Tucker Carlson, en amerikansk journalist og prominent figur fra det ytre høyre publiserte 9. februar et mer enn to timer langt intervju med Russlands president Vladimir Putin. Som et tegn på enorm offentlig mistillit til mediepropagandaen og bekymringer over krigen i Ukraina vakte intervjuet betydelig interesse, og samlet over 18 millioner visninger bare på YouTube. Det er derfor nødvendig å utsette Vladimir Putins posisjoner for en nærmere analyse, for å avsløre hans bankerotte politikk og belyse hvordan de reflekterer de materielle interessene, sosialpsykologien og den historiske opprinnelsen til Russlands styrende oligarki, som Putin er den sanne legemliggjørelsen av.

Mytologi versus historie

Putin begynte intervjuet med en halvtimes fantaserende diskurs om historien til Russlands og Ukrainas opprinnelser. Til tross for Putins forsøk på å framstille seg som en seriøs tenker som befatter seg med sammenhengen mellom dagsaktuelle anliggender og historiske hendelser, presterte han å gjøre seg selv latterlig. Tucker Carlson kunne ikke skjule hans egen forlegenhet da det ble altfor tydelig at hans subjekt ikke var den formidable strategen eller engang det «onde geni» som han blir framstilt som i vestlige medier.

I et forsøk på å imponere den amerikanske mediekjendisen med en blendende framvisning av lærd kunnskap, framsto Putin som en absurd pretensiøs autodidakt. Hvor imponert den russiske presidenten enn er over hans egne grublerier, Putins gjennomgang av fortiden – fra prins Rurik og hans etterfølger Oleg og oldebarnet Vladimir fram til Djengis Khan, Katarina den store, og til slutt den nåværende okkupanten av Kreml – var en retningsløs samling av nytsaristiske slavofile eventyrfortellinger som ikke har noe med seriøs historie å gjøre.

Putin begynte hans narrativ i år 862, og gjentok den tsaristiske myten om «Russlands tusenårige historie» og glorifiserte Det russiske imperiet under tsarene. Realiteten er at den russiske nasjonen har eksistert i høyst halvparten av den tiden og konsekvent har ligget bak de mer framskredne kapitalistnasjonene i Europa og Amerika.

Han fikserte på middelalderstaten Kievan Rus’ og framstilte den som «Russland». Men verken russere eller ukrainere eksisterte på den tiden som folk eller nasjoner i moderne betydning av ordet. Kievan Rus’ var ikke en nasjon-stat, akkurat som det ikke fantes nasjon-stater i middelalderens Europa.

Putin fastholder myten om at nasjon og folk er en evig helhet som alltid har eksistert. Han forstår ingenting av de historisk funderte sosioøkonomiske prosessene som ga opphav til moderne kapitaliststater. Han forklarer ikke hvorfor Russland ikke utviklet seg som en enkelt nasjon-stat, men heller utviklet seg som en stat som omfattet mange forskjellige nasjonaliteter, hvorav de fleste ble undertrykt av tsarisme og storrussisk sjåvinisme.

Tsar-Russland hadde ryktet av å være «nasjonenes fengsel» av en god grunn. I det tsaristiske imperiet utgjorde russere bare 43 prosent av befolkningen og ukrainere rundt 17 prosent. Som Leo Trotskij bemerket i hans Historien om Den russiske revolusjon:

Statens grådige krav og det magre fundamentet av småbønder under de styrende klassene ga opphav til de mest bitre former for utbytting. Nasjonal undertrykkelse i Russland var uforlignelig grovere enn i nabostatene, ikke bare på dets vestlige, men til og med på dets østlige grenser. Det store antallet av disse nasjonalitetene fratatt rettigheter, og skarpheten i deres berøvelser, ga det nasjonale problemet i tsar-Russland en gigantisk eksplosiv kraft. (Leon Trotsky, History of the Russian Revolution, Bind 2, Kapittel 39)[|blockquote]

Bolsjevikene, hvorav mange selv kom fra nasjonale minoriteter, erkjente viktigheten av dette, og tok til orde for «nasjonenes rett til selvbestemmelse». Lenin forsto at bare ved å opprettholde dette demokratiske kravet kunne bolsjevikene oppnå støtte fra massene av undertrykte nasjonaliteter og oppnå den internasjonale foreningen av arbeidere av alle nasjonaliteter.

