Frankrikes president Emmanuel Macrons uttalelse mandag kveld om at sendingen av europeiske tropper til Ukraina «ikke er utelukket» har offentlig avslørt omfanget av krigsplanleggingen til NATO-imperialistmaktene. Bak folkets rygg setter NATO-alliansen i gang en fullskala krig med Russland og faren for en nukleær katastrofe.
Ingen tiltro kan tillegges uttalelsene fra ulike NATO-ledere om at det ikke er noen planer om å utplassere tropper i Ukraina. Macron snakket ikke bare for seg selv. Hans forsiktig formulerte uttalelse signaliserer tydelig at de strategiske og taktiske planene for en slik intervensjon allerede er under vurdering og at NATO ubønnhørlig forflytter seg til å sende soldater til Ukraina. For de ledende NATO-imperialistmaktene er det ikke et spørsmål om det blir en åpen krig med Russland, men når.
«Kreml advarte tirsdag,» ifølge en førstesiderapport i gårsdagens New York Times, «at en bakkeintervensjon fra hvilket som helst NATO-land ville føre til et direkte sammenstøt mellom den vestlige militæralliansen og russiske styrker, fullt av potensielle farer, og kalte den åpne diskusjonen om et slikt skritt ‹et veldig viktig nytt element.›»
Macrons uttalelse berettiger advarselen fra Socialist Equality Party-styreleder David North i hans uttalelse som kunngjorde partiets intervensjon i 2024-presidentvalget i USA:
Krigen i Ukraina, som Biden-administrasjonen for to år siden bevisst provoserte fram, med siktemål å svekke Russland og stramme grepet til amerikansk imperialisme og dens NATO-allierte over Eurasia, som forberedelse til det kommende oppgjøret med Kina, truer å eskalere til en nukleær konflikt. Tyskland er nok en gang på krigsstien. NATO-maktene har gjentatte ganger uttalt at de ikke vil la seg avskrekke fra å forfølge krigen av trusselen om en nukleær utveksling. Den bevisste bruken av taktiske og strategiske atomvåpen – som i flere tiår ble avvist som synonymt med galskap – blir nå «normalisert» som en legitim komponent i imperialistisk geopolitisk strategi.
Den eneste måten krig kan stoppes på er ved at masser av arbeidere griper inn i direkte kamp mot NATO-regjeringene som planlegger krig.
Den franske presidentens historikk understreker de europeiske regjeringenes fullstendige fiendtlighet og ugjennomtrengelighet for den offentlige opinion. For et år siden banket han gjennom pensjonskutt uten en parlamentarisk avstemming, i trossing av overveldende offentlig opposisjon og massestreiker, for å avlede € 100 milliarder til militærutlegg i løpet av de seks neste årene. Fagforeningsbyråkratienes appeller til Macrons samvittighet, som la ned streikene mot ham, forble uhørt. Han er nå breit foraktet blant arbeidere i Frankrike for å styre mot folket.
Rollen til de andre europeiske NATO-regjeringene, som nå kynisk prøver å distansere seg fra Macrons uttalelse, er ikke annerledes. Tysklands forbundskansler Olaf Scholz erklærte i går at Berlin ikke støtter Macrons uttalelse, og hevdet: «Vi vil ikke bli en part i krigen – verken direkte eller indirekte».
Dette er ei naken løgn, for det første fordi Berlin, som alle de store NATO-maktene, allerede er en part i krigen med Russland i Ukraina. Ifølge den offisielle «List of Military Support Services» har Berlin levert 30 stykk Leopard 1-hovedstridsvogner, 18 stykke Leopard 2-hovedstridsvogner, 90 stykk Marder-infanterikampvogner, 52 Gepard-luftvernstridsvogner og rundt 250 andre pansrede stridsvogner til Ukraina. Ytterligere 30 stykk Marder, 105 stykk Leopard 1 og 15 stykk Gepard stridsvogner er «under forberedelse».
I den samme meldingen på X der Scholz erklærte at det ikke ville bli «noen bakketropper fra europeiske land eller Nato», skrev han: «Vi ble i Paris i går enige om at alle må gjøre mer for Ukraina. Ukraina trenger våpen, ammunisjon og luftvern. Vi arbeider med det.»
Den tyske hæren bekjentgjorde i forrige måned planer for en krig med Russland i løpet av de neste 5 til 8 årene. Da den tyske krigsplanen ble utgitt erklærte forsvarsminister Boris Pistorius at «russisk aggresjon» kunne finne sted innen fem år. Han la til at de neste tre til fem årene måtte brukes til «intensivt å bevæpne oss».
