For to år siden i dag, den 24. februar 2022, lyktes amerikansk imperialisme og dens europeiske allierte i å provosere Russland til å invadere Ukraina. Washington, Berlin, London og Paris hadde lenge forsøkt å oppildne til en fullskala krig med Vladimir Putins reaksjonære nasjonalistiske regime med sikte på å underordne Russland til status av en semikoloni og konsolidere imperialistisk dominans over den eurasiske landmassen.
Krigen er den blodigste i Europa siden den andre verdenskrigs masseslakt. Anslagsvis en halv million ukrainere og titusenvis av russere har blitt massakrert, og millioner har blitt tvunget til å flykte fra deres hjem. Amerikansk og tysk imperialisme eskalerer konflikten hensynsløst, med fullstendig ignorering av konsekvensene. Dette inkluderer den overhengende utsikten til en nukleær utveksling mellom USA og Russland, som ville reise spørsmål ved menneskehetens overlevelse.
I en uttalelse som ble utstedt bare timer etter Russlands invasjon, med tittelen «Opponer mot Putin-regjeringens invasjon av Ukraina og USA-NATO krigshissing! For enheten av russiske og ukrainske arbeidere!», avviste Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) bestemt den uopphørlige propagandaen som kom fra det politiske etablissementet og media som framstiller konflikten som «Putins uprovoserte angrepskrig». Ifølge dette falske narrativet klekket den russiske presidenten ut Ukraina-krigen som del av en storslått plan for erobringen av Europa. Bare militærmakt kunne stoppe ham.
USA ledet i virkeligheten fra 1990-tallet og framover systematiske forsøk på å utvide NATOs territorium østover for å omringe Russland, i strid med løftene gitt det stalinistiske regimet da det oppløste Sovjetunionen. Så, i februar 2014, sponset Washington og Berlin Maidan-kuppet, en høyreekstrem bevegelse med regelrette fascistkrefter som spydspiss som styrtet den valgte pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj og installerte et pro-vestlig marionettregime i Kiev. Som respons annekterte Russland Krim etter en folkeavstemming.
ICFI skrev, ved å analysere konfliktens breiere historiske røtter: «Den nåværende konfrontasjonen med Russland er resultatet av en geopolitisk strategi fulgt av USA siden oppløsingen av Sovjetunionen for 30 år siden. USAs mål har vært amerikansk globalt hegemoni, med anvendelsen av militærmakt for å kompensere for økonomisk nedgang. Dette har vært kilden til den tallrike og uendelige serien av kriger lansert av USA, medregnet invasjonen og/eller bombingen av Irak, Somalia, Serbia, Afghanistan, Libya og Syria. Selvfølgelig blir ikke denne historikken over illegale kriger i dag nevnt i media.»
De mellomliggende to årene har fullt ut bekreftet denne analysen. Den primære kilden til eskaleringen av konflikten har vært amerikansk imperialisme, med sterk støtte fra Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Canada. Imperialistene har pumpet inn i Ukraina kraftige våpen for titalls milliarder dollar og euro for å besørge næring til konflikten, har organisert utplasseringen av ytterligere titusenvis av NATO-tropper til Øst-Europa og truet verden med trusselen om en atomkrig mot Russland. Hjemme har de underordnet alle aspekter av samfunnet til å føre imperialistkrig gjennom massive utlegg til militæret, sløying av sosialprogrammer og en åpen vending til autoritære former for styre og høyreekstreme politiske krefter for å undertrykke folkelig opposisjon.
Mens de gjentatte ganger har forkynt deres besluttsomhet for å forsvare «demokratiet» har imperialistmaktene samarbeidet tett med fascistkrefter i Ukraina – de politiske etterkommerne av nazikollaboratører under den andre verdenskrigen som deltok i utslettelseskrigen mot Sovjetunionen og Holocaust. Det er ingenting tilfeldig ved den intime alliansen mellom NATO-maktene og Ukrainas fascistbefengte militære og politiske etablissement. Det uttrykker snarere hvordan den nåværende konflikten, i likhet med nazistenes krig mot Sovjetunionen for åtte tiår siden, er en imperialistkrig som føres for plyndring, markeder og geostrategisk hegemoni. Dette faktum ble understreket av den enstemmige stående ovasjonen gitt i september i fjor til Waffen-SS-veteranen og nazikrigsforbryteren Yaroslav Hunka av Canadas parlament og ambassadørene fra de andre G-7-medlemslandene.
Imperialistregjeringene har ikke et snev av bekymring for «demokratiet» i Ukraina. De har i realiteten til hensikt å bringe Ukraina inn i deres innflytelsessfære som del av deres bestrebelser for å stykke opp Den russiske føderasjonen, gripe dens naturressurser og derved forberede for militær konflikt med Kina. I forfølgelsen av denne strategien er de beredt til å slåss til den siste ukrainer, som vist av de hundretusener av overveldende unge ukrainere de har ofret på slagmarkene. Anslag tyder på at så mange som 500 000 ukrainske soldater har blitt slaktet siden krigen begynte, deriblant godt over 100 000 i den katastrofale «offensiven» i 2023 som ble igangsatt av imperialistmaktene. Deres likegyldighet til et så fryktelig tap av menneskeliv gjenspeiles av imperialistenes ubetingede støtte til Israels genocid i Gaza, der godt over 30 000 palestinere har blitt slaktet på drøyt fire måneder med våpen levert av USA til den høyreekstreme Netanyahu-regjeringen.
