Søndag markerte 100 dager av det imperialiststøttede israelske genocidet i Gaza. På litt over tre måneder har nesten 24 000 palestinere blitt drept, ifølge det palestinske helsedepartementet, eller rundt regnet én av 100 mennesker som bor i Gaza. Dette inkluderer svimlende 9 600 barn. Mer enn 60 000 – tre av 100 mennesker – har blitt skadet. Dette tilsvarer prosentvis i USA 3,3 millioner døde mennesker og 10 millioner skadde.
Bombekampanjen har etterlatt mer enn halvparten av alle bygninger skadet eller ødelagt. Bare 15 av de 36 sykehusene i Gaza er engang delvis funksjonelle. De som forblir åpne konfronterer en akutt mangel på medisinsk utstyr, medisiner og arbeidskraft.
Per slutten av forrige måned ble det anslått at 1,9 millioner mennesker i Gaza, eller mer enn 85 prosent, har blitt internt fordrevet, tvunget inn i en liten region mindre enn en tredjedel av Gazastripas totale areal, som i seg selv bare er på 365 kvadratkilometer. Sykdommer sprer seg under betingelser av intens overbefolkning, og mangel på tilgang til mat, vann, elektrisitet og grunnleggende sanitærforhold.
De tre siste månedene har sett den ene grusomheten etter den andre – fra bombingen av flyktningeleirer og sykehus, til drap av journalister og mediearbeidere (så langt godt over 100), til massehenrettelsen av fanger.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu markerte slaktingens 100-dager-milepæl med å erklære: «Ingen vil stoppe oss – ikke Haag [en referanse til saken brakt inn for Den internasjonale domstolen], ikke ondskapens akse, og ingen andre.» Israel vil fortsette «til slutten – inntil fullstendig seier», advarte han, som bare kan bety inntil alle palestinere i Gaza og på Vestbredden er drept eller drevet i eksil.
Genocidet i Gaza har utløst masseopposisjon over hele verden, uttrykt i protester fra millioner av mennesker de tre siste månedene, den største bevegelsen mot krig siden protestene mot USAs invasjon av Irak. Den har avslørt ikke bare den israelske regjeringens kriminalitet og fascistiske karakter, men også den aktive støtten og medvirkningen fra imperialistmaktene, framfor alt USA. For en hel generasjon unge mennesker er Biden-administrasjonens utvetydige støtte for Israels handlinger i ferd med å demolere løgna om at Det demokratiske partiet er et «mindre onde».
En globalt koordinert protest på lørdag involverte demonstrasjoner i 120 byer i 45 land. Dette inkluderte, mest betydningsfullt, en protest av minst 500 000 i London – den største i den byen siden mer enn 800 000 ble samlet 11. november – og en demonstrasjon av mer enn 100 000 i Washington, D.C.
Det er imidlertid en markant kontrast mellom ånden som besjeler dem som deltar på demonstrasjonene og perspektivet til dem som hovedsakelig er involvert i å organisere dem. Sistnevntes politikk er den til den impotente middelklassen, som lar alt det viktigste som må sies være usagt, samtidig som man retter opposisjonen inn bak deler av styringseliten som er ansvarlig for nettopp de forbrytelsene som blir begått.
Stevnet i London ble med-organisert av Stop the War Coalition, ledet av tidligere Labour Party-leder Jeremy Corbyn. I hans bemerkninger nevnte ikke Corbyn, personifiseringen av politisk feighet, verken Labour Party eller partiets leder, sir Keir Starmer, som har støttet genocidet fullt ut. Dette til tross for at Starmer utviste Corbyn fra det parlamentariske Labour Party basert på falske anklager om antisemittisme. Podiet omfattet flere «skygge»-ministre fra Labour som har kritisert Starmer. Alle fremmet standpunktet at Labour Party på en eller annen måte kan bli presset til å motsette seg Israels handlinger.
Stevnet i USA ble organisert av en koalisjon av muslimske grupper sammen med ANSWER, som er tilknyttet Partiet for sosialisme og frigjøring, Party for Socialism and Liberation (PSL).
En forespørsel sendt til arrangørene fra World Socialist Web Site og Socialist Equality Party om å tale under demonstrasjonen ble avvist. Mens ei rekke palestinske talere snakket rørende om katastrofen i Gaza, ble den politiske linja besørget av en håndfull Demokrater som kunne bli funnet for å kritisere Israels handlinger, sammen med presidentkandidatene Jill Stein (Det grønne partiet) og Cornel West.
