Oppenheimer, filmbiografien om J. Robert Oppenheimer, fysiker og «atombombas far», skrevet, regissert og co-produsert av Christopher Nolan, har slått an en åpenbar akkord hos publikummer over hele verden.

Filmen har møtt utbredte kritiske utmerkelse, etter å ha mottatt rundt 377 nominasjoner til priser over hele verden. Seinest, på Screen Actors Guild-prisutdelingen i Los Angeles 24. februar, fikk Oppenheimer fire vesentlige priser (arrangementet vurderer kun skuespillerprestasjoner). Nolans film er nominert til 13 Oscar-priser, og forventes å vinne i ei rekke kategorier på det kommende arrangementet den 10. mars.

Oppmerksomheten filmen har fått er genuint fortjent. Oppenheimer er et verk som tåler gjensyn, og den andre eller tredje visningen får fram elementer som man tidligere gikk glipp av. Den har en kraftfull, flersjiktsprestasjon av Cillian Murphy som Oppenheimer, en ekstremt komplisert personlighet, og viktige prestasjoner av Robert Downey jr., Florence Pugh, David Krumholtz, Tom Conti, Benny Safdie, Gary Oldman, Kenneth Branagh og andre, flere av dem i små roller.

Dramaet har ulike fascinerende og relevante elementer. Oppenheimer klarer å granske et breit spekter av anliggender – utviklingen av atombomba, ulike debatter innen teoretisk fysikk, den kalde krigen og mccarthyisme, og mer. Den presenterer Albert Einstein (Conti) ikke bare som en strålende vitenskapsmann, men som en dyp sosial tenker, Edward Teller (Safdie) som en ubehagelig, ambisiøs opportunist, og Harry Truman (Oldman) som den elendige, kriminelle figuren han var.

Oppenheimer skildrer måten det amerikanske etablissementet overtalte eller lokket ledende forskere, mange av dem jødiske og venstreorienterte og ofte politisk naive, til å arbeide med atombomba på grunnlag av deres dype hat mot Hitler og frykt for at nazistene ville utvikle det forferdelige våpenet først. Her spilte det staliniserte Kommunistpartiet, som forfalsket karakteren av den andre imperialistiske verdenskrigen og Roosevelt-Truman-administrasjonen, en så ødeleggende rolle, der det desorienterte fysikerne sammen med mange andre, og etterlot dem fullstendig uforberedte på heksejaktene og undertrykkelsen som skulle komme.

Selv da nektet mange figurer å bli med i Manhattan-prosjektet eller kritiserte det. Nolans film tilbyr et relativt nyansert bilde av de mange konfliktene og motsetningene. I hans forsøk på å overbevise én vitenskapsmann om å delta, hevder Oppenheimer: «Så er du en medreisende [av Kommunistpartiet], hva så? Dette er en nasjonal nødssituasjon. Jeg har noen skjeletter, og de har satt meg til å ta ansvaret. De trenger oss.» Og den andre svarer profetisk: «Inntil de ikke gjør det.» Konfrontert med Oppenheimer i fulle militære regalier, forteller medfysiker Isidor Rabi (en nobelprisvinner i 1944, spilt av Krumholtz) ham: «Ta av deg den latterlige uniformen – du er en vitenskapsmann.»

Oppenheimer omhandler meningsfullt disse bemerkelsesverdige menneskene, mange av dem revet av motstridende impulser, helt spesielt dens hovedperson. Etter bombingen av Hiroshima den 6. august 1945 henvender Oppenheimer seg til en jublende mengde forskere med disse ordene: «Verden vil huske denne dagen. Det er for tidlig å fastslå hva resultatene av bombingen er ... Men jeg er sikker på at japanerne ikke likte det.» Murphy er i stand til å kommunisere Oppenheimers egen bevissthet om den grufulle følelsesløsheten av hans kommentar, der manuset fortsetter (skrevet i første person), «Jeg ser KJØTT REVET AV DE SMILENDE UNGE ANSIKTENE... Jeg ser PLASMA KOKE og DJEVELENS KLO rekke seg inn i nattehimmelen... jeg ser hauger med ASKE der den unge mengden jublet.»