Putin fordømte Lenin i intervjuet for nettopp denne posisjonen. I en stilltiende erkjennelse av Sovjetunionens demokratiske fundamenter, sa han:

[blockquote]Av en eller annen uforklarlig grunn insisterte Lenin, grunnleggeren av Sovjetstaten, på at de hadde rett til å trekke seg ut av Sovjetunionen. Og igjen av en eller annen ukjent grunn, overførte han til den nylig opprettede Sovjetrepublikken Ukraina noen av landområdene med menneskene som bodde der, selv om disse landområdene aldri hadde blitt kalt Ukraina.

Disse passasjene avslører Putin som en fiende av alt som var progressivt om Oktoberrevolusjonen og opprettelsen av Sovjetunionen.

Bolsjevikene i den tidlige Sovjetunionen oppmuntret Ukrainas kulturelle utvikling, så vel som andre undertrykte nasjoner. Dette vitnet om revolusjonens enorme demokratiske drivkraft og var en av de sentrale årsakene til at arbeiderne i Russland og Ukraina, selv etter stalinismens framvekst og terroren på 1930-tallet, forente seg i forsvaret av Oktoberrevolusjonens erobringer mot naziinvasjonen i 1941.

Stalinismens svik mot Lenins internasjonalistiske og demokratiske prinsipper angående nasjonaliteter la grunnlaget for det voldelige utbruddet av etniske konflikter under oppløsingen av Sovjetunionen og byråkratiets restaurering av kapitalisme i 1991. I en bemerkelsesverdig innrømmelse uttalte Putin i intervjuet: «Kollapsen av Sovjetunionen ble faktisk initiert av det russiske lederskapet.»

Verden er nå vitne til konsekvensene av dette «initiativet»: En brodermordskrig som resulterer i døden til hundretusener ukrainere og russere.

Putin og imperialismens «feiltak»: De russiske oligarkene søker «fredelig sameksistens»

Det mest slående aspektet ved Putins bemerkninger var hans forsøk på å unngå enhver antydning om at USAs politikk er forankret i bestemte økonomiske og geopolitiske interesser. Biden-administrasjonens og NATOs politikk ble bagatellisert som ikke annet enn beklagelige feiltak. Putin kunne ikke forstå hvorfor Washington avviste hans appeller om vennskap og forståelse.

Selv om Putin ble presentert med mange anledninger til kraftfullt å fordømme USAs oppildning til krig, antok Putin en tone av forundring. Da han ble spurt av Tucker Carlson om NATOs ekspansjon opp til Russland, bombingen av den tysk-russiske Nord Stream-gassrørledningen og USAs nektelse av å akseptere Russland inn i NATO, svarte Putin med fraser som: «Jeg forstår ikke». Ifølge Putin utgjør imperialistmaktenes brutale politikk ei rekke nesten uforklarlige feiltak som lett kan rettes opp dersom bare en eller to ledere «så lyset».

Putin fortalte hvordan russiske oligarker siden 1991 gjentatte ganger har bestrebet seg for å forsone seg med den amerikanske styringsklassen. Russland forventet i 1991 å bli omfavnet av de «siviliserte nasjonene», beklaget han, men møtte skuffelse. Han berettet hvordan han, selv etter NATOs bombing av Jugoslavia, forespurte om Russland kunne bli akseptert i alliansen, bare for nok en gang å bli avvist av USA.

Hva angår de grufulle konsekvensene av Ukraina-konflikten, framviste Putin en slående likegyldighet til krigens ofre. Til tross for at han diskuterte den angivelige «enheten» av de russiske og ukrainske folkene, nevnte han ikke de anslagsvis 400 000 ukrainerne som har omkommet, og han fordømte heller ikke den kriminelle karakteren av den imperialistiske politikken som de tre siste tiårene har ruinert Ukraina og mange andre regioner.

