Fabio Panetta, guvernøren for den italienske sentralbanken, holdt i forrige uke en vesentlig tale der han pekte på de økonomiske kreftene og de geopolitiske spenningene som skaper forutsetninger for en tilbakevending til 1930-tallets type konflikter som førte til den andre verdenskrigen.

Panetta holdt talen under en seremoni der han ble tildelt en æresgrad av Roma Tre Universitetet. Han benyttet anledningen til å avvike fra noen av de umiddelbare anliggendene behandlet av sentralbankfolk, for å foreta en breiere gjennomgang av den nåværende situasjonen.

Bildet han tegnet var et der institusjonene og de økonomiske relasjonene som ble etablert i perioden etter den andre verdenskrig med sikte på å forhindre ytterligere konflikt mellom stormaktene, bryter sammen.

Der han var tydelig bekymret oppfordret han om tiltak fra Den europeiske union (EU) for å styrke «konkurranseevnen, den strategiske autonomien og unionens økonomiske internasjonale posisjon», som bare ville øke, ikke redusere, nivået på internasjonale politiske og økonomiske spenninger og konflikter.

Han begynte med å bemerke at reglene for internasjonale relasjoner ble «sterkt testet» av konflikter i mange deler av verden, fra Øst-Europa til Midtøsten og fra Afrika til Asia.

«Antallet voldelige konflikter i 2023», sa han, «var det høyeste siden den andre verdenskrig». Disse konfliktene genererte økonomiske risikoer og hindret internasjonal handel og investeringer, som «potensielt splittet den globale økonomien inn i motstridende blokker. Våpengjøringen av handels- og finanspolitikken forverrer disse risikoene.»

Panetta, uten tvil bevisst på nødvendigheten for å opprettholde diplomatiske følsomheter, nevnte ikke USA som hovedpådriveren for disse politiske orienteringene, som del av landets globale økonomiske og militære herjing. Men selv det minst politisk kyndige medlem av hans publikum ville imidlertid ha forstått at det var dit han pekte.

Han bemerket at den europeiske økonomien var spesielt sårbar for fragmentering av verdenshandelen på grunn av dens nære økonomiske integrasjon med resten av verden. Dens vekstmodell er «tungt avhengig av import av råvarer og eksport av sluttprodukter og tjenester til utenlandske markeder».

Den karakteriseringen gjelder ikke bare for Europa, men kan sies om enhver større økonomi, slik omfanget av globaliseringen av produksjonen og utviklingen av et globalt finanssystem har forløpt de fire siste tiårene.

Etter å ha bemerket hvordan Den store depresjonen på 1930-tallet bidro til de politiske, økonomiske og sosiale spenningene som førte til utbruddet av den andre verdenskrig, sa han at etter ødeleggelsene «tok et paradigme tak i de vestlige demokratier ... hvorved bare tett internasjonal økonomisk integrasjon kunne sikre varig fred.»

Han refererte til uttalelsen fra Robert Schuman om at økonomisk integrasjon ville gjøre krig «ikke bare utenkelig, men materielt umulig». Schuman var en av grunnleggerne av Det europeiske kull- og stålfellesskapet i 1951, som skulle føre til dannelsen av Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC) i 1957, og til slutt til Den europeiske union (EU).

Økonomisk integrasjon fortsatte med deltakelsen av nye land i internasjonal handel, særlig da Kina i 2001 ble med i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men nå, fortsatte han: «De tre pilarene i den multilaterale orden etter den andre verdenskrig – åpenhet, økonomisk vekst og geopolitisk stabilitet – blir i dag alle testet.»

Han kunne ikke tilby noen reell forklaring, og refererte bare sekundære faktorer basert på feiloppfatningen om at globalisering er et nullsumspill, som underbygger sosiale splittelser som fører til antiimmigranttiltak og antiglobaliseringssentimenter.

Ingen tvil om at disse faktorene, grepet til og promotert av høyrepopulistiske politikere og regelrette fascister, spiller en rolle. Men de er ikke den fundamentale årsaken.

