Søndag var det 100 år siden Vladimir Iljitsj Uljanov, kjent som Lenin, døde. Lenin står blant de mest bemerkelsesverdige figurene i verdenshistorien. Han var det teoretiske og politiske geniet som grunnla Bolsjevikpartiet og ledet en revolusjon som ikke bare forvandlet Russland og skapte Sovjetunionen, men ga en enorm impuls til alle de revolusjonære politiske kampene i det 20. århundre.
Lenins for tidlige død 21. januar 1924, i en alder av 53, kom 10 måneder etter at han fikk et ødeleggende hjerneslag, i mars 1923. Det var hans tredje slag på litt over ett år, og det fjernet ham fra politisk aktivitet. Selv om det var noen tegn til bedring sommeren og tidlig høsten 1923, som ga opphav til håp om at han ville være i stand til å gjenoppta et visst nivå av politisk aktivitet, ble disse knust av det fjerde og fatale hjerneslaget.
Lenins død var en politisk tragedie som fikk katastrofale konsekvenser for Sovjetunionens og verdensrevolusjonens skjebne. Den kom på et kritisk tidspunkt. Etter hjerneslaget i mars kom Trotskij under eskalerende angrep i Bolsjevikpartiets politiske lederskap. Stalin, Zinoviev og Kamenev dannet en prinsippløs fraksjon i politbyrået («Triumviratet»). Etter etableringen av Venstreopposisjonen i oktober 1923 ledet Stalin en stadig mer intens kampanje mot Trotskij, som inkluderte forsøk på å feilrepresentere og forfalske meningsforskjellene som hadde eksistert mellom Lenin og Trotskij før 1917. Disse forskjellene hadde blitt løst i løpet av revolusjonen.
Man kan ikke si med sikkerhet hva som ville ha skjedd om ikke Lenin hadde dødd tidlig i 1924. Det er imidlertid ubestridelig at Lenins død etterlot Trotskij isolert, og fratok ham hans mektigste allierte i kampen mot den byråkratiske reaksjonen, personifisert av Stalin, til Oktoberrevolusjonens revolusjonære internasjonalisme.
Lenin hadde i de siste årene av hans liv, selv da hans helse ble dårligere, startet en kamp mot den utviklende nasjonalistiske og byråkratiske degeneringen innen det sovjetiske statsapparatet og Bolsjevikpartiet. Lenin begynte i slutten av desember 1922 å skrive det som skulle gå ned i historien som hans «Siste testament». Dette inkluderte et tillegg, skrevet 4. januar 1923, som oppfordret Bolsjevikpartiets lederskap til å fjerne Stalin fra stillingen som generalsekretær.
Lenins testament sammenfalt med trekk for å etablere ei blokk med Trotskij om kritiske spørsmål knyttet til sovjetisk politikk: Forsvaret av statens monopol på utenrikshandel, opposisjon mot veksten av storrussisk sjåvinisme innen partiet, og kampen mot byråkratisme. Det var bare hjerneslaget han led i mars 1923 som forhindret Lenin fra å lansere en åpen kamp, sammen med Trotskij, på Bolsjevikpartiets Tolvte kongress, som fant sted en måned seinere.
Lenins innflytelse og politiske lederskap i Den kommunistiske internasjonale ville forøvrig i disse kritiske årene ha forskjøvet den internasjonale situasjonen til fordel for verdensrevolusjonen, og dypt undergravd den nasjonalistiske reaksjonen innen Sovjetunionen selv. Dersom Lenin hadde vært i live og politisk aktiv ville han ha ført en kamp mot den nasjonalistiske og antimarxistiske teorien «sosialisme i ett land», fremmet av Stalin og Bukharin i 1924.
I kjølvannet av Lenins død skulle det utviklende stalinistiske apparatet ikke bare mumifisere liket, men også hans ideer. I deres kampanje mot Trotskij behandlet Stalin og hans allierte Lenins tenkning på den mest formalistiske måten, og reiv sitater ut av kontekst på en måte som fullstendig motsa Lenins egen metodologi.
I et essay Trotskij jobbet med på tidspunktet da han i august 1940 ble myrdet av en stalinistisk agent, tok han for seg den komplekse relasjonen mellom objektiv utvikling, revolusjonært lederskap og individer, der han trakk på Lenins egen rolle i Den russiske revolusjonen. Der han opponerte mot dem som hevdet at Oktoberrevolusjonen ville ha funnet sted «helt likt» uten Lenin, svarte Trotskij:
Men det er ikke tilfelle. Lenin representerte ett av de levende elementene i den historiske prosessen. Han personifiserte erfaringen og klarheten til den mest aktive delen av proletariatet. Hans betimelige opptreden på revolusjonens arena var nødvendig for å mobilisere fortroppen og besørge den en anledning til å samle arbeiderklassen og massene av småbønder. Politisk lederskap i de avgjørende øyeblikkene av historiske vendinger kan bli en like avgjørende faktor som rollen til sjefkommandoen under krigens kritiske øyeblikk. [«Klassen, partiet og lederskapet»]
Lenins rolle var avgjørende våren 1917 for å reorientere Bolsjevikpartiet til makterobringen. Med hans «April-teser» adopterte Lenin Trotskijs Teori om permanent revolusjon og satte partiet på en ny politisk kurs som førte til Oktoberrevolusjonen.
I kjølvannet av Lenins død ble hans politiske ideer og oppfatninger utviklet av Trotskij og Venstreopposisjonen, mens den stalinistiske fraksjonen representerte den utviklende reaksjonen mot programmet for sosialistisk verdensrevolusjon som Den russiske revolusjonen var basert på. Trotskijs kamp for å opprettholde bolsjevismens historiske kontinuitet – det vil si ekte revolusjonær internasjonalisme og marxisme – kulminerte med grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale i 1938.
Denne arven antar nå enorm betydning i det som klart er en ny periode av den borgerlige ordenens oppløsing – med normaliseringen av genocid og verdenskrig – og gjenkomsten av klassekonflikt over hele verden. I denne nye revolusjonære perioden vil Lenin igjen bli ansett som en monumental historisk figur.
For en fyldigere undersøkelse av Vladimir Lenins liv og ideer anbefaler vi følgende essays av David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd: