Mens hundretalls millioner arbeidere og fattige på landsbygda i India kjemper for å få endene til å møtes og rundt to hundre millioner mennesker lider av underernæring, har Indias rikeste 1 prosents inntektsandel steget til blant de høyeste noe sted i verden.

Ifølge den siste studien produsert av World Inequality Database Paper on India, som ble publisert i forrige måned under tittelen «Inntekts- and formueulikhet i India i 1922/2023», mesker Indias topp 1% seg nå på en større andel av nasjonalinntekten enn deres motstykker i mange av de land som hittil har vært ansett å være blant verdens mest ulike, deriblant Sør-Afrika, Brasil og USA.

Rapporten er forfattet av Nitin Kumar Bharti, Lucas Chancel, Thomas Piketty og Anmol Somanchi, økonomiske eksperter fra World Inequality Lab (WIL). Den demonstrerer at fruktene av Indias kapitalistiske «oppsving» de tre siste tiårene nesten utelukkende har blitt monopolisert av det indiske borgerskapet, de mer privilegerte delene av middelklassen og den globale kapitalen, mens massen av befolkningen forblir nedsunket i elendighet, utarming og ekstrem økonomisk usikkerhet.

Dette utgjør en sviende anklage av hele det politiske etablissementet og regjeringene på alle nivåer – framfor alt de påfølgende koalisjonsregjeringene ledet av hovedpartiene for Indias big business, Congress Party og partiet for hinduoverherredømme Bharatiya Janata Party (BJP), som under statsminister Narendra Modi har hatt regjeringsvervet siden 2014.

Som tittelen indikerer fant rapporten at det moderne India, angivelig «verdens største demokrati», har høyere nivåer av økonomisk ulikhet enn det som var rådende på høyden av det britiske Raj, som systematisk plyndret India til fordel for britisk-baserte investorer og britisk imperialismes kriger.

Den øverste 1 prosenten av Indias befolkning (eller 9 223 448 individer) hadde i 2022/2023 i sin besittelse 22,6 prosent av nasjonalinntekten og 40,1 prosent av nasjonalformuen. Sammenlignet med dette mottok de nederste 50 prosentene (eller over 461 millioner voksne) bare 15 prosent av Indias nasjonalinntekt. De mellomste 40 prosentene (eller rundt 369 millioner voksne) hadde en inntektsandel på 27,3 prosent. I forhold til andelen av totalformuen eide de nederste 50 prosentene i 2022/2023 kun 6,4 prosent, mens de mellomste 40 prosentene eide 28,6 prosent.

For å gi en fornemmelse av det svimlende nivået av inntektsulikhet, hevder rapporten: «Den øverste 1% tjener i gjennomsnitt INR 5,3 millioner (indiske rupier) [US $ 63 580], 23 ganger det nasjonale gjennomsnittet på INR 0,23 millioner. Gjennomsnittlig inntekt for de nederste 50 % og de mellomste 40 % var henholdsvis INR 71 000 [US $ 853] eller 0,3 ganger nasjonalt gjennomsnitt og INR 165 000 (0,7 ganger det nasjonale gjennomsnittet). Helt på toppen av inntekstfordelingen tjener de rikeste 10 000 individene (av 920 millioner voksne indere) i gjennomsnitt INR 480 millioner [$ 5,7 millioner] eller 2 069 ganger den gjennomsnittlige inderen. For å få en fornemmelse av hvor skjev fordelingen er, man må nesten være på den 90. persentilen for å tjene gjennomsnittsinntekta i India.»

Det følgende er noen av nøkkeltallene som presenteres i rapporten:

• «Ifølge Forbes milliardærrangeringer økte antallet indere med nettoformue over US $ 1 milliard ved markedskurs (MER) fra 1 til 51 til 162, i henholdsvis 1991, 2011 og 2022. Ikke bare det, den totale nettoformuen til disse individene som andel av Indias netto nasjonalinntekt økte fra under 1 prosent i 1991 til hele 25 prosent i 2022.» Indias 162 rikeste individer eier med andre ord tilsvarende nesten en fjerdedel av Indias netto nasjonalinntekt.

• «I 2022/2023 gikk 22,6 % av nasjonalinntekten bare til den øverste 1 %, det høyeste nivået registrert i vår dataserie siden 1922, høyere enn selv under mellomkrigsårene i kolonitiden. Formuesandelen for den øverste 1% var i 2022/2023 på 40,1%, også på det høyeste nivået siden 1961 da vår formuesserie begynner.»

• «I henhold til den årlige Forbes liste over de rike, har milliardærinderes nettoformuer (i US-dollar) vokst med over 280 % kumulativt fra 2014 til 2022 i reelle termer, 10 ganger nasjonalinntektens vekstrate i samme periode (27,8 %).» Perioden det refereres til her tilsvarer de første åtte årene av den Modi-ledede BJP-regjeringen, og understreker hvordan dens pro-investor-politikk har vært til stor fordel for de superrike på bekostning av arbeidere og landsbygdas slitere.

Rapporten fant at at formuesandelen til de øverste 10 prosentene av Indias befolkning i 1961 var 45 prosent. I løpet av de påfølgende to tiårene endret ikke dette seg mye, siden dette var perioden da «sosialistiske politiske orienteringer» var på deres «topp» og forårsaket at rikdomskonsentrasjonen ble «mer eller mindre stanset». I motsetning til rapportens karakterisering hadde den økonomiske politikken ført av Congress Party-ledede indiske regjeringer i denne perioden ingenting å gjøre med sosialisme. De var nasjonalt regulerte kapitalistiske orienteringer som holdt et statlig monopol på visse store selskaper i nøkkelnæringer og sterkt begrenset inntoget av utenlandsk kapital, for å understøtte Indias interne kapitalistiske utvikling. Denne politikken førte til berikelsen av en liten superrik elite på bekostning av det store flertallet av befolkningen, som understrekes av det faktum at selv i denne perioden kontrollerte de øverste 10 prosentene 45 prosent av all nasjonal formue.

