United Auto Workers-president Shawn Fains deltakelse på en statsmiddag for Japans statsminister Fumio Kishida onsdag var del av en serie begivenheter med siktemål å eskalere den økonomiske og militære konflikten med Kina. Deltakelsen til UAW-lederen avslører ikke bare Fains individuelle råttenskap, men den sosiale funksjonen til byråkratiet som helhet.

Fain kom til makten for to år siden på grunnlag av den falske påstanden at han skulle «demokratisere» UAW, etter at føderale etterforskere sendte flere toppfunksjonærer til fengsel for å ha tatt bestikkelser og stjålet arbeideres kontingenter. I stedet, etter en tannløs begrenset streik, banket Fain gjennom en utsalgskontrakt i fjor som allerede har kostet tusenvis av bilarbeidere deres jobber. I mellomtiden, mens hans tiltalte forgjengere nøt biff og sigarer på London Chophouse i Detroit sentrum, nyter Fain tørrlagret ribeye i Det hvite hus, sammen med statsoverhoder, milliardærer som Jamie Dimon og Tim Cook og krigshissere.

Det faktum at Fains politiske stjerne er stigende når UAW kollaborerer med masseoppsigelser er bare det siste beviset på at styringsklassen, og spesielt demokratene og Biden-administrasjonen, er avhengige av fagforeningsbyråkratiet for å undertrykke klassekampen og banke gjennom utsalg. Erfaringen fra bilindustrien har blitt gjentatt utallige ganger i andre bransjer, deriblant i UPS, der en Teamsters-kontrakt blir brukt til å si opp titusenvis av arbeidere og stenge ned 200 anlegg.

Men Fains tilstedeværelse på onsdagens mottakelse peker på en enda mer betydningsfull rolle byråkratiet spiller for kapitalistklassen: å bidra til å bane vei for verdenskrig.

Formålet med den japanske statsministerens besøk var å styrke militære bånd mellom Japan og USA og forpliktelse for landets remilitarisering. Hovedmålet for denne alliansen er Kina, der USA anser landets økonomiske vekst som en eksistensiell trussel mot sin globale dominans. Planer for en USA-ledet krig mot verdens mest folkerike land er langt framskredne, med Kongressen som «krigsspiller» en slik konflikt som å lanseres i 2025. Dette vil uunngåelig involvere hundretusenvis, om ikke millioner, amerikanske tropper.

Fains tilstedeværelse på mottakelsen var helt naturlig. Byråkratiets rolle i planene for krig er å disiplinere arbeiderklassen på «hjemmefronten», for å sikre den fortsatte produksjonen og utplasseringen av militært utstyr og å forhindre opposisjon fra arbeidere både mot selve krigen og kravene til deres «oppofrelser», som uunngåelig vil ledsage den.

Global krig har effektivt sett allerede startet på slagmarkene i Ukraina og i de israelske drapsmarkene på Gazastripa. Dette er ikke separate konflikter, men del av en enkelt framvoksende verdenskonflikt. USA og landets imperialistallierte er fast bestemt på å bruke krig for å håndheve kontroll over forsyningskjeder og naturressurser.

Besøket var bare det siste i imperialistmaktenes serie av vesentlige militære eskaleringer de siste få ukene. Frankrikes president har offentlig luftet ideen om å utplassere tropper til Ukraina, som reiser faren for kamper mellom franske og russiske tropper som raskt kan eskalere til atomkrig. Tyskland, opphav til de verste grusomhetene i verdenshistorien, gjenoppliver sine militaristiske tradisjoner, og erklærer at landet må bli «egnet for krig» innen tre til fem år.

USA, verdensimperialismens cockpit, vedtok nylig et rekordstort militærbudsjett på $ 825 milliarder, mens landet fortsetter å sluse våpen carte blanche inn i Ukraina og inn i Israel, der genocidet i Gaza truer med å spinne ut i en fullskala krig med Iran.

Helheten av det amerikanske samfunnet må mobiliseres for krig. Biden, som kaller seg den mest «pro-arbeider-presidenten i amerikansk historie», søker bevisst å utvikle en korporativ allianse som trekker sammen fagforeningsbyråkratiet med kapitaliststaten og de store selskapene. Da han kunngjorde den nye Nasjonale sikkerhetsstrategien i 2022 skrøyt Biden av at hans administrasjon «har brutt ned skillelinja mellom innenriks- og utenrikspolitikk».

Han påberoper seg gjentatte ganger det såkalte «Demokratiets arsenal», eller den amerikanske krigsøkonomien under den andre verdenskrig, som modell for hans egne politiske orienteringer. I virkeligheten var nøkkelen til krigstidproduksjon fagforeningsbyråkratiets «løfte om ingen streik», for å holde de eksplosive klassekampene som oppsto under Den store depresjonen under lokk, så vel som fengslingen av antikrigsosialister. Der han aksepterte UAWs godkjenning for hans gjenvalg, mens byråkrater kastet ut Gaza-demonstranter fra salen, erklærte Biden at arbeidere måtte bygge «hangarskip og stridsvogner».

UAW hjelper til med å gjennomføre en moderne versjon av «løftet om ingen streik». Fagforeningen «representerer» arbeidere i sentrale ammunisjonsfabrikker som produserer våpen for Ukraina og Israel. Den tvang nylig gjennom et utsalg for å forhindre en streik ved Allison Transmission, som lager deler til israelske kampkjøretøy som blir utplassert i Gaza.