Historien burde være en prinsipiell lærdom i dag for dem som velger å tro på løgnene om USAs «demokratiske» intensjoner med hensyn til Ukraina eller Gaza. Oppenheimer og de andre falt lydig inn på linje, og overbeviste seg selv om den offisielle historien. Amerikansk imperialisme manipulerte dem og, i mange tilfeller, kvittet seg deretter med dem, ofte ganske brutalt. Der militæret pakker sammen bomba for bruk i Hiroshima og Oppenheimer tilbyr praktiske råd, blir han informeret av en offiser i luftforsvaret, som faktisk taler for hele styringseliten: «Med all respekt, dr. Oppenheimer. Vi tar det herfra.» Ja, faktisk…

Nolan og hans kolleger behandler deres publikum oppriktig, arrangerer anliggender og argumenter på en tilgjengelig måte, uten å være nedlatende eller vulgarisere, og folk har respondert med interesse og støtte.

Oppenheimer har tatt inn rundt $ 960 000 000 i internasjonale billettinntekter. Det er mulig, med en åpning i Japan planlagt i mars – en kontroversiell begivenhet – at filmen kan passere en milliard dollar.

Hvor mange mennesker har sett Oppenheimer? Det er vanskelig å komme fram til et presist antall. Den amerikanske filmindustrien spesielt er bare interessert i «bruttoinntekter». Med $ 330 000 000 hentet inn i amerikanske billettsalg, og en gjennomsnittlig filmbillettpris på $ 10, kommer man opp med det svært grove anslaget på 30 til 40 millioner publikummere.

Globalt er billettprisene i gjennomsnitt $ 5 eller så, men de varierer så mye at tallet ikke er veldig nyttig (med en langt høyere pris i Vest-Europa og Japan). Om enkelte land kan man være mer presis. I Frankrike viste for eksempel tall som offentliggjort av National Cinema Center ved begynnelsen av det nye året at Oppenheimer var den femte mest suksessrike filmen i landet, med 4,39 millioner individuelle tilskuere. Federal Film Board (FFA) melder at filmen var den fjerde mest populære i Tyskland i fjor, med 4,1 millioner solgte billetter.

I Storbritannia var filmens bruttoinntekt $ 74 872 624 og billettprisene var i fjor gjennomsnittlig på $ 10,04, for et publikum på rundt 7,45 millioner mennesker. I Italia «sikret Oppenheimer over 70 prosent markedsandel» i løpet av de fem første dagene på kino, «og spilte inn den høyeste åpningshelga noensinne i territoriet for IMAX-visninger». (Collider) Mer enn to millioner australiere har sett filmen, et tall som tilsynelatende samsvarer med Sør-Korea. Ifølge Korea Times i august toppet Oppenheimer det lokale billettsalget i fem dager på rad, og solgte over 1,5 millioner billetter. Om denne forfatterens beregninger er nøyaktige, har rundt fem millioner tilskuere deltatt på visninger av Oppenheimer i Mexico.

Antallet kinesiske seere har trolig passert 10 millioner, og kanskje langt overgått det antallet. Hollywood Reporter bemerket i september at «til tross for sin lange varighet og tungtveiende historiske emne – som mange analytikere forventet ville være et slep i Kina – har Oppenheimer blitt boostet av en strålende lokal mottakelse. På den innflytelsesrike fanplattformen Douban har den mottatt nesten en halv million anmeldelser med et gjennomsnitt på 8,8, en av de høyeste poengtildelingene til noen Hollywood-film i nyere tid. På Maoyan og Alibabas Tao Piao Piao-billett-tjenester er tildelingene i gjennomsnitt henholdsvis 9,4 og 9,6.» Store antall har også sett Oppenheimer i India, Brasil, Spania, Nederland, Saudi-Arabia, Polen og Sverige.

I tillegg, gitt de dagsaktuelle realiteter, har millioner av mennesker internasjonalt sannsynligvis sett filmen i «pirat»-versjoner, og millioner flere nå gjennom strømmeplattformer.

Ved å bruke de mest konservative anslagene har godt over 100 millioner mennesker på et halvt år sett Nolans film, et intenst og komprimert verk som tar for seg verdenshistoriske hendelser.

