Barbara Slaughter er medlem av Socialist Equality Party i Storbritannia. Med sine 96 år er hun det lengste aktive medlemmet i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale. Følgende er hennes kommentarer til minnemøtet for Helen Halyard holdt av Socialist Equality Party (US) og ICFI søndag 3. desember.

Jeg er beæret over å ha blitt bedt om å tale på dette minnemøtet for å hylle kamerat Helens liv. Som andre kamerater har sagt, kamerat Helen var et unikt individ – ei kvinne som tilbrakte mer enn et halvt århundre, hele hennes voksne liv, der hun uopphørlig kjempet for å bygge den internasjonale arbeiderklassens revolusjonære lederskap.

Som andre kamerater har sagt, hun var del av en generasjon som ble radikalisert, først av den cubanske revolusjonen og deretter av borgerrettighetsbevegelsen og motstanden mot Vietnamkrigen. Men i motsetning til de hundretusener, om ikke millioner av andre som bukket under for borgerlig nasjonalisme av alle varianter ble hun forpliktet til revolusjonær internasjonalisme så snart hun kom i kontakt med trotskistbevegelsen.

Vi må huske at bevegelsen på den tiden var veldig liten, på grunn av de ødeleggende innvirkningene av Socialist Workers Partys kapitulasjon for pabloistisk revisjonisme. Men Helen var opptatt av program, perspektiver og den historiske kampens dokumentasjon. Hun visste fra begynnelsen av at det ikke kunne bli noen frigjøring av svarte arbeidere og ungdom uten den samlede kampen fra hele den internasjonale arbeiderklassen.

Som hun selv sa lærte hun veldig mye av Bill og Jean Brust, som dannet et levende bindeledd med den amerikanske arbeiderklassens revolusjonære kamper på 1930-tallet. Og slik ble Helen del av den kontinuiteten i kampen som gikk tilbake til grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale under Trotskijs lederskap. Helen selv spilte en tilsvarende rolle i å utdanne den unge kaderen som har tilsluttet seg vår bevegelse under dette nye oppsvinget av den internasjonale arbeiderklassens kamper.

Hun tok snart en lederskapsrolle både i Workers League og Young Socialists. Hun var drivkraften bak den internasjonale kampanjen som krevde frihet for Gary Tyler, en mann som tilbrakte 41 år i fengsel for en forbrytelse han ikke begikk.

Hun spilte en avgjørende rolle i kampen mot Wohlforth og etterforskningen av Sikkerhet og Den fjerde internasjonale. Disse erfaringene var en essensiell del i forberedelsen av Workers League til å spille en uavhengig rolle i å avsløre degenereringen av Workers Revolutionary Party fra 1982 til 1986.

Andre kamerater har snakket veltalende om den avgjørende rollen Helen spilte i Workers Leagues historie. Hun utviklet seg som en leder av stor status som det ble bevist da hun tok på seg det enorme ansvaret å stille som partiets kandidat til amerikansk visepresident sammen med Ed Winn i 1984. I 1992 stilte hun som Workers Leagues presidentkandidat sammen med kamerat Fred Mazelis.

Jeg vet av egen erfaring at hun tok på seg enhver oppgave – fra å selge partiets avis utenfor bilfabrikkene i Detroit, til å samle tusenvis av underskrifter for å sette Workers League på stemmeseddelen, til å besøke kontakter, til å snakke med grupper av arbeidere, til utdanne nye unge kadre, til å tale på internasjonale samlinger – med den samme grundighet, energi og dedikasjon.

Arbeiderkamerater elsket og beundret henne fordi hun var hengiven til Trotskijs råd om nødvendigheten av at partiet «tålmodig forklarer».

Jeg ble kjent med Helen etter splittelsen i 1986 da det ble mulig for den internasjonale kaderen å møtes og diskutere på Workers Leagues leirer. Jeg har mine notater fra disse leirene, og diskusjonsnivået, spesielt fra Workers League-medlemmer, er virkelig fantastisk. Det var ikke bare et spørsmål om at Healy ble beskrevet som en som hadde degenerert til en småborgerlig demokrat, men om å søke en forklaring for hans degenerering i de sosiale kreftene som da vokste fram. Han var en mann som hadde mistet all tillit til arbeiderklassens uavhengige mobilisering.

Det var på grunnlag av den avklaringen at Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale var i stand til å ta et stort skritt framover for å bygge et virkelig forent internasjonalt parti. Kamerat Helen spilte en viktig rolle i den kampen. Hun reiste ved flere anledninger til Storbritannia for å holde diskusjoner med ledende kadre i International Communist Party [forgjengeren til Socialist Equality Party].

Jeg ble mer kjent med Helen da jeg bodde hos henne under flere besøk i Detroit. Jeg skjønte ikke på det tidspunktet at jeg var del av ei lang rekke internasjonale kamerater hun innlosjerte på deres besøk i USA, fordi hun aldri fikk meg eller noen andre til å føle oss det aller minste uvelkomne. Hun var resolut og kompromissløs på politiske spørsmål, men ekstremt snill og empatisk i personlige relasjoner. Ved en anledning da jeg bodde hos henne i en lengre periode, led jeg hardt av et anfall av slitasjegikt. Hennes vennlighet og omsorg var eksemplarisk. Hun gjorde alt hun kunne for å hjelpe meg.

Og under de rette betingelsene var hun kjempegøy å være sammen med. Tiår av å bo i Detroit hadde ikke frarøvet henne den tørre New York-sansen for humor.

Vi delte en kjærlighet til jazzmusikk, og da partikontorene var i Hamtramck tok hun meg med til en bitteliten jazzklubb der en pensjonert bilarbeider, som sannsynligvis kom sørfra, pleide å spille jazzpiano. Seinere besøkte vi andre jazzklubber i Detroit.

Sammen med kamerat Barry deltok vi på det jeg tror var den siste offentlige forestillingen til Nina Simone på Detroit Opera House.

Under ett besøk ga Helen meg et par øredobber som hadde tilhørt hennes mor, som hun elsket høyt. Jeg tok dem for å være et signal om dypt og varig vennskap og har alltid verdsatt dem.

Det var ikke noe falskt eller pretensiøst med Helen. Hun sa hva hun tenkte og forventet at du skulle gjøre det samme. Hun var the real deal, som dere sier i USA, eller the genuine article, som vi sier i Storbritannia – en revolusjonær leder tvers igjennom. Hun viet hele hennes voksne liv til den internasjonale arbeiderklassens kamp.

Avslutningsvis, jeg synes hennes død var tragisk, trist og utidig, at hun fortsatt hadde så mye å gi til kampene som står foran oss i denne nye, uforlignelige revolusjonære situasjonen.

Arbeiderklassens internasjonale karakter er uomtvistelig. Utviklingen av en enhetlig kamp mot fattigdom, undertrykkelse og krig utvikler seg raskt. Vi må følge Helens eksempel og vie resten av våre liv til kampen for enheten, den vellykkede gjennomføringen av arbeiderklassens revolusjonære kamp og den sosialistiske revolusjonens seier.