Blant Demokratene var kongressmedlem Andre Carson (Indiana), som erklærte at han så i demonstrasjonen «hva det betyr å utnytte vår stemmeblokk». Carson er blant Demokratene (sammen med Alexandria Ocasio-Cortez og andre) som i fjor undertegnet et brev adressert til Det hvite hus, som, mens det uttrykte en viss kritikk av Israels handlinger, avsluttet med å takke Biden-administrasjonen for hva den «gjør for å respondere på denne krisa, gi støtte til vår allierte Israel, og bringe amerikanske borgere trygt hjem».
Carson unngikk i hans kommentarer enhver henvisning til Biden-administrasjonen eller dens støtte til genocidet, mens han avsluttet med en oppfordring om å «gjenvelge dem som representerer oss» – antagelig ham selv og andre Demokrater.
Steins bemerkninger, som angivelig stiller til valg uavhengig av Demokratene som medlem av Det grønne partiet, var i sin helhet orientert mot å presse det politiske etablissementet, uten å referere til verken Det demokratiske partiet eller president Biden ved navn. «Vi har makten til å si til AIPAC [American Israel Public Affairs Committee] Det hvite hus og til AIPAC-kongressen, at dere står til ansvar overfor oss, overfor oss folket... Vi har makten til å instruere våre folkevalgte hva de må gjøre.»
Erfaringene fra de tre siste månedene har imidlertid vist at de «folkevalgte funksjonærene» både i Det demokratiske og Det republikanske partiet ikke reagerer på masseopposisjon ved å la seg «instruere», men ved å fordømme protester mot genocid som antisemittiske, og forsøk på å kriminalisere dem. Biden-administrasjonen har forøvrig respondert på voksende opposisjon ved å gjennomføre en vesentlig utvidelse av krigen i Midtøsten gjennom bombingen av Jemen, som truer krig med Iran.
Cornel West talte til stevnet mot dets avslutning. West spesialiserer seg på en type talemåter som virker mer på nervene enn på hjernen, full av lyd og raseri som, om man gir det et øyeblikks ettertanke, ikke betyr noenting. Som typisk i alle hans bemerkninger, ropte West ut om «kjærlighetskrigere», nødvendigheten av «kjærlighet i frihet og frihet i kjærlighet», «sannhet over hele verden som igjen reiser seg» og andre moralistiske generaliteter.
West refererte til Biden og andre embetsrepresentanter i administrasjonen som krigsforbrytere, selv om heller ikke han refererte til Det demokratiske partiet selv, som han har en lang tilknytning til. West avsluttet hans bemerkninger med å erklære: «Vi oppfordrer til mer enn våpenhvile, vi oppfordrer til en slutt på beleiringen, en slutt på okkupasjonen, og til at palestinerne skal kunne leve et verdig liv.» Hvordan skal dette oppnås? Med hvilke virkemidler og ut fra hvilket perspektiv? West tilbød ingenting, bortsett fra håpet om at Biden og Blinken ville endre deres handlemåter.
Utelukket fra demonstrasjonen var enhver henvisning til de essensielle anliggendene i utviklingen av en bevegelse mot genocidet. Ingenting ble sagt om Israels og sionismens historie eller dens rolle som et bolverk for imperialisme i Midtøsten. Ingen henviste til interessene som motiverer imperialiststøtte for genocidet, de tre tiårene med endeløs krig, forberedelsene for krig mot Iran, relasjonen mellom dette og den pågående USA-NATO-krigen mot Russland, eller den utviklende konflikten med Kina. Det var ingen henvisning til arbeiderklassen eller veksten av klassekampen over hele verden. Ordene «imperialisme» og «kapitalisme», enn si «sosialisme», ble ikke uttalt.
Arrangørene ønsket ingen referanser til noe av dette fordi det ville skjært på tvers av deres orientering til Det demokratiske partiet. Det er selvfølgelig grunnen til at de nektet å la en taler fra World Socialist Web Site tale på stevnet.
For masser av arbeidere og ungdom, inkludert de som har deltatt i demonstrasjonene, er det presserende spørsmålet utviklingen av en bevegelse av arbeiderklassen, på verdensbasis, i USA og internasjonalt, inkludert gjennom massestreiker og andre handlinger for å stoppe flyten av våpen til Israel.
Kampen mot genocidet er nødvendigvis en kamp mot USA-NATO-imperialismen, som Israel tjener som en agent for i Midtøsten. Kampen mot imperialisme er nødvendigvis en kamp mot kapitalisme, gjennom arbeiderklassens erobring av makten og den sosialistiske omorganiseringen av verdensøkonomien. Dette krever opposisjon mot alle kapitaliststater og de politiske partiene til styringseliten. Det er bare langs denne veien denne krigen og alle krigene som blir eskalert og forberedt kan stoppes.
Dette er den essensielle konklusjonen som må trekkes fra de 100 dagene med imperialist-sionistisk genocid i Gaza.