Referansen ovenfor, om responsen på filmen i Kina, som har forvirret analytikeres «forventninger», gjelder overalt. I USA, framfor alt, fortsetter tomhodede kommentatorer å uttrykke forundring. Associated Press rapporterte, uten tvil nøyaktig om enn grovt, at «ingen i bransjen forventet at et langt, snakkesalig, R-vurdert drama [R for restricted, med 17 års aldersgrense], sluppet på høyden av sommerfilmsesongen ville tjene over $ 900 millioner i billettsalg.» Variety observerte, for deres del, at filmens «tall» var «mer eller mindre uhørt for et utrolig tett, tre timers R-vurdert historisk drama».

The Motion Picture Association i USA, der de avslører alt vi trenger å vite om deres utsikter, beskrev Oppenheimers billettsalg-«fangst» som «svimlende» for en film «om en så komplisert figur som ikke inkluderer noen superhelter». Ute av stand til å undertrykke sin overraskelse, fortsatte foreningen med å bemerke at en «lang, ofte-teknisk, komplisert film om en historisk figur mange folk visste lite om, ikke er ment å være den typen film som fortryller publikum over hele kloden».

Oppenheimer er nå, ifølge Box Office Mojo, på nummer 62 på lista over «top lifetime grosses» over hele verden. For å si det med reine ord, det er den eneste betydelige filmen for voksne blant de første 100 filmene rangert, de andre er alle enten tegneserietilpasninger, barnefilmer, James Camerons elendige bestrebelser (Titanic, Avatar, osv.) og desslike. Man må faktisk dykke dypt ned i lista for å finne, for eksempel, Rain Man på plass 428, Schindler’s List på plass 494, Green Book på plass 496, Lincoln på plass 599, The Truman Show på plass 631. Stigende billettpriser over tid overskygger bildet noe, men Oppenheimer’s prestasjon skiller seg likevel ut.

Hvorfor har Nolans film fått så sterk gjenklang hos så mange mennesker uavhengig av geografi?

En ny visning bekrefter at Oppenheimer står fram, først og fremst, for dens kompleksitet og utfordrende karakter, og dens appell til seerens mentale krefter, under betingelser der filmproduksjonen i tiltakende grad har blitt dominert av støyende, tomme blockbusters som fornærmer eller lammer intelligensen. Dens suksess viser nok en gang at det er en genuin, vedvarende, voksende hunger etter mer substansielt filmarbeid.

Nolans film behandler det politiske liv på en overbevisende og objektiv måte, både gjennom sitt skoldende portrett av figurer som Truman, Lewis Strauss (Downey) og en samling av militære og statlige mccarthyistiske kjeltringer som er verdige et autoritært diktatur, og dens sympatiske blikk på venstreorientert intellektuelt liv i USA på 1930-tallet. Noen av de mest overbevisende, intime scenene finner sted der. Alex Wellerstein, en vitenskapshistoriker som spesialiserer seg på historien om atomvåpen ved Stevens Institute of Technology i Hoboken, New Jersey, påpekte overfor magasinet Time at hver person i Oppenheimers «nære krets er eller var på et tidspunkt enten medlem av Kommunistpartiet eller veldig nært det, og han var sannsynligvis veldig nært det selv. Eller, som én karakter i filmen observerer, Oppenheimers sikkerhetsmappe avslørte eksistensen av «hans kommunistiske bror, svigerinne, forlovede, beste venn, kone».

Det faller aldri noen av forståsegpåerne inn at argumentene som tilbys for Oppenheimer’s forventede mangel på brei suksess – for eksempel, ifølge en forbauset kritiker, «det er en biofilm om en vitenskapsmann, en moralsk fortelling om skapelsen av atombomba og et red scare courtroom drama» (AV Club) – er nettopp det som har tiltrukket seg et breit publikum: framfor alt, med andre ord, alvoret i filmens temaer og historiske setting, og alvoret i dens presentasjon.

Som WSWS hevdet i en initiell omtale i juli i fjor, Oppenheimer er en «relevant urovekkende film om atomvåpen og atomkrig. Den er ment å etterlate seerne rystet, og det lykkes den med.» I en tid der – med kriminell hensynsløshet – «Biden-administrasjonen og dens NATO-allierte fortsetter å overfladisk insistere at de ikke vil la seg ‹avskrekke› av trusselen om nukleær konflikt», med Russland spesielt, taler det at Nolans film «har fått et breit publikum til et annet sentiment i den generelle befolkning, et som er dypt forferdet over muligheten for bruken av atombomber.»

