President Joe Bidens tale sist fredag i Pennsylvania ble holdt dagen før treårsdagen for Donald Trumps mislykkede kuppforsøk, første gang en amerikansk president forsøkte å omstøte et valg der han ble beseiret. Biden beskrev i noen detaljer volden i angrepet på Capitol Hill og Trumps egen rolle i å innkalle og oppildne mobben som forsøkte å blokkere Kongressens sertifisering av 2020-presidentvalget.

Men Bidens tale utelot to sentrale anliggender relatert 6. januar: Det demokratiske partiets rolle før, under og etter kuppforsøket, og den objektive kilden til den tiltakende faren for det amerikanske demokratiet.

Biden anklaget i hans tale Trump for å ha vært taus i timevis da mobben brøyt gjennom politiets linjer, stormet Capitol og strømmet gjennom hallene, og sendte amerikanske senatorer og medlemmer av Representantenes hus, samt visepresident Mike Pence, på flukt for deres liv.

«Da Amerika ble angrepet innenfra så Donald Trump på TV i den private lille spisestua ved siden av Det ovale kontoret,» sa Biden. «Hele nasjonen så på med gru. Hele verden så på i vantro. Og Trump gjorde ingenting.»

Dette reiser spørsmålet: Hva gjorde den valgte presidenten Joe Biden? Han kom ikke med noen offentlig fordømmelse av angrepet på Capitol Hill. Han slo ingen alarmer. Han ga ingen advarsel til det amerikanske folket om å være på vakt, enn si utstede en appell til befolkningen om å iverksette tiltak for å forsvare deres demokratiske rettigheter. Da han endelig dukket opp på kamera, var det utrolig nok for å appellere til Trump, den ledende kuppmakeren, om å kalle av mobben som han selv hadde brakt til Washington.

Det er liten tvil om at Biden, en svært erfaren statsoperatør, brukte disse timene på å søke å kontakte topptjenestemenn i det militære etterretningsapparatet, for å prøve å fastslå kuppets utsikter. Først etter at han var forsikret om at kuppet mislyktes kom Biden foran fjernsynskameraene og formante Trump å sende hans støttespillere hjem.

Denne holdningen var i tråd med Det demokratiske partiets opptreden gjennom månedene fram til 6. januar 2021. Biden selv hadde i løpet av sommeren 2020 sagt at hans verste mareritt var at Trump ville nekte å forlate Det hvite hus etter et valgnederlag. Men han uttrykte tillit til at skulle det skje ville militæret raskt fjerne den tidligere øverstkommanderende og eskortere ham til pensjonisttilværelsen.

Gjennom høstens valgkamp avviste Biden og Demokratene Trumps gjentatte trusler om at han ikke ville akseptere et valgnederlag, og hevdet det ikke var noen fare fra det hold, og at det amerikanske folket kunne se fram til nok en fredelig overføring av makten. Disse forsikringene ble intensivert i løpet av månedene etter valget og fram til den 6. januar, da Biden offentlig hånet ethvert forslag at Trump mente alvor med å forbli ved makten.

Etter den 6. januar begynte operasjon tildekking, med Biden som raskt rykket ut for å beskytte Det republikanske partiet. Knapt én dag etter at flertallet av Republikanerne i Kongressen stemte for ikke å bekrefte presidentvalgresultatet, og effektivt sett adopterte posisjonen til oppviglerne som hadde angrepet Capitol, erklærte Biden: «Vi trenger et Republikansk parti. Vi trenger en opposisjon som er prinsipiell og sterk.»

Dette ble et mantra ikke bare for Bidens Hvite hus, men for Det demokratiske lederskapet i Kongressen. De ønsket å forhindre et sammenbrudd av to-partisystemet, et sentralt bolverk for big business-politikk, som gir kapitalistklassen et effektivt politisk monopol i Amerika.

De ulike høringene om den 6. januar slepte seg fram, i rykk og napp. Husets spesialkomité for etterforskningen av 6. januar-hendelsene spilte en kritisk rolle i tildekkingen av statsagenturers rolle i kuppforsøket.

Mens verdifulle bevis ble frambrakt om hendelsene som ledet opp til 6. januar nektet komitéen å undersøke rollen til Pentagon, departementet for hjemlandssikkerhet (DHS) og andre statsagenturer, selv da det dukket opp rapporter om toppgeneraler som blokkerte utsendelsen av nasjonalgarden for å forsvare Capitol. I komitéens offentlige høringer og dens sluttrapport framstilte den angrepet på Capitol som en begivenhet Trump selv var personlig ansvarlig for, men bare Trump – et én-mannskupp. Biden gjentok dette narrativet i hans tale fredag.