Imperialistmaktenes hensynsløse eskalering av krigen med Russland i Ukraina og deres hemningsløse tilslutning til Israels genocidale angrep på palestinerne avslører hva den «regelbaserte internasjonale orden» egentlig er, konstant holdt fram av Biden, Scholz et al. som et alternativ til Putins «brutalitet». Forsvaret av amerikansk imperialismes globale hegemoniske posisjon, som i løpet av de siste tiårene har sett sitt økonomiske grunnlag jevnt og trutt erodert, kan bare gjennomføres ved å ty til stadig mer barbariske metoder som ligner grusomhetene erfart under de to imperialistiske verdenskrigene i det 20. århundre.
Imperialiststatenes aggressivt blodige holdning rettferdiggjør ikke, enn si gir noe progressivt innhold til Putin-regimets politikk. Som ICFI understreket for to år siden: «Katastrofen som ble igangsatt av oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 kan ikke avverges på grunnlag av russisk nasjonalisme, en tvers igjennom reaksjonær ideologi som tjener interessene til den kapitalistiske styringsklassen representert av Vladimir Putin.»
Putins mål med å invadere Ukraina var og forblir å skape de beste forutsetningene for å inngå en avtale med imperialismen. Han nekter å erkjenne eksistensen av noen som helst objektive prosesser som driver imperialistene til å underlegge seg Russland. I stedet, som det ble demonstrert i hans patetiske opptreden i et nylig intervju med den fascistiske amerikanske talkshowverten Tucker Carlson, fortsetter Putin å tro alt var en stor misforståelse som kan rettes opp gjennom en forhandlet avtale mellom Washington og Moskva for å støtte opprettelsen av en «multipolar» internasjonal orden.
Som en representant for det korrupte russiske kapitalistoligarkiet, som møter innenlandsk motstand fra arbeiderklassen og voksende press fra imperialistmaktene, kan ikke Putin erkjenne at krigen har objektive årsaker. Å gjøre det ville kreve erkjennelse ikke bare av regimets fallitt, men de katastrofale resultatene av kapitalistisk restaurering i Sovjetunionen for russiske og ukrainske arbeidere. Denne innrømmelsen ville reise spøkelset av et utbrudd av sosial opposisjon nedenfra som ville representere en langt større trussel mot det russiske oligarkiet enn imperialistene.
Den globale kapitalismens uløselige motsetninger har utløst en ny omfordeling av verden mellom stormaktene. Amerikansk imperialismes krig mot Russland er bare én front i det som raskt utvikler seg som en tredje verdenskrig. Denne konflikten antar formen av imperialismens kontrarevolusjonære kamp for å sikre sine interesser på bekostning av deres geopolitiske rivaler og arbeiderklassen i alle land. Andre sentrale mål for Washington og deres europeiske allierte er Iran i Midtøsten og framfor alt Kina i Indo-Stillehavet. Utsiktene til krig med Kina, som utgjør en direkte trussel for USAs hegemoni, diskuteres ikke lenger som en mulighet, men som uunngåelig.
To år etter utbruddet av USA-NATO-krigen mot Russland, oppfordrer World Socialist Web Site arbeidere over hele verden til å ta opp kampen for en umiddelbar stans av blodbadet. Dette krever at arbeidere internasjonalt setter programmet for sosialistisk verdensrevolusjon opp mot imperialistenes vanvittige opptrapping av en tredje verdenskrig.
Som WSWS internasjonale redaksjonråd observerte i sin nyttårsuttalelse: «Menneskehetens utsikter ville være dystre om det ikke var for det historisk bekreftede faktum at motsetningene som driver kapitalismen til ødeleggelse også igangsetter betingelsene for dens omvelting og omorganiseringen av samfunnet på et nytt og progressivt, dvs. sosialistisk fundament. Potensialet for denne omorganiseringen er forankret i arbeiderklassens objektive væren. Klassekampen er virkemidlet som den objektive muligheten for sosialistisk omorganisering i praksis realiseres med.»
Den presserende oppgaven på toårsdagen for USA-NATO-krigen mot Russland er å gjøre denne objektive prosessen bevisst i arbeideres sinn over hele verden, slik at den kan tjene som grunnlag for etableringen av en internasjonal antikrigbevegelse ledet av arbeiderklassen. Denne bevegelsen må forene arbeidere i imperialistsentrene med dem i landene målrettet av amerikanske angrepskriger de siste 30 årene og arbeidere i Russland, Ukraina og i hele den tidligere Sovjetunionen.
Deres felles mål må bli kampen for å få slutt på det kapitalistiske profittsystemet, som er rotårsaken til USAs og NATOs pådriver for å påtvinge Russland deres interesser. Denne kampen må innebære uforsonlig motstand mot oligarkregimene i Russland og Ukraina gjennom en gjenoppliving av de sosialistiske og internasjonalistiske tradisjonene fra den bolsjevikledede russiske revolusjonen i 1917.