I intervjuer har Nolan (født 1970) avslørt at slike bekymringer har vært med ham i flere tiår. Han vokste opp i Storbritannia på 1980-tallet, «en tid med stor frykt for atomvåpen», sa han til Deadline i et intervju. «Det var som å vokse opp på 60-tallet, med den cubanske missilkrisa.» Nolan fortsatte. «1980-tallet var en veldig lik ting. Det var protester, og det var mye i popkulturen om atomvåpen. Men det var Stings sang ‹Russians› [1985] der jeg først hørte Oppenheimers navn, og det var denne veldig påtakelige frykten for et nukleært Armageddon.»

I en spennende samtale med John Mecklin, sjefredaktør for Bulletin of the Atomic Scientists, før filmens utgivelse, var Nolan ganske spesifikk, og insisterte at «vår intensjon med filmen – uansett hvilken verden den skulle ut i – absolutt del av intensjonen med filmen er å gjenta den unike og ekstraordinære faren ved atomvåpen. Det er noe vi alle bør tenke på hele tiden og bry oss om, veldig, veldig dypt. Men åpenbart, det er usedvanlig urovekkende at den geopolitiske situasjonen nok en gang skal ha forverret seg i den grad at det blir snakket om i nyhetene.»

Forfatter-regissøren fordømte en situasjon der regjeringen og militære tjenestemenn «begynner å se dem [atomvåpen] som mer vanlige våpensystemer ... Du normaliserer å drepe titusenvis av mennesker. Du skaper moralske ekvivalenser, falske ekvivalenser med andre typer konflikter, og så videre, og så videre.» Han refererte til hærens talspersoner som «begynner å snakke om taktiske atomvåpen – det er den samtalen jeg nå er mest redd for, fordi jeg hører det fra begge sider av det politiske spekteret, ikke bare fra [den russiske presidenten Vladimir] Putin. Jeg føler at vi er i en verden nå hvor folk igjen begynner å snakke om disse tingene som en slags akseptabel mulighet for vår verden.»

Nolan antydet at et nukleært Armageddon var usannsynlig å oppstå gjennom «noen Dr. Strangelove-type scenario med bombefly som får feil signal». Det var langt mer sannsynlig, sa han, «å bli normaliseringen av atomvåpen i begynnelsen, bruken av taktiske atomvåpen som fører til større og større skala konflikter som til slutt vil ødelegge planeten». Han kom bort fra å lage Oppenheimer, hevdet filmskaperen, «med en annen forståelse, et annet sett av frykt som i siste instans er basert på den samme ultimate frykten, som er at verden kommer til å bli ødelagt av disse tingene.»

Time, i deres artikkel om Nolan, bemerket at «Oppenheimers lille Hiroshima-bombe hadde en eksplosiv kraft på 15 kilotonn – eller 15 tusen tonn TNT. Ett enkelt, moderne amerikansk Trident II-missil kan bære opptil 12 nukleære stridshoder, som samler 475 kilotonn slagkreft hver av dem.» Med andre ord, hvert slikt missil (som det finnes hundrevis av) inneholder mer enn 380 ganger den ødeleggende kraften til bomba som ødela en storby og drepte rundt 100 000 mennesker.

Filmskaperen har tatt sine presserende bekymringer, slike som angår menneskeheten som helhet, og handlet på dem samvittighetsfullt og rigorøst. En vesentlig film er en av de mest forseggjorte, involverte kunstneriske foretakene man kan tenke seg, med et enormt antall bevegelige deler. Forfatter-regissøren har konsentrert sin oppmerksomhet om dette spesielle temaet, og koordinert innsatsen og ferdighetene til hundrevis av samarbeidspartnere i samme retning, som bringer fram ei rekke teknologier, på en slik måte at seeren gjenopplever eller omarbeider det samme problemet, dette komplekset av stemninger og ideer om historiske hendelser og om nåtiden. Nolans film kommuniserer effektivt en fornemmelse av at det haster fordi filmskaperne har funnet et middel til å materialisere deres egen hast i form av et tålmodig, nøye konstruert kunstnerisk arbeid.