Han kombinerte taushet om det breiere ansvaret for kuppet med taushet om dets dypere sosiale årsaker. Det er helt sant, som Biden sa i fredagens tale, at om Trump lykkes med å returnere til Det hvite hus som et resultat av 2024-valget, vil han gjenopplive hans planer for diktatur:

Trump planlegger å påkalle Oppstandsloven, som vil tillate ham å utplassere – som han ikke har tillatelse til å gjøre under vanlige omstendigheter – amerikanske militærstyrker på gatene i Amerika. Han sa det. Han kaller de som motsetter seg ham for «utøy». Han snakker om blodet til amerikanere som blir forgiftet, der han gjenspeiler eksakt det samme språket som ble brukt i Nazi-Tyskland.

Men Biden var taus om det viktigste spørsmålet reist av denne realiteten. Hvordan har det seg at en eks-president som to ganger ble riksrettstiltalt og forsøkte å omvelte Konstitusjonen er i en posisjon til å komme tilbake til makten?

Demokratene har så visst bidratt til gjenopplivingen av Trumps politiske utsikter ved å blokkere enhver seriøs etterforskning av den 6. januar. Trump burde sitte fengslet, ikke være på valgkampsporet, sammen med mange medsammensvorne på høyt nivå.

Bidens påstand om å gjøre forsvaret av demokrati til aksen for hans administrasjon og hans gjenvalgskampanje er ei gjennomskuelig løgn. Det sentrale fokuset for hans administrasjon har vært krig, først stedfortrederkrigen med Russland i Ukraina, og nå det genocidale israelske angrepet på Gaza. Begge krigene, ført i amerikansk imperialismes interesse, blir ført uten noe demokratisk mandat og i møte med voksende folkelig motstand.

Biden, ikke mindre enn Trump, er uforanderlig forpliktet til å forsvare den amerikanske styringsklassen og dens verdensomspennende interesser. For å fortsette disse krigene krever Biden tverrpartistøtte, også fra Det republikanske partiet, selv der partiet forbereder seg på å nominere fascisten Trump i 2024-valget.

Og som del av denne pådriveren for krig fortsetter Biden Trumps angrep på demokrati, men med en annen retorikk. Migranter er fortsatt fengslet i leirer og deportert i milliontall, men uten hoverende taler fra Det hvite hus. Krigene i Ukraina og spesielt i Gaza er ledsaget av et angrep på retten til dissens, nå fokusert på collegecampuser, med falske påstander om å bekjempe «antisemittisme».

WSWS’ internasjonale redaksjonsråd har i sin nyttårsuttalelse , publisert i fire deler fra 4. til 8. januar, besørget en omfattende analyse av krisa og sammenbruddet av kapitalistisk demokrati, som finner sted over hele verden, ikke bare i USA.

Uttalelsen sporer denne kollapsen til de underliggende sosiale og økonomiske røttene: Den tiltakende dominansen av samfunnet av en håndfull gigantiske finansinstitusjoner og de ekstreme sosiale spenningene generert av en uforlignelig vekst av sosial ulikhet, med en liten håndfull milliardærer som eier mer formue enn flertallet av befolkningen. Uttalelsen forklarer at demokratiske rettigheter er uforenlige med en klikk kapitalistoligarkers dominans av samfunnet:

Alt snakk om å forsvare demokratiet og bekjempe fascisme mens man ignorerer det fundamentale spørsmålet om klasse og økonomisk makt – og derfor, erkjenner nødvendigheten av mobiliseringen av arbeiderklassen på en global skala for å styrte kapitalismen – er kynisk og politisk impotent demagogi. Milliardærenes rikdom må eksproprieres og de gigantiske selskapene må transformeres, uten kompensasjon til de store aksjonærene, til offentlig kontrollerte verktøy, drevet på grunnlag av sosialt behov, ikke privat profitt. Kapitaliststatens antidemokratiske institusjoner og repressive organer (det profesjonelle militæret, politiet og etterretningsbyråene) må avskaffes og erstattes av organisasjoner med arbeiderkontroll og makt, for å etablere en demokratisk og planlagt økonomi av en verdensskala.

Et slikt sosialistisk program, grunnlaget som demokratiske rettigheter kan forsvares på, kan bare oppnås gjennom den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot både Demokratene og Republikanerne.