Godt over en million mennesker demonstrerte på tvers av Tyskland i helga mot fascistpartiet Alternative für Deutschland (AfD). Etter at det ble offentliggjort at politikere fra Verdiunionen, blokka mellom AfD og Den kristelig-demokratiske union (CDU) sammen med næringslivsrepresentanter, diskuterte planer om å utvise millioner av mennesker med migrasjonsbakgrunn, tok massevis av mennesker til gatene i flere titalls byer.

Overalt var deltakerantallet mange ganger høyere enn det arrangørene forventet. Bare i München gikk over 200 000 mennesker ut i gatene. Leopoldstrasse og Ludwigstrasse var så overfylte at det var en fare for kvelning. Arrangørene, som hadde forventet 25 000 deltakere, avlyste marsjen og oppfordret deltakerne, via politimeldinger, til å dra hjem.

I Berlin hevdet arrangørene 350 000 deltakere, mens politiet meldte om 100 000. Området foran Riksdagsbygningen var så tettpakket at Straße des 17. Juni spontant ble erklært som et tillegg til protestområdet. Opprinnelig hadde arrangørene kun anmeldt 1 000 deltakere.

Stevnene mobiliserte også rekordtall i Köln (70 000), Hamburg (80 000), Bremen (70 000), Frankfurt (40 000), Hannover (35 000), Dortmund (30 000), Stuttgart, Karlsruhe og Heidelberg (hver 20 000), Halle og Kassel (hver 15 000), og mange mindre byer, der tusenvis av deltakere overskred det forventede antallet mange ganger. I det østlige Tyskland, hvor AfD ligger spesielt høyt på meningsmålingene, deltok opptil 60 000 mennesker i Leipzig, 40 000 i Dresden og 12 000 i Chemnitz.

Demonstrasjonene viser dybden og bredden av opposisjon mot gjenkomsten av fascisme og krig i den tyske befolkningen. Etter de forferdelige opplevelsene fra to verdenskriger og Holocaust, er avvisingen av tysk imperialisme og militarisme dypt forankret i massenes bevissthet.

Demonstrasjonene var dominert av hjemmelagde pappskilt, med påskrifter som: «Slik begynte det den gangen», «Nå må vi gjøre det våre besteforeldre forsømte», «Hat er ikke en oppfatning», «Den som tier samtykker» «Fargerikt i stedet for brunt», «Fascisme er ikke et alternativ» og «Deporter AfD!»

Massemobiliseringen mot fascistpartiet AfD er også objektivt rettet mot den høyreorienterte politikken til den føderale regjeringen og alle partiene i Forbundsdagen (det føderale parlamentet), som så nylig som i forrige uke sterkt begrenset retten til immigrasjon og gjorde deportasjoner lettere. Regjeringen og de parlamentariske partiene implementerer også AfD-programmet ved å støtte genocidet i Gaza, sammen med en massiv gjenopprusting.

Demonstrasjonene er del av en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen mot politikken for antiimmigrantsjåvinisme, innstramminger, diktatur og krig som forfølges av alle kapitalistpartiene.

I ukevis har millioner av mennesker over hele verden protestert mot Israels genocid i Gaza som er aktivt støttet av alle imperialistregjeringer. I Frankrike deltok 150 000 mennesker på søndag i demonstrasjoner mot Macrons nye immigrasjonslov, som er preget av fascisten Marine Le Pens håndskrift. I Tyskland fortsetter bøndenes store protester mot koalisjonsregjeringens innstrammingspolitikk, og arbeiderklassens kraftfulle streikebevegelse er under utvikling over hele Europa og i hele verden.

Men demonstrasjonene mot AfD er også preget av en motsigelse. Mens flertallet av deltakerne er resolutte og seriøse i deres opposisjon mot den høyreorienterte politikken gjør de fleste av protestarrangørene alt hva de kan for å avstumpe bevegelsen og underordne den til regjeringen og parlamentspartiene, som selv er ansvarlige for AfDs framvekst. Mange steder var representanter for sosialdemokratene (SPD), De grønne og CDU invitert til å tale. Slagord som «Alle sammen mot AfD» var ment å dekke over det utvidende gapet mellom regjeringens høyreorienterte politikk og antifascismedemonstrantenes sentimenter.

På demonstrasjonen i Flensburg, som hadde deltakelse av 10 000 mennesker, ble en taler avbrutt av arrangørene for å kritisere regjeringens flyktningepolitikk. I forskjellige byer forbød arrangørene palestinske flagg. I Berlin var det gjentatte provokasjoner mot demonstranter som protesterte mot genocidet i Gaza, som sterkt støttes av AfD. Gruppa «PA Allies» rapporterte sågar at demonstrasjonsarrangørene fra «Fridays for Future» (FFF) ekskluderte dem fra protesten.

