«Hele mitt liv har jeg stilt spørsmål ved hvorfor jeg skulle gjøre noe. Jeg hadde forakt for autoritet. Jeg ville motsette meg den, jeg ville lure den, jeg ville utmanøvrere den, jeg ville gjøre hva som helst i stedet for å bli behandlet som en ikke-identitet.»
«Jeg blir virkelig berørt og motivert av ting som skjer som er urettferdige. Jeg har alltid hatet folk som tråkker på andre mennesker.»
– Marlon Brando
3. april markerte at det var 100 år siden skuespilleren Marlon Brandos fødsel i Omaha, Nebraska. Han døde i juli 2004.
Brando var en film- og teaterskuespiller, som på visse punkter nøt enorm populær og økonomisk suksess, men framfor alt var han en som strebet etter kunstnerisk og sosial sannhet i alt han gjorde. Betingelsene, spesielt i etterkrigstidens amerikanske filmverden, var ofte ikke gunstige for det nivået av forpliktelse han forlangte av seg selv og andre. Dette førte mye forargelse og baktalelse ned over hans hode, og – sammen med ei rekke personlige tragedier – skuffet også og slet ham til slutt ned. Han falt sannerlig «på livets torner» og fikk blø.
På et av lydbåndene Brando etterlot seg da han døde, forklarte han: «Jeg ønsket veldig mye å være involvert i film, så jeg kunne endre det til noe som var nærmere sannheten. Og jeg var overbevist om at jeg kunne gjøre det.» (Utdrag fra lydbåndene er presentert i Stevan Rileys bemerkelsesverdige dokumentar fra 2015, Listen To Me Marlon.)
Om Brando ikke lyktes som han ville ha ønsket, om han til og med tidvis begikk alvorlige feiltrinn, var det ikke på grunn av mangel på vilje. Ingen i etterkrigstidens amerikanske kulturliv var mer fast bestemt på å endre de rådende betingelsene, eller utmattet seg selv mer i den innsatsen. Hans liv og kamp bekrefter nok en gang Marx’ velkjente observasjon at mennesker «skaper deres egen historie, men de lager den ikke som de vil; de gjør det ikke under selvvalgte omstendigheter.»
Det er et paradoks at Brando kanskje var den beste filmskuespilleren i hans tid, eller noen tid, men aldri opptrådte i et genuint kunstnerisk mesterverk. Filmene han kanskje er mest kjent for, regissert av Elia Kazan, A Streetcar Named Desire (1951) og On the Waterfront (1954), er intenst problematiske verk, kunstnerisk og, i det andre tilfellet, også moralsk og politisk.
Kazan tystet så beryktet i april 1952 til Husets komité for u-amerikanske aktiviteter, på hans tidligere kamerater i Kommunistpartiet. Han regisserte On the Waterfront for å heve informanten til status av en sosial helt. Filmen handler om en havnearbeider, som til slutt samtykker i å vitne for en kriminalitetskommisjon mot et lokalt fagforeningslederskap. I hans selvbiografi kommer Brando med den bemerkelsesverdige, men uten tvil oppriktige påstanden at «jeg skjønte ikke da ... at On the Waterfront virkelig var et metaforisk argument» fra Kazan og manusforfatter Budd Schulberg [også en informant] «for å rettferdiggjøre tysting på deres venner».
Brando forklarte også i hans memoarer at da han ble vist den ferdige versjonen av On the Waterfront, «var jeg så deprimert av min opptreden at jeg reiste meg og forlot visningsrommet. Jeg mente jeg var en stor fiasko.» Ved en annen anledning forklarte han: «Jeg var så flau, så skuffet over min opptreden.» Brandos skuespill er faktisk, til tross for dens enorme beryktelse, overdreven og til tider nesten en karikatur av «Metode»-skuespill. Uheldigvis lyktes Kazan med å formidle noe av hans egen mangel på prinsipper, hans selvmedlidenhet og intenst slette samvittighet gjennom Brando og andre utøvere.
