Hundretusenvis av jobber kuttes i tysk industri, noen av dem som sysselsetter høyt kvalifiserte arbeidere, spesielt innen sektoren produksjon av biler og bildeler. Men industriene kjemikalier, stål, bygninger, husholdningsapparater og programvareutvikling så vel som varehandel og helsetjenester er også berørt.

Selskapene og fagforeningene, som samarbeider tett i avviklingen av arbeidsplasser, refererer til teknologiske endringer for å berettige masseoppsigelsene, spesielt overgangen til produksjon av elektriske kjøretøy og innføringen av kunstig intelligens (KI). De peker også på høye renter og kapitalkostnader, stigende energipriser og økende internasjonalt konkurransepress.

Dette er imidlertid bare de ytre formene som en mer grunnleggende sosial prosess finner sted gjennom. Angrepet på jobber, arbeidsvilkår og lønninger er del av en eskalerende klassekrig, som er uløselig knyttet til tysk imperialismes gjenoppliving av krig og militarisme i utenrikspolitikken.

Teknologiske framskritt kan bidra til å gjøre arbeid enklere og bedre levekårene for alle mennesker. Isteden brukes de til å øke profitter og forverre utbyttingen.

Det er bemerkelsesverdig at den tyske børsindeksen DAX har klatret fra den ene rekorden til den neste de to siste ukene, mens den ene dårlige nyheten for jobber fulgte den andre. 1. mars nådde den 17 735 poeng, fire og en halv ganger høyere enn ved lavpunktet under finanskrisa i 2009 og tolv ganger høyere enn ved den tyske gjenforeningen i 1990.

I lang tid ble denne berikelsesorgien finansiert av lave renter, inflasjon av pengemengden fra sentralbankene, og hundrevis av milliarder av offentlige midler brukt for å redde banker, Covid-støtte og lignende. Men sentralbanker og regjeringer har nå satt på nødbremsa og krever at disse enorme summene skvises ut av arbeiderklassen.

Dette ligger bak den massive økningen av styringsrentene og insisteringen på overholdelse av gjeldsbremsa, som forhindrer Tysklands føderale og lokale myndigheter fra å ta opp lån for å finansiere budsjetter. På overflata fører denne politikken til at noen svært spekulative operasjoner, som eiendomskonsernet Signa, kollapser. Men det egentlige formålet er å redusere lønningene, øke arbeidsmengden og kutte sosiale utgifter. Tjue år etter Schröder-Fischer-regjeringens Agenda 2010, som skapte en massiv lavtlønnssektor, blir nå også arbeidere med høyere inntekter målrettet.

Denne utviklingen er ikke begrenset til Tyskland. Den er også på gang i USA, hele Europa og alle andre framskredne kapitalistland. Globale selskaper som opprettholder produksjonsanlegg i dusinvis av land – som Bosch, Volkswagen og Bayer, eller Stellantis, General Motors, Tesla, Google og Amazon – leter nådeløst verden rundt etter de laveste lønningene og de beste profittmulighetene.

Den samme prosessen ligger bak eskaleringen av krig og militarisme. I sin hunger etter profitt har kapitalen trengt seg inn i de fjerneste deler av verden. Den kan bare ekspandere på bekostning av sine rivaler. Isteden for «frihandel og konkurranse» kommer den voldelige omfordelingen av verden. Kampen om råvarer, markeder og muligheter for utbytting er så bitter at den bare kan avgjøres militært.

Dette er betydningen av krigene i Ukraina og Midtøsten. Aldri før har verden vært så nær en tredje verdenskrig.

Etter at forsøket på å underlegge seg Russland mislyktes i den første verdenskrigen på grunn av Oktoberrevolusjonen, og å gjøre det samme mot Sovjetunionen i den andre verdenskrigen mislyktes på grunn av motstanden fra Den røde armé, prøver Tyskland og NATO nå en tredje gang. De insisterer på at Ukraina-krigen ikke må ta slutt før Russland er militært beseiret og de har åpen tilgang til landets enorme territorier og ressurser.

Situasjonen er tilsvarende med genocidet på palestinerne. I over 30 år har USA og deres allierte forsøkt å gjeninnføre deres styre over Midtøsten med militær makt. Men krigene i Afghanistan, Irak, Syria og Libya endte i fiaskoer. Hovedmålet for deres siste innsats er Iran. Det er derfor de oppfordrer det høyreekstreme Netanyahu-regimet til å knuse den palestinske motstanden og sette hele regionen i brann.

Det langsiktige målet for begge krigene er omringingen av Kina, hvis framvekst som økonomisk rival skal stoppes med alle midler. I militære kretser er det ikke lenger et spørsmål om det blir krig med atomvåpenmakten Kina, men bare når.

Krig og klassekrig henger uløselig sammen. Den samme krisa for kapitalakkumulering som er pådriveren for stormaktene inn i imperialistkriger tvinger dem også til stadig skarpere angrep på arbeiderklassen. Den massive økningen av energiprisene, en årsak til permitteringene i stålindustrien, kjemisk sektor og andre energiintensive sektorer, er en konsekvens av sanksjonene som allerede er innført mot Russland, Tysklands viktigste energileverandør i fem tiår.

I tillegg kommer de enorme kostnadene ved gjenopprusting, som også blir veltet over på arbeiderklassen. Så snart Tyskland har nådd NATO-målet på 2 prosent av bruttonasjonalproduktet er det snakk om en dobling til 4 prosent. Det ville bety ytterligere € 85 milliarder i året som skal bli fjernet fra sosiale utlegg. I tillegg øker behovet for soldater.

