Den 8. april svarte David North på spørsmål om genocidet i Gaza på et offentlig arrangement som ble holdt på Wayne State University (WSU) i Detroit, Michigan, arrangert av WSU-avdelingen av International Youth and Students for Social Equality (IYSSE).
De omfattende, historisk begrunnede svarene gitt av North, en leder i trotskistbevegelsen i over 50 år, burde studeres av alle som ønsker å stoppe genocidet i Gaza og nedstigningen til en tredje verdenskrig.
Videoer av fire viktige meningsutvekslinger fra møtet finner du nedenfor.
Møtet ble åpnet av Adham, presidenten for WSU-avdelingen av IYSSE, som forklarte at IYSSE er ungdomsbevegelsen til Socialist Equality Party, den amerikanske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – verdens trotskistbevegelse. Han bemerket at IYSSE har søsterorganisasjoner i flere land internasjonalt, deriblant i Storbritannia, Tyskland, Russland, Ukraina, Australia og Sri Lanka.
«Vi insisterer på at den sosiale krisa som konfronterer menneskeheten, inkludert krig, genocid, fattigdom, sosial ulikhet, trusselen om klimaendringer og pandemier er forårsaket av det økonomiske systemet vi lever under, kapitalismen,» konkluderte Adham. Han oppfordret deltakerne til å engasjere seg i IYSSE på campus og bli med i klubben for å dra til Detroit-bilfabrikkene for å slåss for en sosialistisk løsning på sosiale innstramminger og krig.
Evan Blake, et medlem av Socialist Equality Party’s nasjonalkomité, modererte diskusjonen. Han begynte med å varsle møtet om den vedvarende spredningen av Covid-19 og takket alle frammøtte for å bruke ansiktsmasker. Han sa at alle paneldeltakere var testet på forhånd, og at SEP hadde satt opp far-UV-lamper og HEPA-filtre for ekstra beskyttelse av deltakerne.
Blake refererte til Norths rolle som leder i ICFI i et halvt århundre for å tydeliggjøre den lange historien til trotskistbevegelsens kamp mot krig og genocid. Blake gjennomgikk kort åtte av Norths bøker og analyserte de brennende anliggendene som konfronterer arbeidere og ungdom i dag. Han viet spesiell oppmerksomhet til Norths siste bind, Leon Trotsky and the Struggle for Socialism in the Twenty-First Century, som fokuserer på livet, det politiske arbeidet og betydningen til medlederen av Den russiske revolusjonen, som med hans analyse er uunnværlig for unge mennesker og arbeidere som søker å få slutt på kapitalismen.
Blake sa, der han vendte seg til Norths The Logic of Zionism: from Nationalist Myth to the Gaza Genocide, publisert i år, at bindet samlet en serie forelesninger som «representerer den mest betydningsfulle granskingen av sionismens historiske røtter og reaksjonære ideologiske underbygginger, som har kulminert i dagens imperialiststøttede slakt som blir utført av det Netanyahus fascistregime i Israel. Forelesningene sporer sionismens utvikling som en nasjonalistisk bevegelse som alltid har vært i skarp konflikt med sosialistisk internasjonalisme og de mest framskredne seksjonene av den jødiske arbeiderklassen og intelligentsiaen.»
Spørsmål og svar
Det første spørsmålet som ble rettet til North kom fra Adham, som spurte om det hadde vært «noen vesentlige endringer i hva du mener en sosialists rolle burde være i løpet av din tid i sosialistbevegelsen?»
Norths dyptgående respons bemerket spesifikke hendelser på 1960-tallet da hans generasjon ble radikalisert, men understreket forbindelsen fra den perioden til den forutgående verdenshistorien. Han mintes at han først begynte å studere Trotskij i 1970, da verden fortsatt var rystet av den franske generalstreiken i mai 1968. «Det som hadde begynt som en studentstreik i Paris ved Sorbonne-universitetet utviklet seg og eskalerte til en generalstreik av den franske arbeiderklassen. Den rystet ikke bare Frankrike, den rystet hele verden. Plutselig, nesten over natta, var arbeiderklassens sosialistiske revolusjon på dagsordenen,» berettet North.
North beskrev det politiske klimaet på tvers av hele verden på den tiden, og sa at 1968 også var året for Tet-offensiven i Vietnam, som eskalerte antikrigbevegelsen enormt og viste at USAs propaganda om en «forestående seier» var løgner. USAs president Lyndon Johnson kunngjorde 31. mars at han ikke ville stille til gjenvalg, og den 4. april ble Martin Luther King utsatt for et attentat.