Last Tango in Paris (1972) har interessante øyeblikk der Brando avslører noe om hans eget liv, men det er et pretensiøst, tvilsomt verk totalt sett. Han opptrådte i to filmer regissert av Francis Ford Coppola, The Godfather (1972) og Apocalypse Now (1979). Førstnevnte har spennende og oppriktige elementer, der den skildrer organisert kriminalitet som en avdeling av amerikansk big business. Brando så historien som å være «om selskapets sinn, fordi mafiaen er det beste eksemplet på kapitalister vi har» (referert i Stefan Kanfers biografi, Somebody). Filmen idylliserer og romantiserer imidlertid mafia-bøllene, også en av Brandos bekymringer før filmingen. Hans del av Apocalypse Now, en film som inkluderer slående bilder av amerikansk militær vold og galskap under Vietnamkrigen, er dessverre verkets svakeste og mest uavklarte.
På et annet av båndopptakene kommenterte skuespilleren seinere bittert,
Jeg laget ikke noen store filmer. Det finnes ikke noe slikt som en stor film. I de blindes rike er mannen med ett øye kongen. Det er ingen kunstnere. Vi er forretningsmenn, vi er kjøpmenn. Og det er ingen kunst. Agenter, advokater, publisitetsfolk. ... Det hele er bullshit. Penger, penger, penger. Dersom du tror det handler om noe annet, kommer du til å bli forslått.
Brando involverte seg etter det beste av hans krefter og evner i borgerrettighetsbevegelsen, motstanden mot atomvåpen og dødsstraff, og de innfødte amerikanernes sak. Forfatteren James Baldwin mintes at Brando var «helt ukonvensjonell og uavhengig, a beautiful cat. Hudfarge betydde virkelig ingenting for ham – han hadde forakt for alle som diskriminerte på enhver måte.» Skuespilleren selv sa: «Jeg står opp, ikke for de svarte, jeg står opp for menneskene. Alle mennesker er skapt like.»
Bemerkelsesverdig, da Brando vant en Oscar-pris for The Godfather i mars 1973, sendte han den innfødte aktivisten Sacheen Littlefeather for å ta hans plass, og han avvise prisen på grunn av «filmindustrien behandling av amerikanske indianere i dag». På det tidspunktet okkuperte rundt 200 Oglala Lakota og tilhengere av American Indian Movement (AIM) Wounded Knee, i South Dakota, på Pine Ridge Indian Reservation. Brando framsto faktisk, spesielt på slutten av 1960-tallet, som en seriøs kritiker av det amerikanske kapitalistsamfunnet. FBI hadde holdt ham under overvåking siden 1940-tallet.
To brev til Los Angeles Times i juli 2004, på tidspunktet for hans død, uttrykker noe om Brando som menneske og en sosial personlighet. Den avdøde professoren Susanne Jonas, en akademiker i latinamerikanske studier, forklarte at som respons på et gjestekronikk hun hadde skrevet med kritikk av USAs handlinger i Guatemala, «kontaktet Brando meg og startet en timelang diskusjon om historien til amerikanske operasjoner der. Rasende over amerikansk militærtrening og CIA-manualer om drap i Mellom-Amerika, ønsket han å forstå hvordan det var mulig å gjøre vanlige amerikanske gutter til mordere og torturister i utlandet.»
Det andre Times-brevet kom fra en Jon Dosa, som hadde vært produsent av et fjernsynstalkshow i Bay Area i 1968. To Black Panther-ledere, Bobby Seale og Eldridge Cleaver, hadde blitt booket til å opptre. Brando ledsaget dem. «Selv om hans tilbaketrukne natur og forakt for offentlig oppmerksomhet den gang var godt etablert», skrev Dosa, «henvendte jeg meg til ham med en forespørsel om at han ville bli med de to dissidentene på showet. Han takket nei til invitasjonen. Jeg sa: ‹Selvfølgelig må du innse at dersom du opptrådte, da ville alle se på det.› Uten ytterligere nøling sa han seg villig. … Showet fikk pressens oppmerksomhet, og selvfølgelig så alle på det.»
Brando vokste opp i en ulykkelig familie. Hans far, en selger, som hadde hans egen historie med familieforsømmelse, «var tøff», ifølge sønnen. «Han var en barslåsskjempe. Han var en mann uten mye kjærlighet i seg. Holdt seg borte fra hjemmet, drakk og horet rundt i Midtvesten. Han pleide å smekke meg rundt, og uten noen god grunn.»
