Rapporter levert av Det internasjonale pengefondet (IMF) til sitt årlige vårmøte i Washington denne uka indikerer at ei vesentlig krise er i ferd med å bygges opp i den globale økonomien og finanssystemet, som styringsklassene vil respondere på med et angrep mot arbeiderklassen.

Det vil bli langt dypere enn angrepene på arbeidsplasserer, lønninger og sosiale betingelser som etterfulgte den globale finanskrisa i 2008, på grunn av den enorme gjeldsøkningen siden den gang. Dette er konsekvensen av overstadig spekulasjon, underbygget av tilførselen av ultrabillige penger fra verdens vesentlige sentralbanker, så vel som eskaleringen av statsgjeld til historisk sett uforlignelige nivåer.

Den utviklende krisa er sentrert i selve hjertet av den globale økonomien, USA, og ble henvist til av IMFs sjeføkonom Pierre-Olivier Gourinchas på tirsdag der han sa USAs finanspolitiske stilling var «av spesiell bekymring».

Den enorme amerikanske gjelda reiser risikoer for desinflasjonsprosessen «så vel som langsiktige finanspolitiske og stabilitetsrisikoer for den globale økonomien. Noe vil måtte gi etter.»

Den forverrende gjeldssituasjonen, ikke bare i USA, men i andre vesentlige økonomier – IMF navngir Italia, Storbritannia og Kina – blir ytterligere utdypet i IMFs Fiscal Monitor-rapport publisert på onsdag.

Rapporten sier den forventer at USA vil registrere et finanspolitisk underskudd på 7,1 prosent av BNP neste år, mer enn tre ganger gjennomsnittet på 2 prosent for andre økonomier. Rapporten bemerker at USA i 2023 hadde vist «bemerkelsesverdig store finanspolitiske utglidninger» med underskuddet som nådde 8,8 prosent av BNP, opp fra 4,1 prosent i 2022.

De fire landene rapporten navngir «trenger avgjørende å iverksette politiske tiltak for å håndtere grunnleggende ubalanser mellom utlegg og inntekter». Med mindre dette blir gjort kunne det få «dypgående innvirkninger for den globale økonomien, og utgjøre betydelige risikoer for grunnlinja for finanspolitiske anslag i andre økonomier».

Rapporten sier løs finanspolitikk og innstramming av pengepolitikken i USA har «bidratt til økningen av avkastningsrentene [‹yields›] for langsiktige statsobligasjoner og deres høynede volatilitet i USA, som øker risikoer andre steder gjennom ringvirkninger [‹spillovers›] av rentenivåer».

Spørsmålet reist av rapporten er, hvor skal pengene komme fra for å betale ned gjelda?

Ikke fra utvidet vekst i verdensøkonomien, fordi veksten har vært på en jevn nedgang siden 2008, som rapporten World Economic Outlook indikerer, og anslaget for de fem neste årene er at den vil holde seg godt under det historiske gjennomsnittet.

De politiske orienteringene må rettes mot utgiftssiden. Som det framgår av rapportens oppsummering: «Det er nødvendig med vedvarende finanspolitisk konsolidering for å sikre offentlige finanser og gjenoppbygge buffere i en kontekst av avtagende vekstutsikter på mellomlang sikt og høye realrentenivåer.»

Det reelle innholdet i dette språket, typisk for slike rapporter som alltid er innrettet på å tilsløre snarere enn å avsløre deres sosiale og klassemessige innhold, ble imidlertid hentydet til i rapportens innhold.

«Mange framskredne økonomier med aldrende befolkning», sier den, «burde fokusere på å begrense presset på helsevesenet og pensjonene gjennom reformer av rettigheter og andre tiltak».

Dette betyr at i USA vil det lenge forfulgte målet med slettingen av Social Security bli intensivert, sammen med den videre nedkjøringen av allerede svekkede helsetjenester. Det samme gjelder også andre land.