Oppenheimer tar for seg historiske spørsmål som for et stort antall mennesker, enten de er fullt klar over det eller ikke, snarest trenger svar: Hvordan har menneskeheten kommet fram til sin nåværende farlige, truende tilstand? Hva skal gjøres med det? Dessuten gjør den det ikke som et foredrag eller en traktat, men som et absorberende menneskelig, mangesidig drama. Selv uenighet med Nolans for unnskyldende, aksepterende syn på Robert Oppenheimers rolle og arv («han var definitivt en helt» og forskerne på Manhattan-prosjektet «måtte gjøre det de måtte gjøre») gjør ingenting for å ta bort fra Murphys subtile, usedvanlig oppriktige prestasjon og, som nevnt, prestasjonene til mange av de andre.

Den frastøtende karakteren av moderne borgerlig politikk, det enorme moralske og intellektuelle tomrommet den representerer, bidrar også til å skape en atmosfære som er mottakelig for et verk som Oppenheimer. De ledende politiske figurene i land etter land er et utvalg av korrupte konsernnikkedukker, fascistkjeltringer og krigshissere, de dominerende partiene er generelt foraktet, de autoriserte informasjonskildene blir sett på som lite mer enn løgnaktige forlengelser av staten. Det er ikke overraskende at millioner vil se i en annen retning, kanskje naivt og til og med godtroende, til kunstnere for en ærlig vurdering av livet. «Kunst», skrev Trotskij i Kultur og Sosialisme, «er én av formene som mennesket finner en orientering i verden gjennom». Når så lite rasjonell orientering kommer fra offisielle kilder, kan filmskaperen få en overordnet betydning.

Utover det kan man imidlertid også hevde at Oppenheimer har trukket fram en sterk respons ikke bare på grunn av det umiddelbare sammenfallet. Det er her noe av en kumulativ effekt, som bryter fram «uventet» og «forbløffende» bare i filisterens sinn. Masser av mennesker har gjennomgått traumatiske opplevelser de siste tiårene, eller vært vitne til dem. Krig har vært en konstant. Omveltninger, forstyrrelser, initiert direkte eller indirekte av stormaktene, har funnet sted i hvert hjørne av kloden. Grove anslag viser at antallet tvangsfordrevne og statsløse personer i 2024 er 130 millioner, i 133 land og territorier og på mer enn 500 lokaliseringer.

Nesten alle på planeten blir involvert. Imperialismen agiterer, politiserer og radikaliserer et stort antall mennesker, og tvinger dem til å tenke på helt grunnleggende spørsmål. Dette er ikke isolerte episoder, små skyer på en ellers solfylt himmel, men vedvarende, tilbakevendende, stadig mer voldelige. Tiår med konflikt og ubalanse, og nå framveksten av en tredje verdenskrig, fører til endringer i folkelig tenkning. Folk begynner å koble sammen erfaringene, trekke konklusjoner, søke etter dypere årsaker, ikke de som tilbys i kapitalistmediene. Trangsynthet, nasjonalisme, «eksepsjonalisme» tenderer til å bryte sammen. Dette er mer og mer delte, kollektive globale erfaringer. Ikke rart det er en hunger etter mer seriøst kunstnerisk materiale!

Forøvrig, i kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen og de enorme historiske anliggendene brakt fram i dagen og aktualisert av det traumet, vil billig, demagogisk radikalisme framstå som utilstrekkelig for et voksende antall. I kjølvannet av restaureringen av kapitalisme i de tidligere «sosialistiske» landene, er det bare de mest gjennomtrengende argumentene og analysene som kreves. Hvordan var denne «fiaskoen» mulig? Fordømmelser og billige slagord holder ikke. Nøyaktige og nøkterne undersøkelser begynner igjen å «fenge». Selv om mange saker enda ikke er forstått, er det en voksende intuisjon om at vanskelige, krevende problemer må takles, at mye hardt, belastende arbeid må gjøres.

Potensialet framkommer nok en gang for mennesker til å betrakte deres egne liv som historisk og sosialt formet, for at de kan se liv-og-død betydningen av å forstå og mestre avgjørende historiske og sosiale utviklinger. Det er ikke tilfeldig at filmskaping, som en storstilt, industriell type masseaktivitet, som har en tendens til å fungere på sitt beste under betingelser av folkelig mobilitet og sydende uro, begynner å plukke opp på denne prosessen. Og Nolan selv innrømmer å være «tiltrukket av å arbeide i stor skala» og føle «ansvaret» for å bruke disse ressursene «på den mest produktive og interessante måte».