Hele intervjuet illustrerer to ting: For det første, Putin klamrer seg fortsatt til håp om en «rettferdig avtale» med imperialismen; og for det andre, gjennom hans svar og intervjuet som helhet, sikter han på å legge grunnlaget for å innlede forhandlinger om en slik avtale, der han appellerer til deler av den amerikanske styringsklassen om endelig «å ta til fornuft» og inngå en avtale med oligarkene og Moskva. Som del av disse kalkylene er uten tvil det faktum at, som Putin observerer i intervjuet: «Vesten er mer redd for et sterkt Kina enn det frykter et sterkt Russland».

Putin er alltid ivrig etter å understreke at kapitalistregimet i Russland fullstendig har forkastet ikke bare økonomiske, men også politiske og teoretiske koblinger til den sovjetiske fortiden. På et punkt i intervjuet skrøyt han av styringselitens «borgerlige» karakter.

Men en konsekvens av hans prangende avvising av fortiden er en unngåelse av enhver vurdering av krigen som kan, selv i den minste grad, legitimere bolsjevikregimets tidlige kamp mot imperialismen, under ledelse av Lenin og Trotskij. Lenins innsikter tør ikke gjentas, slike som vurderingen bosjevismens grunnlegger ga av den underliggende impulsen bak imperialistkriger:

Spørsmålet er: Hvilke andre midler enn krig kan det finnes under kapitalismen for å overvinne forskjellen mellom utviklingen av produktivkreftene og akkumuleringen av kapital på den ene siden, og oppdelingen av kolonier og innflytelsessfærer for finanskapitalen på den andre? (Lenin, Imperialisme: Det høyeste stadium av kapitalisme, 1916, kapittel 7)

Men, der Putin avviser den revolusjonære arven fra Sovjetunionen, er hans egen oppfatning av geopolitikk fortsatt sterkt påvirket av det stalinistiske dogmet om «fredelig sameksistens» som han tilegnet seg mens han tjenestegjorde, på 1970- og 1980-tallet, i det stalinistiske hemmelige politiet.

Da det stalinistiske regimet under Gorbatsjov (1985-1991) kastet seg i retning av kapitalistisk restaurering, hånet det konseptet «imperialisme» som en bolsjevikisk fabrikasjon.

I en analyse av sovjetisk utenrikspolitikk under Gorbatsjov, kommenterte David North:

Ideen om at det essensielle innholdet i relasjonene mellom imperialismen og Sovjetunionen bestemmes av de subjektive holdningene til de politiske lederne i de forskjellige statene – dvs. deres ønske om eller fiendtlighet mot «samarbeid» og «fred» – ignorerer de langt mer grunnleggende objektive økonomiske faktorene. Evaluert fra synspunktet til dens teoretiske fundament, er denne subjektive og fundamentalt reaksjonære tilnærmingen basert på de samme metafysiske forestillingene som har ledet politikken til sovjetbyråkratiet siden Stalin og Bukharin først framsatte perspektivet om å bygge sosialisme i ett land. (David North, Perestroika Versus Socialism: Stalinism and the Restoration of Capitalism in the USSR, kapittel 6, Labour Publications 1989)

Disse tilsynelatende irrasjonelle synspunktene hadde et objektivt grunnlag i sovjetbyråkratiets materielle interesser. North forklarte:

Sovjetregjeringens utenrikspolitikk, i likhet med den til alle andre regimer i verden, oppstår organisk fra de materielle interessene til den styrende sosiale eliten, og er derfor en fortsettelse av dens innenrikspolitikk. Det er faktisk i utenrikspolitikkens sfære at byråkratiets fundamentale interesser og historiske målsettinger kommer til sitt mest konsentrerte og tydelige uttrykk. Fra dette objektive ståstedet er utenrikspolitikken til Mikhail Gorbatsjov uatskillelig knyttet til programmet for kapitalistisk restaurering som følges av det stalinistiske byråkratiet under perestroikaens fane. Mens byråkratiet søker systematisk å undergrave de statlige eiendomsrelasjonene i Sovjetunionen, er dets utenrikspolitikk rettet mot å integrere Sovjetunionen økonomisk inn i verdenskapitalismens struktur og dens internasjonale arbeidsdeling. (David North, Perestroika Versus Socialism: Stalinism and the Restoration of Capitalism in the USSR, kapittel 5)