I mellomtiden oppfordrer politikere og militære ledere åpent til en overgang til en «krigsøkonomi». Tysk historie viser hva dette betyr: utbytting av en ufattelig skala.

Hitler begynte med å knuse arbeiderbevegelsen og innføre tvangsarbeid for «antisosiale». Under krigen var praktisk talt all industriproduksjon basert på tvangsarbeid. Mens tyske arbeidere ble satt i uniformer og brukt som kanonfôr ved fronten, arbeidet over 13 millioner tvangsarbeidere i Det tyske riket og ytterligere 13 millioner i de okkuperte og kontrollerte områdene for den tyske «krigsøkonomien». De måtte bokstavelig talt arbeide seg i hjel.

Fagforeninger støtter krig og nedskjæring av arbeidsplasser

Den viktigste støttepilaren for selskapene og bankene i angrepet på arbeidsplasser og lønninger er fagforeningene. De støtter betingelsesløst styringsklassens krigspolitikk, NATO-krigen mot Russland og genocidet i Gaza. Samtidig planlegger de lønns- og jobbkutt sammen med selskapene og kveler enhver motstand mot dem.

IG Metall, det største industrifagforbundet i verden, promoterer aktivt gjenopprusting. I begynnelsen av februar ble det i et felles posisjonsdokument med våpenlobbyen oppfordret til økt tysk våpenproduksjon.

«Våre egne forsvarsevner i land-, luft- og sjødimensjoner må videreutvikles og om nødvendig må det bygges opp nye, for å sikre industriens effektivitet og øke dens muligheter for utvikling og produksjon», heter det i dokumentet som ble signert av IG Metall, Det føderale forbundet av tysk sikkerhets- og forsvarsindustri (BDSV) og sosialdemokratenes (SPD) Økonomiske forum.

De godt betalte funksjonærene i fagforeningshovedkvarterene ser på den økonomiske situasjonen fra samme ståsted som direktørene i styrene og spekulantene på børsen. De underordner arbeidernes behov, og samfunnets som helhet, til selskapenes profittinteresser. I henhold til deres logikk kan produksjonssteder og arbeidsplasser bare opprettholdes dersom de er «mer konkurransedyktige» enn deres konkurrenter – dvs. i en darwinistisk kamp av enhver mot alle, i et nådeløst kappløp for å redusere lønninger og arbeidsvilkår.

De motsetter seg ikke «transformasjonen», men organiserer den selv, og beskylder selskapene for ikke å bevege seg raskt nok. For fire år siden laget IG Metall og deres bedriftsutvalg såkalte transformasjonsatlaser for å presse på selskapene.

«Transformasjonsprosessen er i full sving og IG Metall har aldri stått i veien for dette,» forklarte Jörg Köhlinger, leder for IG Metalls sentrale distrikt. Barbara Resch, som leder IG Metall-distriktet Baden-Württemberg, beskyldte metallindustrien for å reagere for seint «på enkelte ting».

Köhlinger og Resch vet hva de snakker om. Köhlingers distrikt inkluderer Saarland, der IG Metall var med på å organisere nedleggelsen av Ford-fabrikken i Saarlouis med 6 000 arbeidsplasser. De 11 000 arbeidsplassene hos bildelleverandøren ZF i Saarbrücken er også i akutt fare. Ifølge Köhlinger har 30 til 40 prosent av selskapene i hans distrikt til hensikt å relokalisere arbeidsplasser.

I Baden-Württemberg er situasjonen enda mer drastisk. Av de 214 000 arbeidsplassene i bil- og bildelindustrien er 36 000 akutt truet, ifølge en studie. IG Metall og fagforbundets hær av bedriftsrådmedlemmer og tillitsvalgte gjør alt de kan for å hindre at motstanden utvikler seg til en brannstorm.

Hvordan kan arbeidsplasser forsvares?

Angrepet på arbeidsplasser og lønninger møter omfattende motstand, som vil fortsette å vokse. Det samme gjelder regjeringens krigspolitikk, som avvises av store deler av befolkningen til tross for uopphørlig propaganda. Men denne motstanden krever et klart perspektiv.

• Forsvaret av arbeidsplasser må ikke overlates til fagforeningene og deres bedriftsutvalg. De er selskapenes betalte håndlangere. Det må opprettes uavhengige grunnplankomitéer for å lede og koordinere kampene i ulike fabrikker, industrier og land. Slike komitéer er allerede opprettet blant jernbanearbeidere, hos Ford og blant postarbeidere. Den internasjonale arbeiderlliansen av grunnplankomitéer, International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC), koordinerer dette arbeidet internasjonalt.

• Forsvaret av arbeidsplasser og kampen mot krig krever en sosialistisk strategi. Den yrkesaktive befolkningens behov, og samfunnets som helhet, går foran profittinteressene til selskaper og banker. Deres diktatur må brytes og de må overføres til offentlig eie.

• Fagforeningenes nasjonalistiske politikk, som spiller ut en lokalisering mot en annen og støtter regjeringenes krigspolitikk, må motarbeides av arbeiderklassens internasjonale enhet, uavhengig av nasjonalitet, opprinnelse og hudfarge.

Arbeidere som vil slåss for dette perspektivet oppfordres innstendig til å kontakte oss i dag. Skriv en Whatsapp-melding til mobilnummeret +49 1633378340 eller registrer deg ved å bruke skjemaet nedenfor.