tidligere standpunkt til krigen.»

I Frankrike, der utenriksminister Catherine Colonna kritiserte de polske uttalelsene som «beklagelige» og diktert av «interne politiske hensyn», avfeide pressen dem også som rein valgkamp. Den franske dagsavisa Le Monde klaget i sin lederartikkel over at «Polen har gått seg vill», og la til: «Den polske regjeringen, til nå Ukrainas mest solide allierte, vender seg mot Kiev av valgtaktiske årsaker. Denne framgangsmåten er farlig for Ukraina, og for Europa.»

Denne linja fikk ekko fra Polens viktigste borgerlige opposisjonsparti, pro-EU-partiet Borgerlig Plattform, ledet av Polens tidligere statsminister Donald Tusk. Tusk anklaget PiS for en «moralsk og geopolitisk skandale, der de politisk tilførte Ukraina et dolkestikk i ryggen ... bare fordi det ville være fordelaktig for deres valgkamp».

PiS forfølger utvilsomt en nasjonalistisk ytrehøyreagenda som er fiendtlig innstilt overfor arbeiderklassen. Regjeringens opprustingskampanje og dens bevæpning av Zelenskyj-regimet har gått hånd i hånd med dens utarming av polske arbeidere, der inflasjonen på ett punkt nådde 18 prosent, og ved etableringen av skueprosesser for å rettsforfølge statsfiender, som er dem beskyldt for sympati med Russland. Pro-EU-kreftenes bestrebelser for å avfeie den polsk-ukrainske konflikten kun som PiS’ valgkamp, er imidlertid politiske løgner.

Uttalelsene fra både Biden og Zelenskyj til FNs generalforsamling gjorde det klart at NATO er forpliktet til eskaleringen av krigen med Russland, til tross for den blodige fiaskoen for Ukrainas «motoffensiv». Polen – med grenser til både den russiske enklaven Kaliningrad og Belarus, den tidligere sovjetrepublikken Hviterussland, som nå er alliert med Russland – er i frontlinja for denne eskaleringen. Helt uavhengig av PiS-regjeringens intensjoner reiser slike planer om en tredje, alleuropeisk verdenskrig eksplosive politiske anliggender.

Mer enn 5 millioner mennesker døde i Polen under den andre verdenskrig, omtrent en sjettedel av landets befolkning før krigen, overveldende for hendene til nazistenes okkupasjonsstyrker. Polen ble i 1944 frigjort fra nazistyret av Den røde armé. Polen ble imidlertid ved krigsutbruddet delt mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen, under de reaksjonære vilkårene fastlagt i Stalin-Hitlers ikke-angrepspakt fra 1939. I denne første fasen av krigen utførte det sovjetiske hemmelige politiet NKVD, som var lojalt innstilt til Stalin, massemordshandlinger i det østlige Polen, for eksempel massakren i Katynskogen.

Etter at Hitler i 1941 lanserte hans utslettingskrig mot Sovjetunionen, arbeidet dessuten nazistenes SS-enheter med ukrainske nazi-kollaboratørstyrker ledet av Stepan Bandera, som gjennomførte en kampanje for genocid rettet mot både jøder og polakker.

PiS har derfor følt seg tvunget, selv om partiet inneholder elementer av nyfascister og antisemitter, til å utstede begrensede protester mot det NATO-støttede ukrainske regimets promotering av Bandera. Da Banderas minne i januar ble hyllet av det ukrainske parlamentet, Verkhovna Rada, og av den ukrainske generalen Valerii Zalusjnyj, utstedte PiS en uttalelse som eufemistisk erklærte at Banderas minnemarkering «må reise innvendinger».

Disse konfliktene, sammen med muligheten for at Polen kan invadere Ukraina for å gjenerobre landområder rundt Lviv i det vestlige Ukraina, som en gang var kontrollerte av Polen, ligger til grunn for den nåværende diplomatiske krangelen mellom Warszawa og Kiev.

De peker på imperialismens og stalinismens historiske bankerott. Stalinistregimenes restaurering av kapitalismen i årene fra 1989 til 1991 har unektelig ført til katastrofe. De tidligere sovjetrepublikkene Russland og Ukraina utkjemper nå en brodermordskrig oppildnet av NATOs imperialistmakter. Partiene som oppsto etter den polske stalinismens restaurering av kapitalismen i 1989 er enten åpne tilhengere av krig med Russland, eller de er høyreekstreme forfektere for polsk opprusting – en politikk som bare setter scenen for enda blodigere sammenstøt mellom NATO og Russland.

Kapitalismens stup ut i en ny verdenskrig hever desto sterkere fram det marxistiske alternativet til stalinismen som Leo Trotskij framsatte, og hans perspektiv for å forene den europeiske og internasjonale arbeiderklassen i revolusjonær kamp mot både kapitalismen og de stalinistiske byråkratiene.

Det er en kraftfull motstand mot krigen og angrepene på arbeideres levestandarder, som tjener til å finansiere krigen, også innen Polen selv. Polen har i den siste perioden sett en landsdekkende lærerstreik, så vel som masseprotester mot PiS-regimets antidemokratiske etablering av domstoler for å rettsforfølge personer mistenkte for russiske sympatier. For å avverge en i virkeligheten skrekkinngytende militæreskalering mellom atomvåpenmakter, må denne opposisjonen i arbeiderklassen imidlertid forenes på tvers av nasjonale grenser, til en internasjonal bevegelse mot imperialisme, krig og kapitalisme.