I USA vil, ifølge Congressional Budget Office, rentebetalinger til innehavere av statsgjeld, banker og andre finansinstitusjoner, som utgjør en stadig økende del av det årlige underskuddet, i løpet av de to neste årene stige til mer enn $ 1 billion.

IMF sier at å utsette innsatsen for å styrke offentlige finanser – det vil si å holde tilbake angrep på pensjoner, helsetjenester og andre viktige sosialtjenester – «kunne øke sårbarhetene og begrense det finanspolitiske spillerommet for å kunne håndtere framtidige kriser, som potensielt kan føre til mer smertefull finanspolitisk tilpasning og ugunstige finansielle konsekvenser».

Dette betyr at med mindre gjelda reduseres nå, kan det hende at regjeringer i Storbritannia, USA og andre steder ikke har nok penger for hånden når ei ny krise inntreffer, som den uunngåelig vil, for å redde selskaper og finansinstitusjoner slik de tidligere har gjort.

Regjeringer må også drive ned gjelda for å kunne finansiere raskt stigende militærutlegg.

En annen nøkkelkomponent i IMF-analysen, men én det er lite rapportert om, er veksten av privat kreditt som en finansieringskilde for både selskaper og finanshus. Global Financial Stability-rapporten vier et helt kapittel til dette området av finanssystemet.

Den estimerte størrelsen på denne sektoren er på $ 2 billioner, mesteparten av den sentrert i USA. Men ifølge forskning fra JP Morgan, med resultater som ble publisert i Financial Times, er den langt større, der den kommer inn på $ 3,14 billioner.

En av grunnene til divergensen er at dette området er «ugjennomsiktig», som betyr at finansmyndighetene har lite kunnskap om dets operasjoner.

IMF-analysen, mens den diskonterer ethvert umiddelbart problem, peker på ei rekke faktorer som betyr at denne situasjonen raskt kan endre seg.

Den sier låntakeres sårbarheter kan «generere store, uventede tap i en nedgangsperiode». Disse tapene kan skape betydelige tap for investorer, inkludert «forsikrings- og pensjonsfond» som har «betraktelig utvidet deres investeringer i privat kreditt og andre illikvide investeringer».

En illikvid eiendel er en som ikke lett kan gjøres om til kontanter under ei krise, eller til og med en nedgangsperiode. «Uten bedre innsikt i ytelsen til underliggende kreditter kan disse foretakene og deres regulatorer bli fanget uvitende av en dramatisk revurdering av kredittrisikoer på tvers av aktivaklassene.»

IMF advarer for at risikoer for finansiell stabilitet også kan stamme fra sammenkoblinger av privat kreditt med andre deler av finanssystemet under betingelser der «databegrensninger» gjør det «utfordrende» for tilsynsmyndigheter å «evaluere eksponeringer på tvers av segmenter av finanssektoren, og å evaluere potensielle ringvirkninger [‹spillovers›]».

Det de ulike IMF-rapportene gjør klart er at til tross for alt snakket om en såkalt «myk landing» – en reduksjon av inflasjonen, fortsatt økonomisk vekst, om enn av langt lavere rate, og forebyggingen av en resesjon, i det minste så langt – det globale kapitalistsystemet er på vei inn i ei systemisk krise og sammenbrudd.

Svaret fra styringsklassene og deres agenturer, som IMF, er at arbeiderne og deres familier, de gamle, de syke og barn som trenger utdanning, må bli tvunget til å betale for det gjennom et fullskala angrep på deres sosiale posisjon.

Denne objektive situasjonen reiser nødvendigheten for at arbeiderklassen responderer med sin egen uavhengige systemiske løsning, gjennom kampen for et revolusjonært program målrettet mot erobringen av politisk makt som det første trinnet i etableringen av en sosialistisk økonomi. Intet annet tilbyr en løsning for arbeidere på krisa i profittsystemet, som blir dypere for hver dag som går.