North understreket at generalstreiken i mai-juni «plutselig gjorde det klart at de grunnleggende oppfatningene om marxisme, om arbeiderklassens revolusjonære rolle som en avgjørende kraft, ikke bare var et historisk anliggende, den var reell.»
Sammen med denne utviklingen, sa han, var det en fornyet interesse for Leo Trotskij. North refererte til trilogien forfattet av Isaac Deutscher, The Prophet Armed: Trotsky 1879–1921, The Prophet Unarmed: Trotsky 1921–1929, og The Prophet Outcast: Trotsky 1929–1940. «Det var ei usedvanlig viktig bok fordi den presenterte for en helt ny generasjon denne figuren som hadde vært dekket av så mange løgner og forvrengninger, den mest baktalte figuren i moderne historie, Leo Trotskij.» North sa trilogien «introduserte ungdom til en genuin marxistisk kritikk av stalinisme».
Der han reiste spørsmålet «Hvorfor var min generasjon så radikal på 1960-tallet?» la North til: «Dersom dere vil forstå hva som innrammet min generasjons tenkning og bestemte den ekstreme radikalismen i vår respons på Vietnam, må dere gå lenger tilbake. Det var den andre verdenskrigen. Det var den første verdenskrigen.»
North pekte også på de store historiske spørsmålene som måtte besvares da, som også er tilfelle nå. «Dere spør hva som har endret seg siden den gang? Selvfølgelig, det store problemet vi hadde da var å prøve å finne ut ... hvem er sosialistene?» North forklarte: «Det var mange organisasjoner som kalte seg sosialistiske – så mange partier som hevdet å være sosialistiske. Det var, selvfølgelig, Kommunistpartiet. Det var de mange varianter av organisasjoner som til og med hevdet å være trotskister.»
«Nå, se på den nåværende situasjonen i dag. Hva har skjedd med alle disse store massebevegelsene? Da jeg sluttet meg til sosialistbevegelsen, kalte kommunistene seg selv ‹den reelt eksisterende sosialismen.› Trotskistbevegelsen sa disse er kontrarevolusjonære partier. De representerer ikke den marxistiske tradisjonens kontinuitet. De er arbeiderklassens verste fiender, og ‹ikke en stein vil stå igjen på en annen av dem›. Vi framhevet at Stalin var arbeiderklassens gravlegger, og at med mindre arbeiderklassen gjennomførte en politisk revolusjon mot sovjetbyråkratiet, ville Sovjetunionen ende med restaureringen av kapitalisme.»
«Hvordan kunne man fstslå hva den reelle sosialismen var? Trotskijs kritikk var så fundamental fordi det Trotskij presenterte var en verdensrevolusjonær oppfatning.»
Avslutningsvis sa North: «Her kommer vi til, tror jeg, det mest fundamentale spørsmålet om hva som har endret seg. Det er i hvilken grad verden på alle måter har blitt globalisert. Hver begivenhet er en verdensbegivenhet. Produksjon er en global prosess og endring må skje på en global skala. Det som forklarer trotskismens kraft er at den uttrykker dette; vårt program korresponderer med den objektive utviklingen av verdensøkonomien.»
«Det er ingen nasjonal løsning på vår tids problemer. Alle problemene er verdensproblemer. Dét er den største endringen.»
David, et WSU IYSSE-medlem og en Amazon-arbeider, sa han så Norths forelesning om Aaron Bushnell og spurte: «Bushnell tok på tragisk vis sitt liv for å protestere mot genocidet i Gaza. Hvilken progressiv rolle kan ungdom spille for å få slutt på genocidet i Gaza?»
North beskrev unge mennesker som et «politisk barometer for samfunnet». Han fortsatte: «De har ikke blitt ufølsomme for hykleri, for motsetningen mellom idealene som blir forkynt og den virkeligheten de ser. Og dermed er de gitt til å protestere.»
«Men unge mennesker kan ikke aleine forandre verden. De kan være en katalytisk kraft for å stimulere til endring. Men med mindre de unge menneskene etablerer kontakt og retter deres protest til en kraft som er i stand til å skape forandring blir protesten, som så ofte er tilfelle, villedet.»
North beskrev hvordan han ville ha henvendt seg til Bushnell og formanet ham til å bygge en politisk bevegelse i arbeiderklassen. North motsatte seg iherdig holdningen til dem, som journalisten Chris Hedges, som glorifiserte selvmord og fortvilelse.
