Vi publiserer her hyllesten til Helen Halyard gitt av Chris Marsden, nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (Storbritannia), til et minnemøte holdt 3. desember. Kamerat Helen var et ledende medlem av International Committee of the Fourth International og Socialist Equality Party (USA) i mer enn et halvt århundre, og døde plutselig i en alder av 73 år den 28. november.

Jeg tilbyr de oppriktige kondolanser fra alle medlemmer av Socialist Equality Party i Storbritannia til Helens kamerater, familie og venner i USA og over hele verden.

Helen ble ikke bare respektert av de som kjente henne, men også elsket. Utstrømmingen av meldinger fra hele verden, fra kamerater gjennom flere tiår, så vel som de som responderer på hyllestene skrevet av kameratene David North og Patrick Martin, er et vitnesbyrd om en ekstraordinær leder i vårt verdensparti.

Helen var intelligent, medfølende og kultivert. Hun hadde en fantastisk sans for humor. Hun var en god venn, en pålitelig fortrolig som ga gode og, om nødvendig, oppriktige råd, og hun var umåtelig kultivert. Det å være hennes husgjest var for meg et privilegium og en glede.

Men alt dette var et uttrykk for de dypfølte sosialistiske overbevisningene som hadde formet henne gjennom en livslang politisk kamp. Og Helens beste råd, til meg og så mange andre, var alltid politiske, forankret som de var både i studier og kamp.

I alle ting var Helen tro til kjernen av hennes vesen. Hun var en trotskist, en fiende av nasjonalisme, en motstander av stalinisme og pabloisme, dedikert til kampen for internasjonal forening av arbeiderklassen for sosialistisk verdensrevolusjon.

Det er i politikkens sfære hun vil bli husket av framtidige generasjoner.

Helen var en politisk leder i begrepets rette forstand. I USA og i hele Den internasjonale komitéen kjempet hun som internasjonalist iherdig for vårt perspektiv og for å utdanne andre slik at de kunne gjøre det samme.

Jeg, som andre, har lest noen av Helens skrifter de siste dagene. De er gjennomsyret av en allsidig forståelse av betydningen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales kamp mot pabloisme, som kulminerte i splittelsen med Workers Revolutionary Party (WRP). Noen av hennes artikler har allerede blitt sitert. Tillat meg å nevne ytterligere to eksempler.

I hennes essay fra 1997, «Ebonics and the danger of racial politics: A socialist view», rettet Helen oppmerksomhet på Claude McKays serie av spørsmål stilt til Trotskij under Den fjerde kongressen til Den kommunistiske internasjonale i 1922 om «the Negro question». Helen beskrev Trotskijs respons som utdyping av «perspektivet for proletarisk internasjonalisme mot alle former for nasjonalisme». Dette er hva Trotskij skrev:

Det er av aller største betydning, i dag, umiddelbart, å ha et antall opplyste, unge, selvoppofrende svarte, uansett hvor lite antall de er, fylt med entusiasme for hevingen av det materielle og moralske nivået til den store massen av svarte, og samtidig mentalt i stand til å begripe identifiseringen av de svarte massenes interesser og skjebne med dem til massene i verden, og i første rekke med den europeiske arbeiderklassens skjebne.

Det er denne tradisjonen Helen står i. Etter å ha forklart at dette sosialistiske perspektivet ble forrådt av stalinisme og pabloisme, som tilrettela for svart nasjonalismes vekst og dominans, skrev hun:

Det eneste partiet som motsatte seg nasjonalisme på seksti- og syttitallet var Workers League, forgjengeren til Socialist Equality Party. Vårt parti, fast basert på den proletariske internasjonalismens perspektiv, forstår at ikke et eneste problem arbeiderklassen står overfor i noe land kan løses innenfor rammeverket av nasjonale grenser. Arbeidere kan ikke ta et eneste skritt framover uten å erkjenne og forstå den internasjonale karakteren av kampene de er engasjert i og nødvendigheten av å organisere seg som en uavhengig internasjonal styrke.

I 2000 svarte hun på en lesers spørsmål om Workers World Party og hvorfor vi sa at det støttet Det demokratiske partiet. Helen responderte nok en gang ved å gå tilbake til de politiske fundamentene, og skrev:

På midten av 1950-tallet tilsluttet [Sam] Marcy seg de elementene i Den fjerde internasjonale som begynte å forlate kampen mot stalinisme, og hevdet at for å bekjempe imperialisme var det nødvendig å tilpasse seg det sovjetiske byråkratiet. Han avviste perspektivet for internasjonal sosialisme og arbeiderklassens revolusjonære rolle, til fordel for å støtte de byråkratiske regimene i Sovjetunionen og Øst-Europa, så vel som de borgerlig-nasjonalistiske bevegelsene og regjeringene i de tidligere koloniene ...

I WWP konvergerer flere ideologiske tendenser av vesentlig reaksjonær karakter. Disse inkluderer synet på protestpolitikk, stalinisme, borgerlig nasjonalisme og former for identitetspolitikk som svart nasjonalisme. Alt dette er kjennetegn på det vi ofte har kalt middelklasseradikalisme, dvs. et politisk perspektiv som ikke gjenspeiler arbeiderklassens interesser, men snarere interessene til middelklassesjikt som er misfornøyde med deres posisjon i det kapitalistiske samfunnet, men ute av stand til å fremme en genuint revolusjonær motstand mot status quo. I kapitalistsamfunnet er det bare et program som artikulerer arbeiderklassens uavhengige interesser og slåss for å etablere arbeiderklassens enhet og dens politiske uavhengighet fra alle deler av borgerskapet – liberale så vel som konservative – som kan besørge grunnlaget for en revolusjonær sosialistbevegelse.

Skriftene hennes, som er så klare, og hvert eneste aspekt av hennes liv og arbeid bekrefter at Helen var en ekstraordinær person. Hun ble vunnet for trotskisme, bevisst og fullstendig, som student, og fortsatte med å vie et halvt århundre av hennes liv til menneskehetens frigjøring fra klasseundertrykkelse. Dyrbart få mennesker kan komme med en lignende påstand.

Men Helen var én av en generasjon av ledere i USA som holdt seg til den samme veien, som dedikerte seg til å motsette seg pabloisme i alle dens manifesteringer, som det essensielle grunnlaget for å bygge Den fjerde internasjonale – de som kjempet ved hennes side og forble hennes nærmeste kamerater og venner.

Det var dem som ledet kampen mot WRPs degenerering. Og ved utdanningen av generasjonene av kadere som har fulgt, min og andre, og på denne måten sikre trotskismens kontinuitet, har de besørget arbeiderklassen det revolusjonære lederskapet den må ha.

Dette er det universelle innen detaljene i det som blir sagt om Helen i dag. Helen var blant de beste i hennes generasjon, og som det ble bevist i årene 1985 og 1986 var hun en av vokterne og partisanene for et verdensperspektiv og Den fjerde internasjonale, som vil avgjøre hvilken framtid som venter menneskeheten, sosialisme eller barbari.

Det å markere Helens liv er å anerkjenne hennes æresplass i Den fjerde internasjonales historie. Og for alle våre medlemmer overalt, unge og gamle, betyr dette også å ta til seg Trotskijs råd til kameratene ved Lenins død, og erkjenne at under betingelser av en tiltakende global revolusjonær krise: «Deres ansvar har økt.»