Midtøsten står på randen av en større krig etter Irans gjengjeldelse mot Israel for angrepet på landets konsulat i Damaskus 1. april, som drepte syv medlemmer av Den islamske revolusjonsgarden (IRGC), inkludert tre toppgeneraler.

Den fordømmende hylingen av Iran fra Israel, USA og deres allierte står i sterk kontrast til deres stilltiende støtte for Israels krigshandling og blatante brudd på folkeretten. Luftangrepet krenket ikke bare Syrias suverenitet, slik Israel har gjort gjentatte ganger, men utgjorde også et angrep på iransk grunn, slik ambassader anses av internasjonal konvensjon.

1. april-angrepet var ikke det første. Israel har bevisst egget Iran til gjengjeldelse gjennom ei rekke målrettede angrep. I løpet av de seks siste månedene, samtidig som de har ført deres genocidale krig mot palestinere i Gaza, har israelske luftangrep drept minst 18 IRGC-medlemmer, inkludert nøkkelpersoner for Irans relasjoner i Midtøsten. Disse inkluderer general Sayyed Razi Mousavi, som ble ansett som Irans øverste kommandant i Syria.

Teheran har gjentatte ganger erklært at Iran ikke ønsker krig i Midtøsten. Landets gjengjeldelse lørdag ble kalibrert mer for å dempe offentlig raseri hjemme, enn for å påføre den israelske flybasen det målrettet alvorlig skade. Evnen til militærene i Israel, USA, Storbritannia, Frankrike og andre land til å skyte ned praktisk talt alle missilene og dronene som ble skutt opp av Iran stammer først og fremst fra det faktum at Teheran telegraferte detaljer om planene til flere regjeringer i Midtøsten, vel vitende at informasjonen vil bli gitt videre til Washington.

Etter å ha etablert et påskudd vil Israel utvilsomt angripe igjen. Israels stabssjef generalløytnant Herzi Halevi sa så mye på mandag, og det israelske krigskabinettet har vært i praktisk talt konstant sesjon siden lørdag. Når og hvordan vil avgjøres av en mengde politiske og taktiske hensyn og er gjenstand for omfattende spekulasjoner i vestlige media og tankesmier.

Hva det ikke er tvil om er at et av hovedmålene til det fascistiske israelske regimet er Irans nukleære program og landets kapasitet til å bygge atomvåpen om det skulle velge å gjøre det. Det er en åpen hemmelighet at Israel har et arsenal av atombomber, fra forskjellige hold anslått å være mellom 100 og 400 stridshoder, sammen med sofistikerte leveringssystemer. Landet vil ikke stoppe for noe for å opprettholde sitt monopol på atomvåpen i Midtøsten, spesielt over Iran.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har gjentatte ganger erklært at Israel ikke vil tillate Iran å utvikle et nukleært arsenal og er en åpen talsmann for å bruke militære midler for å oppnå dette målet. Som sådan har Netanayahu vært en bitter motstander av avtalen som ble inngått i 2015 mellom stormaktene og Teheran, kjent som Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), som påla Irans atomprogram strenge grenser i bytte mot en lettelse av lammende sanksjoner pålagt av FN, USA og EU. Trump forlot ensidig JCPOA, og Bidens påstander om å gjenopplive avtalen har grunnstøtt på hans avslag av å innvilge den minste innrømmelse til Iran.

Netanyahu utøste i et intervju for et år siden med CNNs Fareed Zakaria hån over atomavtalen med Iran, og erklærte at «den ville ha brolagt veien med gull» for å oppnå Teherans mål. Han uttalte da:

«Hvis du vil stoppe Iran fra å bli ... militær nukleærmakt, er den eneste måten å kunne stoppe dem på med en troverdig militær trussel. Det er det som virket mot Saddam Husseins nukleære våpenprogram i Irak. Det ble gjort av oss. Det er det som virket mot Bashar al-Assads nukleære militærplaner i Syria. Det ble gjort av oss.»