Mange deltakere var uenige i demonstrasjonenes offisielle pro-regjeringsorientering.

Sophia, som jobber som sosialarbeider i et krisesenter for flyktninger, forklarte til World Socialist Web Site i Köln at der hun opponerte mot AfD protesterte hun også mot regjeringens deportasjonspolitikk. Deportasjonene «har økt kraftig og har blitt mer umenneskelige», sa hun.

Selv det å beskytte folks helse teller ingenting. «Folk som er gravide eller syke blir deportert», sa hun. «Jeg hadde ei eldre kvinne med kreft som stadig måtte dra til onkologi for behandling. Det hadde blitt bekreftet av hennes lege at hun var ute av stand til å reise, og hun ble likevel deportert.» Sophia sa Utlendingsetaten i Köln, das Ausländeramt, ganske enkelt ignorerer eksisterende lover.

Om Forbundsdagens vedtak sist torsdag av Forbedringsloven om tilbakeføring, das Rückführungsverbesserungsgesetz, sa Sophia: «De har med den bare i ettertid legalisert det som forlengst var vanlig praksis.» Hun fortsatte:

Ei av de berørte gruppene som nå i økende grad blir deportert er romfolk. De ble også hardt forfulgt under nazistene. Man skulle tro de ville få spesiell beskyttelse her i lys av Tysklands historiske ansvar. Men det er ikke tilfelle.

Bahar, som jobber i offentlig sektor, ønsket også å «komme med en uttalelse mot AfD og høyreekstremisme» ved å delta i demonstrasjonen. Men som hun understreket:

Dersom vi bare motsetter oss AfD og dets rasistiske politikk, men ikke foretar oss noe mot høyreforflytningen i midten i samfunnet – nemlig mot det som CDU, FDP (Fri-demokratene) og SPD (Det sosialdemokratiske partiet) forfekter – da tror jeg ikke vi har forstått noe om hvordan høyreorientert politikk finner sin vei inn i de «normale» partistrukturene. Dersom vi utelukker dette fra debattene og ikke nevner det, da har vi svært dårlige sjanser til å posisjonere oss som et samfunn mot høyredreiningen.

På demonstrasjonen i Berlin sa Katharina til WSWS at hun ser en klar sammenheng mellom regjeringens flyktningepolitikk og framveksten av AfD:

Her rettes hat blatant mot flyktninger og utlendinger, og problemet ligger egentlig i politikken. Regjeringen har en del av skylda for at disse menneskene måtte flykte.

Hun kritiserte også FFF for deres solidaritet med Israel, og sa:

Jeg synes det er vanskelig. En av medarrangørene er FFF, som nå har tatt kraftig avstand fra Greta Thunberg. Hun sa helt korrekt at det ikke er noen klimarettferdighet på okkupert land. Likevel synes jeg det er viktig å være representert her i dag. Det betyr ikke at jeg nå støtter hver arrangør. Men jeg står fullt og helt bak grunnen til at vi står her. Men jeg kan ikke slåss for klimarettferdighet og støtte genocid på samme tid. Det går ikke sammen.

Hun sa at hun var overbevist om at det er nødvendig å konfrontere regjeringen for å stoppe det ytre høyre:

Mange ønsker å ta et skritt tilbake fordi de vet at den tyske regjeringen støtter Israel. Noen tør ikke si noe imot det. Det er der du faktisk bør stå bak Greta i organisasjonen.

Representanter for Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, distribuerte tusenvis av eksemplarer av uttalelsen «Hvordan kan det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschlandland nedkjempes?» på demonstrasjoner over hele landet, for å forklare hvordan fascisme utvikler seg ut av kapitalismen. Uttalelsen erklærer:

AfD er ikke et fremmedlegeme i en ellers frisk organisme, men det verste symptomet på et gjennomgående sykt system. Akkurat som for 90-år-siden fører den stadig dypere kapitalistkrisa igjen til fascisme og krig.

SGP slåss for å bære kampen mot fascismens gjenkomst inn i arbeiderklassen og bevæpne den med et sosialistisk program. For dette formålet hevder uttalelsen:

Det er viktig å utvikle disse voksende protestene til en internasjonal bevegelse mot kapitalismen selv. Bare dersom bankenes og selskapenes makt brytes og grunnlaget for krig og ulikhet fjernes, kan utviklingen i retning av diktatur stoppes. Dette krever en kamp mot regjeringen og dens pseudo-venstre vedheng, som lammer kampene og forsvarer kapitalismen.