Oppenheimer er selvsagt ikke det eneste kunstverket som reflekterer noen av disse utviklingstrekkene, og denne kunstneriske prosessen har heller ikke akkurat begynt. Vi har pekt på andre verk, filmer og fjernsynsserier som har formidlet uro, misnøye, ja til og med avsky for tingenes eksisterende tilstand. Men Oppenheimers enorme, internasjonale prominens representerer noe av et knutepunkt.

Ingenting av dette er ment å antyde at filmen er uten svakheter og blindsoner. Som vi bemerket i juli i fjor, problemene med Oppenheimer er «ikke så mye feilene til den enkelte forfatter-regissør. De avslører mer generelle problemer knyttet til forståelsen av den andre verdenskrig og politiske realiteter på midten av 1900-tallet.» Man kan til og med si at å «frikjenne» Oppenheimer så å si blir obligatorisk når man jobber bakover, slik filmskaperne gjør, fra et forsvar av den andre verdenskrigen som den store kampen for demokrati og Roosevelt-administrasjonen som en sosialreformistisk utopi. Den svakeste delen av filmen, der den midlertidig blir til noe av en formell «prosedyre», skjer under organiseringen av Los Alamos som et hemmelig militært anlegg og forberedelsene til den første atombombetesten.

Som vi hevdet i fjor: «Arbeiderklassen kan ikke adoptere Oppenheimer som en av sine helter. Selv om han hadde oppriktige venstreorienterte synspunkter på slutten av 1930-tallet, ble Oppenheimer en betydelig skikkelse i det amerikanske militær-etterretningsapparatet. At ‹venstresiden› i Amerika i det store og hele, deriblant prominent Kommunistpartiet, jublet over forbrenningen av Hiroshima og Nagasaki, og at Oppenheimer mer eller mindre sømløst kunne gå fra pro-Roosevelt folkefrontisme til direkte deltakelse i krigsmaskina, ingen ting av det unnskylder hans rolle.»

Karakteren til Oktoberrevolusjonen i 1917, som fortsatt hadde en slik makt for figurer som Oppenheimer og hans generasjon, framveksten av stalinisme i Sovjetunionen og sviket av revolusjonen, den skitne rollen til Kommunistpartiet i USA, disse er gigantiske spørsmål som svever uløste over Nolans Oppenheimer.

I hans intervju med Bulletin of the Atomic Scientists i fjor, gjorde Nolan noen antydende henvisninger til noen av anliggendene. Der han snakket om «kvantefysikkens revolusjonerende karakter på 1920-tallet», la han til: «Du har å gjøre med mennesker som var engasjert i en revolusjonerende revurdering av universets lover, akkurat som Picasso og andre kunstnere var engasjert i en revolusjonerende vurdering av estetisk kunst, av visuell representasjon, akkurat som Stravinsky, du vet, var der og skrev all hans musikk, og faktisk, Marx, kommunistene – det vil si, videre fra Marx, de kommunistiske 1920-årene, Den russiske revolusjonen.»

Han fortsatte: «Det er en slags fantastisk tid. Og så, selvfølgelig, når du begynner å undersøke og se på dramaet i hans [Oppenheimers] historie og hvor det så ble av, hvor denne revolusjonære gløden faktisk endte opp – det er der så mange revolusjoner endte opp, på et ganske forferdelig sted.»

Dette er et kritisk punkt, selv om Nolan ikke kommer lenger i hans kommentarer eller kanskje hans tenkning. Det er virkelig en dyp sammenheng mellom det «forferdelige stedet» der Oktoberrevolusjonen «endte opp», som resultat av stalinismens bedrageri og forræderi, og det forferdelige historiske dilemmaet som store deler av menneskeheten, inkludert vitenskapens representanter og de intellektuelle, fant seg selv i på slutten av 1930-tallet, og i det påfølgende slakteriet av verdenskrigen og Holocaust. Også dette er så visst en sak å undersøke i en seriøs kunstnerisk film (eller filmer), som også, er vi overbevist om, vil oppnå millioner og millioners interesse.