Skuespilleren beskrev hans mor, som var ei aspirerende skuespillerinne, som «byen fyllik. Hun begynte å oppløse seg og frynset i endene. Da min mor var borte. Dratt avgårde et sted, vi visste ikke hvor hun var. Jeg måtte ofte dra og få henne ut av fengsel. Minner som selv nå fyller meg med skam og raseri.»
Ved en anledning, mintes Brando, «faren min slo min mor, og jeg gikk opp trappene og gikk inn i rommet. Og jeg hadde så mye adrenalin, og jeg så på ham og stakk øynene mine rett gjennom ham og sa: ‹Hvis du slår henne igjen, da kommer jeg til å drepe deg.›»
Brando ble sendt på militærskole for å gjøre «en mann av ham». Han foraktet det. «Det var en grusom og uvanlig straff. Forsvarets sinn har ett mål: å bli så mekanisk som mulig. Å fungere som ei menneskelig maskin. Individualitet eksisterte rett og slett ikke. Jeg led mye ensomhet.»
Som 19-åring dro han til New York City, og kom til slutt under vingen til den berømte skuespillerlæreren Stella Adler, som Brando har gitt æren for å ha forandret hans liv. «Jeg ankom New York» forklarer han på et av hans lydbånd, «med hull i sokkene og hull i mine tanker. Jeg husker at jeg ble full, la meg ned på fortauet for å sove. Ingen plaget meg. Jeg var alltid en som hadde en uslukkelig nysgjerrighet på mennesker. Jeg likte å gå nedover gata og se på ansikter.»
Brando brakte denne «uslukkelige nysgjerrigheten» inn i hans skuespill. Han elektrifiserte publikum fra hans første opptredener på scenen med hans naturlighet og ærlighet.
Hans opptredener i The Men (1950), A Streetcar Named Desire, Viva Zapata! (1952), Julius Caesar (1953), The Wild One (1953) og On the Waterfront gjorde ham til ei filmstjerne, en internasjonal kjendis, hvilket han var ekstremt ukomfortabel med. Han nektet å diskutere hans stjernestatus eller skuespill med noen. Barna hans skulle seinere lære at spørsmål om hans opptredener bare gjorde ham sint.
Brando representerte noe meningsfylt og inspirerende for en generasjon som leter etter et alternativ til den lammende kalde krigen, Eisenhower America. «Det var pre-sekstitallet», sa han. «Folk lette etter opprør, og jeg var tilfeldigvis på rett sted til rett tid med den rette sinnstilstanden. På en måte var det min egen historie.»
Brando møtte imidlertid raskt realiteten av 1950-tallets Hollywood. I kjølvannet av den antikommunistiske svartelista (som slukte karrierene til hans mentor Stella Adlers bror, Luther, og Brandos egen søster, Jocelyn, ei skuespillerinne og tilhenger av ulike venstreorienterte saker), var den intense realismen fra 1940-tallet blitt noe farlig og forbudt. Han fant seg selv på midten og slutten av 1950-tallet å opptre i en serie oppblåste, generelt middelmådige filmer (Desirée, Guys and Dolls, The Teahouse of the August Moon, The Young Lions). Ved slutten av tiåret hadde Brando blitt tilstrekkelig misfornøyd til å danne hans eget produksjonsselskap og produserte, regisserte og spilte hovedrollen i One-Eyed Jacks (1961), en hevn-western, som har overbevisende øyeblikk.
Som vi bemerket i en nekrolog i 2004, Brandos «radikale sosiale synspunkter påvirket uten tvil hans ulykkelighet med den stadig mer konforme karakteren av filmrollene han ble tilbudt. Etter skarpe uenigheter med regissør Lewis Milestone om Mutiny on the Bounty (1962), der Milestone hevdet at Brando under innspillingen pleide å stappe bomull i ørene for å blokkere for regissørens instruksjoner, ble skuespilleren kjent som ‹vanskelig.›»
Brando hevdet på et av hans lydbånd at Mutiny on the Bounty «kanskje var min aller verste opplevelse med å lage en film. Jeg vil aldri gjøre den typen film igjen så lenge jeg lever.» Enkelte regissører, hevdet han, «vet ikke hva prosessen er. Hvor delikat det er å skape et følelsesmessig inntrykk. De dekker over deres fornemmelse av utilstrekkelighet ved å være veldig autoritative, og kommanderer ting.» Om Mutiny: «Det var veldig mye friksjon, forvirring og desperasjon, skuffelse og avsky, det var knyttnevekamper.»