Der North henvendte seg til de unge i salen, sa han: «Jeg ville håpe, kanskje kan vi ikke svare på alle spørsmålene dere har, men om vi kan oppmuntre dere nå til å begynne å studere og lære av de store og ofte tragiske revolusjonære erfaringene fra det forrige århundre, dersom dere kan assimilere det, da vil dere forberede dere selv og arbeiderklassen på det som kommer.»
Det siste spørsmålet fra paneldeltakerne kom fra Amanda: «Jeg hadde privilegiet å delta på en av dine forelesninger på University of Michigan nylig om sionistmyten. Og noe som virkelig slo meg var din oppfatning om at opprettelsen av staten Israel er en hån og et svik mot det jødiske folket. Og jeg lurte på om du kunne snakke mer om den oppfatningen og andre trotskistiske holdninger til opprettelsen av staten Israel.»
North påminte det faktum at det jødiske folket har vært dypt undertrykt i mange århundrer. Men han bemerket: «Alle fenomener, selv fenomenet hat, må undersøkes. Historisk og i den siste del av 1800-tallet fikk jødehat en ny dimensjon, en ny karakter. Det var dypt knyttet til endringer i samunnets sosioøkonomiske struktur, framveksten av moderne industriell kapitalisme, framveksten av arbeiderklassen som en revolusjonær kraft, og framveksten av sosialisme. Mer og mer ble det tradisjonelle jødehatet knyttet til en politisk bevegelse rettet mot sosialisme.»
Med andre ord, forklarte North: «Styringselitene forsøkte å utnytte det som tradisjonelt hadde vært en religiøs antagonisme for å rette den politisk mot sosialistbevegelsen.» North forklarte deretter sionismens opprinnelser, og denne ideologiens utvikling, inkludert «Holocaust-industrien», og den reaksjonære anvendelsen av identitetspolitikk.
North fortalte publikummet: «Dersom noe viser nasjonalismens bankerott, er det sionistprosjektet.» Historien viser, fortsatte han, at «sionismen ble konstruert som et nasjonalt imperialistprosjekt. Men det var falskt fra begynnelsen av. Og nå blir de grufulle konsekvensene av nasjonalisme, av forsvaret av nasjon-stat-systemet, den kunstige konstruksjonen av nasjonalitet som et prinsipp for å rettferdiggjøre undertrykkelse, blåst i lufta.»
«Sionismen som en bevegelse adopterte i bunn og grunn en ideologi som allerede var i ferd med å bli diskreditert eller bli innhentet av selve prosessen av sosioøkonomisk utvikling. Nasjonalismens storhetstid fra dens framvekst som en potent kraft gjennom det 17., gjennom det 18., og så visst inn i det 19. århundre. Perioden med konsolideringen av de store nasjonalstatene kommer mer og mer under press i løpet av den andre halvdel av det 19. århundre.
«Marx definerer dette allerede i 1847-1848. Arbeiderklassen har ikke noe land. Arbeiderklassen er en internasjonal kraft og, sier han, neste trinn i historisk utvikling vil ikke være konsolideringen av nasjonalstater, men den internasjonale foreningen av menneskeheten i en sosialistbevegelse. Og det skulle stadfestes og bekreftes i veksten av verdenssosialisme.»
Under åpen diskusjon stilte flere av møtedeltakerne spørsmål om Socialist Equality Party’s kandidater til presidentvalget, Joseph Kishore og Jerry White, og spurte om det å stemme på SEP åpnet døra for Donald Trump eller var «å kaste vekk» deres stemme.
Som respons fordømte North politikken om «det mindre ondet».
«Når man ber arbeidere om å stemme på Biden, aksepterer man ansvaret for konsekvensene. Så dersom dagen etter valget, eller til og med midt under det, Biden eskalerer krigen mot Ukraina eller sender flere bomber, eller allierer seg med Israel i en krig mot Iran, hva er forglemmelsen? Vel, man er ansvarlig for det. Hva har man gjort for å forberede arbeiderklassen på den eventualiteten?» svarte han.
Han konkluderte: «Når et valg kommer dropper vi ikke våre prinsipper. Vår politikk under et valg er i samsvar med vår politikk før valget. Vi er et parti av prinsipper, av historiske oppfatninger, ikke av pragmatiske kortsiktige resultater ... Så for oss er valget en anledning. Vi bruker det til å utføre det helt essensielle arbeidet med politisk utdanning. Det er vår metode. Som Trotskij sa, for å utdanne arbeidere om hva de må bevare og hva de må omvelte.»