Dessuten har andre store europeiske regjeringer sendt ubestridelige offentlige signaler om at også de forbereder for krig med Russland. Forrige måned oppfordret general sir Patrick Sanders, sjef for den britiske generalstaben, til å «mobilisere nasjonen» for krig, og uttalte at krigen i Ukraina viste nødvendigheten av en militær verneplikt og en «borgerhær» i Storbritannia.
Scholz fornektelse av Macrons krigsplan er meningsløs: Slike nektelser har blitt utstedt gang på gang, for hvert trinn i NATOs krigseskalering i Ukraina. NATO-maktenes planer om å sende våpen til Ukraina, deretter å sende tungt artilleri, deretter å sende stridsvogner, så ble først langdistansemissiler avvist, så diskutert, og til slutt vedtatt.
Utplasseringen av NATO-tropper til Ukraina vil så godt som helt sikkert eskalere til en nukleær konflikt mellom NATO-alliansen og Russland, verdens to største atomvåpenbestykkede makter, med dødsfall og krigsofre som ville nå titalls eller hundretalls millioner, eller mer.
Den eneste måten å stoppe kapitalistsystemets marsj inn i en tredje verdenskrig er den internasjonale mobiliseringen av arbeiderklassen i kamp mot kapitalistregjeringene. Moralsk press og appeller til Europas styringsklasser vil mislykkes. De vet meget vel at deres krig for å erobre Russland og plyndre landets enorme naturrikdommer setter dem på kurs mot katastrofe og for en kollisjon med dyp arbeiderklasseopposisjon i alle land. Men de fortsetter uansett.
«Velgere kan motsette seg at deres pensjoner kuttes for å kjøpe flere tanks,» skrev The Economist beroligende, det velkjente magasinet for britisk finanskapital, og la til: «Dersom europeiske ledere skal framskaffe midlene gjennom nedskjæringer av andre tjenester, gjennom skatter og lån, vil de måtte overtale velgerne at oppofrelsene er verdt det.»
Europeiske arbeidere kan ikke og vil ikke la seg overtale til å støtte en marsj i retning atomkrig. Militærutleggene som vurderes – Pistorius foreslo 3,5 prosent av bruttonasjonalproduktet, mer enn en dobling av eurosonens årlige militærutlegg til godt over € 500 milliarder – innebærer brutale angrep på sosiale utlegg og levestandarder. Borgerskapet har som mål å «overtale» arbeidere med redskapene anvendt under fjorårets kamp mot Macrons pensjonskutt i Frankrike: politikøller, gummikuler og massearrestasjoner.
Styringskretser planlegger en forflytning langt til høyre i offisiell europeisk politikk. Economist skrev: «Europeiske ledere må snarest forkaste deres post-sovjetiske selvtilfredshet. Det betyr å heve forsvarsutleggene til et nivå ikke sett på tiår, gjenopprette Europas forsømte militære tradisjoner, restrukturere kontinentets våpenindustri og forberede for en mulig krig. Arbeidet har knapt begynt.»
Gjenopplivingen av «Europas forsømte militære tradisjoner» betyr en gjenkomst av masseundertrykkelse og fascisme.
Krigen og medfølgende angrep på sosiale og demokratiske rettigheter provoserer allerede fram en intensivering av klassekampen. Året har begynt med bønders protester i mange europeiske land, streiker av lokførere, flyplassarbeidere og offentlig ansatte i Tyskland, og en nasjonal lærerstreik i Frankrike. Etter massedemonstrasjoner mot det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) i Tyskland, er det pågående protester mot Israels genocid i Gaza.
Den avgjørende oppgaven er å bevæpne arbeiderklassens voksende motstand, som utvikles i Europa og over hele verden, med en forståelse av oppgavene som følger av imperialismens stup ut i krig. Det må bygges en politisk bevisst, internasjonal antikrigbevegelse i arbeiderklassen, bevæpnet med et sosialistisk program mot kapitalisme. Dette er betydningen av presidentkampanjen til Socialist Equality Party i USA og intervensjonen til Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) sammen med sine europeiske søsterpartier i de kommende Europa-valgene i juni.
SGPs valgerklæring sier: «Arbeidere må mot bankenes og selskapenes EU, med massedød og krig, sette perspektivet for Europas forente sosialistiske stater. Krig kan ikke avsluttes, menneskeliv kan ikke reddes og lønninger kan ikke forsvares uten å bryte bankenes og selskapenes makt og sette dem under demokratisk kontroll. I stedet for å skyte på hverandre må arbeidere i Russland og Ukraina, og arbeidere over hele Europa, slåss med dette perspektivet mot krigshisserne hjemme.»