Brando håpet på bedre ting med Charlie Chaplin på A Countess From Hong King (1967), men det viste seg også å være en utilfredsstillende erfaring. Utgitt samme år, Reflections in a Golden Eye, basert på Carson McCullers, om en undertrykt homofil militæroffiser, er en annen rørete «psykologisk studie», a Southern Gothic, men i det minste så Brando og regissør John Huston øye til øye.
Huston fortalte seinere den franske filmskaperen Bertrand Tavernier at det var
en fornøyelse å arbeide med Brando. Jeg ble fortalt at han var veldig vanskelig. Tvert imot, han var flott. Han anvendte hans tid med å prøve å utdype hans karakter, og prøve å finne små detaljer som forsterket meningen med filmen. Det ville ta meg timer å si alle de gode tingene jeg tenker om ham. Jeg tror han er den beste skuespilleren jeg noen gang har arbeidet med.
Og Huston hadde arbeidet med Humphrey Bogart, Walter Huston, Edward G. Robinson, Sterling Hayden, Jose Ferrer, John Garfield, Gregory Peck, Clark Gable, Montgomery Clift, Kirk Douglas og mange andre.
«Brando har en eksepsjonell kraft,» la han til. «Han kan ta en liten detalj og gjøre den til hans egen, integrere den som om den var en del av ham selv.»
I 1969 opptrådte han i Burn! (Queimada), regissert av Gillo Pontecorvo (The Battle of Algiers), som en britisk agent provokateur sendt for å oppmuntre til et slaveopprør på ei karibisk øy mot portugisisk styre. Et marionettregime dukker opp avhengig av et mektig britisk sukkerselskap, og seinere vender Brandos karakter tilbake for brutalt å undertrykke et nytt opprør. The Chase (1966), regissert av Arthur Penn, er en annen av Brandos mer lovende filmsatsinger.
De siste tiårene av Brandos liv, da han hadde blitt overvektig, en del av hans opprør mot hans eget glamorøse image, var ikke lykkelige. Men det var de heller ikke for den amerikanske filmen – eller den amerikanske befolkningen. Familiekatastrofe bidro til hans kunstneriske lidelser. I 1990 skøyt hans sønn og drepte hans datters kjæreste, etter at hun feilaktig hevdet sistnevnte hadde misbrukt henne. «Elendighet har kommet til mitt hus,» sa han smertefullt til media. Brandos datter tok noen år seinere hennes eget liv.
Helt til slutten forble han en fiende av det offisielle amerikanske samfunnet. Han kunne bare si om de rådende kreftene: «De lyver. Kongressmedlemmer, presidenter, alle sammen. De lyver når de er aleine, de lyver når de sover.» Vi «ser aldri ansikter uten løgner lenger, bortsett fra de døde. De er de sanne leiemorderne, de sanne morderne.»
Der han snakket om kunstneres ansvar, hevdet Brando at alt «som vi gjør burde gjenspeile atmosfæren i våre liv. Vi lever nå i denne vanvittige, gale, morderiske verden.»
På et av hans lydbånd refererte han til
Shakespeare som henvendte seg til alle kunstnere [i Hamlets tale til skuespillerne]: Tilpass handlingen til ordet, ordet til handlingen. … For å holde speilet opp til naturen; for å vise dyden hennes eget bilde, forakte hennes eget bilde, og selve tidens alder og kropp dens form og trykk.
Det er tragiske elementer i Brandos liv og karriere, men han satte et eksempel og en høy standard for kunstneriske og moralske prinsipper. Selv mange av hans feiltak er fascinerende og opplysende.
Gitt Brandos nivå av kunstnerisk og sosial standhaftighet virker det ikke upassende å konkludere med språket Mary Shelley brukte relatert hennes mann, poeten Shelley. Etter hans død refererte hun til «ivrigheten og iveren med hvilken han var tilknyttet saken for menneskelig lykke og forbedring». For det å rense «livet for dets elendighet og dets ondskap var hans sjels styrende lidenskap; han dedikerte til det all kraft i hans sinn.» Uansett hvilke feil han hadde, fortsatte hun, «burde finne berettigelse blant hans medmennesker, siden de beviser hans menneskelighet».