Ved å anvende disse innsiktene på Putins utenrikspolitikk ser vi at den, til tross for dens motsetninger og elementer av vrangforestillinger, gjenspeiler de materielle interessene til oligarkiet som oppsto fra byråkratiets restaureringing av kapitalismen. Dens primære bekymring er raskt å komme til enighet med imperialistmaktene, slik at den kan ivareta det den oppfatter som sine vitale «nasjonale» interesser i utbyttingen av råvarer og arbeiderklassen. Fra det russiske oligarkiets perspektiv, jo lenger krigen vedvarer, desto større er risikoen for å oppildne til en massebevegelse av arbeidere i Russland, Ukraina og utover. Dette, snarere enn en direkte konfrontasjon med imperialismen eller imperialistmaktenes oppstykking av landet, utgjør det russiske oligarkiets største bekymring.

Den reaksjonære logikken i Putin-regimets orientering framheves av to sentrale komponenter i regimets utenrikspolitiske strategi: For det første, det søker å omordne grensene til Russland og Europa som del av en reforhandling av vilkårene for dets «sameksistens» med imperialismen. I intervjuet forsvarer Putin ikke bare invasjonen av Ukraina som en legitim respons på grensene som ble opprettet under Lenin, men insisterer også på at andre land, spesielt Ungarn, som har mangeårige grensetvister med Ukraina, har rett til å «gjenvinne land» som de anser som deres eget.

For det andre, regimets bestrebelser for å forhandle fram et oppgjør med imperialismen er stadig mer åpent fokusert på å appellere til den ekstremt høyreorienterte opposisjonen i styringsklassen i imperialistsentrene. I intervjuet hevdet Putin nok en gang at «avnazifiseringen» av Ukraina var et sentralt mål for krigen. Ved å rettferdiggjøre invasjonen med dette slagordet forsøkte Putin å appellere til arbeiderklassens dypt forankrede antifascistiske sentimenter og det kollektive minnet om den sovjetiske arbeiderklassens kamp mot Hitlers aggresjon. Putins sanne holdning til fascisme ble imidlertid avslørt i dette intervjuet. Med et glatt ansikt understreket han viktigheten av å bekjempe fascismen overfor Tucker Carlson, et notorisk talerør for det ytre høyre.

Veien framover for arbeiderklassen

Ved å gjenreise den tsaristiske og russisk-ortodokse mytologien og forfekte det nystalinistiske konseptet «multipolaritet», demonstrerer Putin i siste instans at det russiske oligarkiet har opprettholdt en ekstremt skjør sosial, økonomisk og politisk posisjon gjennom sine 30 år som en styringsklasse. Regimets ekstreme ustabilitet er åpenbar både i dets utenriks- og innenrikspolitikk.

Selv mens imperialismen eskalerer i retning av en tredje verdenskrig forsøker Putin å sikre en avtale gjennom diplomatiske og militære manøvrer som er ideologisk basert på appeller til nasjonalisme og det ytre høyre. Intervjuet fungerer som et veiledende trinn i denne prosessen.

Arbeiderklassen må trekke viktig lærdommer av dette intervjuet. Det avslører den politiske og historiske bankerotten til det oligarkiske regimet som stammer fra det stalinistiske sviket av Oktoberrevolusjonen og den påfølgende restaureringen av kapitalisme.

Den bitre erfaringen av to verdenskriger viser at imperialismen ikke kan forvandles til et instrument for verdensfred. For å avverge katastrofe, må arbeiderklassen formulere sin respons på krigen på et uavhengig og internasjonalistisk grunnlag, i opposisjon til alle fraksjoner av imperialistmaktene og oligarkiene som oppsto fra Sovjetunionens ruiner. Den må ikke søke omleggingen av grenser eller en omorganisering av vilkår mellom kapitalistland, men å omstyrte nasjon-stat-strukturen og verdens kapitalistsystem.

Det som er imperativt er etableringen av en sosialistisk antikrigbevegelse blant ungdom og arbeidere, basert på tradisjonene og prinsippene for internasjonalisme og marxisme, nemlig trotskisme. Dette er målet forfulgt av Den unge garde av bolsjevik-leninister i Russland og Ukraina, sammen med deres kamerater i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.