Indias sosiale ulikhet begynte imidlertid å vokse kraftig, ifølge rapporten, med initieringen i 1991 av pro-investor/økonomiske pro-markedsreformer, rettet mot å tiltrekke seg internasjonal kapital og fullt ut integrere India inn i den USA-ledede verdenskapitalistiske ordenen. Drøye tre tiår seinere, i 2022, hadde formuesandelen til de 10 øverste prosentene nådd 63 prosent. Dette demonstrerer ettertrykkelig at det var det indiske borgerskapet som har hatt de primære fordelene av den «åpne» økonomiske politikken utført av påfølgende regjeringer ledet av Congress Party og BJP siden 1991.

Rapporten bemerker en annen viktig faktor i prosessen med økende formuesulikhet: «større finansialisering av formue som bevist fra et voksende aksjemarked (som % av BNP)». For å gi et eksempel på dette, bemerker rapporten: «SENSEX (S&P Bombay Stock Exchange Sensitive Index) en frittflytende vektet aksjemarkedsindeks av 30 selskaper notert på Bombay Stock Exchange, vokste fra 1990 til 2023 med 7 300%.» Det dette avslører er at disse milliardærene, i likhet med deres kolleger over hele verden, har stukket i lomma enorme mengder penger gjennom spekulasjoner på aksjemarkedet og privatiseringen av offentlig eide selskaper (public sector units) mens de knapt har skapt arbeidsplasser eller produsert noe av verdi.

Lista over dollarmilliardærer i India viser innvirkningen av Modi-regjeringens antiarbeiderklassepolitikk. Ifølge Hurun Globals liste over rike hadde India i 2014, da Modi først kom til makten, 70 dollarmilliardærer. I dag har dette tallet nådd 271, med deres samlede formue på $ 1 billion. Mukesh Ambani, en ledende mottaker av Modis pro-selskapspolitikk og nå Asias rikeste person, har økt hans formue til $ 115 milliarder fra $ 18 milliarder i 2014.

Byen Mumbai, Indias finanshovedstad, overgikk i 2024 offisielt Shanghai (87 milliardærer) som den asiatiske byen med flest milliardærer, med 92, ifølge Hurun Global Rich List. Årets liste markerte for første gang Mumbais inntreden inn i rekkene av verdens topp tre milliardærhjembyer, bemerker rapporten.

Rapporten «Inntekts- og formueulikhet i India 1922/2023: Framveksten av milliardær-Rajet» kommer med følgende kommentar: «‹Milliardær-Rajet› anført av Indias moderne borgerskap er nå et land mer ulikt enn da det var styrt av det britiske Raj med kolonistyrker.» Deretter gir rapporten en betimelig advarsel til kapitalisteliten: «Det er uklart hvor lenge slike nivåer av ulikhet kan opprettholdes uten store sosiale og politiske omveltninger.»

Forfatterne foreslår så at det adopteres noen beskjedne reformer med sikte på å forhindre en slik sosial eksplosjon. «Selv om det ikke er noen grunn til å tro at inntekts- og formueulikheten vil avta av seg selv,» skriver Piketty og hans medforfattere, «tilsier historiske bevis at den kan holdes i sjakk via politiske orienteringer». Rapporten foreslår å implementere en «superskatt» på indiske milliardærer og multimillionærer, sammen med en restrukturering av skatteplanen for å inkludere både inntekt og formue, for å «finansiere store investeringer i utdanning, helsevesenet og annen offentlig infrastruktur».

Verken Modis BJP eller Congress Party og de andre opposisjonspartiene, som alle representerer Indias glupske styringselite, vil gi slike appeller noen akt. Tvert imot, de vil treffe alle mulige tiltak for ytterligere å berike den lille selskaps- og finanseliten, og utarme arbeiderne og de fattige på landsbygda. De er bittert fiendtlige til den hundretalls millioner store indiske arbeiderklassen og de undertrykte, som tydelig vist under Covid-19-pandemien. Styringsklassens «profitt før liv»-politikk ofret mellom 5 og 6 millioner indere da viruset fikk spre seg fritt, for å beskytte profitten til indisk og utenlandsk kapital. Modis nekting av å vedta seriøse folkehelsetiltak resulterte i kollapsen av Indias helsevesen under de høyeste belastningperiodene av infeksjon og død.

Indias styringelite støtter også fullt ut bruken av milliarder for å gjøre landet til en frontlinjestat i amerikansk imperialismes krigsforberedelser mot Kina. Mens millioner sliter med å finne nok mat å sette på bordet og dør av sykdommer som kan forebygges, investerer India enorme pengesummer i moderne våpen for død og ødeleggelse.

Et så brutalt sosialt system må avsluttes, og den enorme rikdommen som de superrike besitter, må eksproprieres. I stedet for å sløse vekk milliarder på krig og berikelse av selskapsoligarkiet, må milliarder brukes til å tilfredsstille de skrikende sosiale behovene til de fattige arbeiderne og de fattige på landsbygda, for anstendige helsetjenester, utdanning og grunnleggende sosiale tjenester. Dette nødvendiggjør en kamp for sosialistisk transformasjon av samfunnet gjennom etableringen av arbeidermakt.