Referansene til Irak og Syria gjør det helt klart at hva Netanyahu mener med «trussel» er et militært angrep. Israelske krigsfly bombet 7. juni 1981 og ødela delvis Iraks atomforskningsreaktor Osirak, der de drepte 10 irakiske soldater og en fransk ingeniør. I september 2007 bombet israelske F-16 jagerfly det delvis ferdigstilte nukleæranlegget al-Kubar nær Deir ez-Zor i Syria.

Det israelske regimet har nå åpent erklært sin vilje til å avslutte Irans nukleære programmer og at militære angrep er det eneste virkemiddelet for å oppnå dette målet. Det har allerede vært engasjert i en kriminell krig med attentat og sabotasje inne i Iran med sikte på å avbryte og bremse Irans framskritt.

Der han snakket til CNN refererte Netanyahu underhånden til Israels hemmelige aktiviteter, og sa Iran henger etter deres opprinnelige planer på grunn av «innsatser vi gjorde, som er mange deler, noen på den operasjonelle siden, noen på den økonomiske og den politiske siden ... vi var i stand til å bremse dem. Men ikke i stand til å stoppe dem helt.»

Det er ei lang liste av drap, bombeangrep og cyberangrep inne i Iran, aldri offentlig erkjent av Israel, men nesten helt sikkert utført enten direkte av Mossad eller av organisasjonens stedfortredere – noen i samarbeid med, eller av USA. For å referere bare et par av dem:

• I november 2020 utførte et team av leiemordere et bakholdsangrep og drepte Irans fremste atomfysiker Moshen Fakhrizadeh i et brutalt angrep i Teheran, på høylys dag. Bilen hans ble gjennomhullet av automatisk våpenild og en truck lastet med eksplosiver ble sprengt ved siden av. Et år seinere erkjente New York Times, basert på interne kilder, at drapet ble utført av Israel og frydet seg over dets evne til «metodisk å plukke av» iranske atomeksperter. Fem hadde inntil det tidspunktet blitt drept i målrettede israelske attentater siden 2007, og en annen såret.

• Et av de mest skadelige av de mange cyberangrepene på Iran involverte i 2010 infiseringen med Stuxnet-viruset av 30 000 datamaskiner på minst 14 nukleære anlegg. Opprinnelig avdekket ved Irans atomkraftverk i Bushehr, spredte det seg, inkludert til Irans urananrikningsanlegg Natanz, hvor det ifølge ett estimat ødela så mange som 1 000 av anleggets 9 000 sentrifuger ved å få dem til å spinne ut av kontroll. To år seinere rapporterte en detaljert artikkel i New York Times at USA og Israel var ansvarlige for sabotasjen.

Israel har absolutt den uttalte viljen til å stoppe Irans nukleære programmer og virkemidlene til å utføre et hensynsløst og provoserende angrep på Irans nukleæranlegg. Å gjøre det ville imidlertid være ensbetydende med en krigserklæring som sannsynligvis raskt ville spinne ut av kontroll. For å påføre permanent skade ville det være nødvendig med et massivt angrep siden Irans nukleæranlegg er langt mer omfattende enn de i Irak eller Syria, og de mest følsomme er begravd dypt under bakken.

Selv om Israel av politiske og taktiske grunner kan bestemme seg for å holde igjen i det minste på kort sikt, er det en allmenn forståelse av at muligheten for et angrep eksisterer. Mandag uttrykte Rafael Grossi, sjefen for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), bekymring for at Israel ville angripe iranske nukleæranlegg der IAEAs inspektører arbeider. Grossi sa Iran stengte ned deres nukleæranlegg på søndag av «sikkerhetshensyn», og at mens de åpnet igjen på mandag, holdt han IAEA-inspektører borte «inntil vi ser at situasjonen er fullstendig rolig».

Uansett Israels umiddelbare respons på Irans gjengjeldelsesangrep på lørdag, vil det ikke bli kosmetisk. Etter å ha egget Iran til å slå tilbake, og vel vitende at de har den «bunnsolide» støtten fra amerikansk imperialisme og dens allierte, er det sannsynlig at Israel vil utnytte situasjonen til å påføre Iran eller landets regionale allierte et alvorlig slag – og ytterligere eskalerer den utvidende regionale konflikten.