Sammenslåingen av byråkratiet med staten er ikke ganske enkelt en foretrukket politikk, men en fundamental tendens i imperialismens æra. Leo Trotskij observerte i 1940 at fratatt monopolkapitalismens «sentraliserte kommando» for «å profitere på konkurransen mellom de forskjellige selskapene, innordner fagforeningene seg med kapitaliststaten og kjemper for dens samarbeid. Denne posisjonen er i fullstendig harmoni med den sosiale posisjonen til arbeideraristokratiet og arbeiderbyråkratiet, som kjemper for en smule av andelen til den imperialistiske kapitalismens superprofitter.»

Han fortsatte: «Arbeiderbyråkratene gjør deres beste i ord og gjerning for å demonstrere for den ‹demokratiske› staten hvor pålitelige og uunnværlige de er i fredstid og spesielt i en tid med krig. Ved å forvandle fagforeningene til statens organer finner ikke fascismen opp noe nytt; den trekker bare til deres endelige konklusjon tendensene som er inherente i imperialismen.»

Dette er enda mer sant enn på Trotskijs tid. Byråkratene har brukt de siste 40 årene på å gjennomføre massive nedskjæringer av arbeidsplasser og lønninger, mens deres egne lønninger har blitt blåst opp. De er fullt ut skapninger av staten og av selskapenes styrerom.

Donald Trumps «America First»-retorikk, som i substans også er akseptert av demokratene, ble utprøvd for flere tiår siden sammen med fagforeningsbyråkratiet. Mens de aktivt kollaborerer med amerikanske selskaper i storskala ødeleggelse av arbeidsplasser, presenterte apparatet handelskrigstiltak, i allianse med «amerikanske» transnasjonale selskaper, som en løsning for å redde «amerikanske» arbeidsplasser. Denne nasjonalismen lammet i virkeligheten arbeidere, ved å sette dem opp mot deres allierte i forskjellige lands arbeiderklasse.

Det er en historisk ironi over Fains tilstedeværelse på mottakelsen for en japansk statsminister. På 1980-tallet gjennomførte UAW en rasende rasistisk kampanje mot japanske kjøretøy som førte til voldshandlinger mot asiatiske amerikanere. I dag støtter Fains konfødererte i United Steelworkers (USW) en nasjonalistisk kampanje mot sammenslåingen av Nippon Steel og US Steel.

Samtidig spiller de amerikanske fagforeningene rollen som leiesoldater for amerikansk imperialisme i Mexico og Latin-Amerika, der de hjelper til med å konstruere nye «uavhengige» fagforeninger som i realiteten er kontrollert av den amerikanske ambassaden. Dette er i kontinuitet med deres flere-tiår-lange rolle i å bistå CIAs antikommunistiske konspirasjoner under den kalde krigen.

For enhver form for troverdighet etter tiår med utsalg er det moderne fagforeningsbyråkratiet i tiltakende grad avhengig av pseudo-venstre-krefter som Democratic Socialists of America og Labor Notes for selv et skinn av legitimitet. Gjennom deres støtte for Fain og andre «reform»-kandidater har grupperinger bakket av pseudo-venstre nå tiltrådt de høyeste postene i fagforeningsbyråkratiet.

De bidrar også til å avlede arbeiderklassens motstand mot krig tilbake inn bak Det demokratiske partiet. UAW vedtok i desember i fjor en «våpenhvile»-resolusjon for Gaza, for bare uker seinere å godkjenne og støtte «Genocide Joe».

Pseudo-venstre som helhet spiller faktisk en stadig viktigere rolle i å styrke troverdigheten til alle institusjonene for borgerlig styre, spesielt Det demokratiske partiet, ettersom folkelig støtte kollapser samtidig med en massiv antikrigharme.

Bidens bruk av uttrykket «Demokratiets arsenal» er også ment å tromme opp støtte for krig ved å presentere militær produksjon som bra for arbeidplasser. Tross alt, krigsårene så en stor nedgang i arbeidsledigheten og økning av lønningene i USA.

Men det var en annen periode for amerikansk imperialisme. Den amerikanske krigsinnsatsen – som inkluderte interneringen av japansk-amerikanere, bruk av atomvåpen og brannbombing av tyske sivile – var aldri for «demokrati», men for å etablere amerikansk imperialisme som en verdensmakt. Men USA på den tiden var fortsatt en stigende makt, som hadde råd til å innvilge innrømmelser til arbeiderklassen i bytte mot arbeids-«fred». Og det var brei motstand i arbeiderklassen mot tysk fascisme, som Roosevelt kunne appellere til.

Nå er amerikansk kapitalisme i terminal tilbakegang og forbereder en krig i stand til å ødelegge planeten. Den kombinerer dette med bevisste politiske orienteringer hjemme som tar sikte på å øke massearbeidsledigheten for å knuse arbeiderklassen, med støtte fra fagforeningsbyråkratiet. Dette kan ikke gjøres med noe som ligner noen form for «demokrati», men kan bare håndheves gjennom diktatoriske, og til og med fascistiske virkemidler.

Framfor alt er den korporatistiske alliansen rettet mot å undertrykke sosialismens vekst i arbeiderklassen. Bare gjennom en massebevegelse av arbeiderklassen, på grunnlag av sosialistisk internasjonalisme, kan den framvoksende tredje verdenskrigen stanses.

Byråkratiets nøkkelrolle i forberedelsen av krigen viser at denne bevegelsen er fullstendig forbundet med det voksende opprøret mot fagforeningsbyråkratiet. Utviklingen av nye kamporganisasjoner, grunnplankomitéer, beredt til å bekjempe både selskapsledelsen, fagforeningsapparatet og kapitaliststaten, må kombineres med en politisk bevegelse mot krigens kilde, det kapitalistiske profittsystemet.