Den underliggende årsaken ble identifisert av Lenin i hans verk Imperialisme skrevet i 1915, der han analyserte årsakene til utbruddet av den første verdenskrig. Han forklarte at uansett utfallet av krigen kunne det ikke bli noen permanent fred under kapitalismen.

Dette var fordi enhver politisk likevekt, som så ut til å besørge fred på et tidspunkt, alltid var basert, i siste instans, på settet av økonomiske relasjoner som rådde på det tidspunktet. Ytterligere økonomisk utvikling ville uunngåelig endre stormaktenes relative styrker og forstyrre likevekten og dermed ubønnhørlig føre til en ny konflikt.

Lenins analyse besørger rammeverket for å forstå sammenbruddet av etterkrigstidens økonomiske orden, som Panetta, selv om han ikke sier så mye, tydelig erkjenner leder i retning av verdenskrig.

Etterkrigstidens orden var basert på USAs økonomiske styrke. Men den relative økonomiske stabiliteten den ga opphav til, førte til dens progressive svekkelse. Det initielle uttrykket for denne prosessen ble sett i 1971 da USAs president Nixon knuste en av grunnpilarene i etterkrigsordenen, Bretton Woods-pengesystemet der den amerikanske dollaren var den globale valutaen støttet av gull.

De europeiske økonomiene og deres økte konkurranseevne ekspanderte slik at det overskuddet USA tidligere hadde hatt på handelsbalansen, ble snudd til et underskudd. USA kunne ikke lenger innfri sitt løfte om å innløse dollar for gull til en kurs på $ 35 per unse.

Siden den gang har den amerikanske dollaren fungert som en global fiat valuta, ikke avhengig av gull, men den amerikanske kapitalismen økonomiske kraft. Denne styrken har imidlertid blitt ytterligere erodert i perioden siden skrotingen av Bretton Woods. USA har forsøkt å motvirke denne nedgangen, men til ingen nytte.

På 1990-tallet, etter oppløsingen av Sovjetunionen og restaureringen av kapitalismen av de stalinistiske regimene i hele den tidligere sovjetblokka så vel som Kina, vurderte USA å kunne komme triumferende ut av globaliseringen av produksjon og overvinne sine utviklende svakheter.

Denne agendaen ble ført fram på to fronter. USA startet i 1990, med den første Gulf-krigen, en kontinuerlig serie med militære operasjoner, spesielt oppdelingen av Jugoslavia, med sikte på å etablere både militær og økonomisk dominans.

Forbindelsen mellom de to frontene ble utlagt av New York Times-spaltisten Thomas Friedman ved starten av den tre-måneder-lange bombekampanjen mot Serbia i 1999.

«Markedets skjulte hånd vil aldri fungere uten den skjulte knyttneven – McDonald’s kan ikke blomstre uten McDonnell Douglas, byggeren av F-15. Og den skjulte knyttneven som holder verden trygg for Silicon Valley’s teknologier kalles United States Army, Air Force, Navy and Marine Corps,» skrev han.

Der USA trappet opp sine militære operasjoner var landet hovedforfekteren for integreringen av Kina inn i det internasjonale handelssystemet, i troen på at det ville dra nytte av landets lavere produksjonskostnader. Og i en begrenset periode ble denne troen bekreftet der merverdien hentet ut fra arbeidet til den kinesiske arbeiderklassen strømmet inn i den amerikanske kapitalismens sklerotiske arterier.

Men nettopp den økonomiske utviklingen i Kina, da landet ble verdens produksjonssenter for billig arbeidskraft og stedet for globale selskapers store investeringer, forstyrret imidlertid den tidligere økonomiske likevekten.

Kinas økonomiske framvekst svekket USAs posisjon ytterligere. Den har nå nådd det punktet hvor den anses å være den største trusselen mot USAs globale økonomiske dominans. Kina har gått fra å være en «strategisk partner» til en «strategisk konkurrent», som for enhver pris må undertrykkes.

Det er kilden til gjenoppblomstringen av økonomisk nasjonalisme i USA – økonomisk krigføring som fortsetter hånd i hanske med militarisme og krig, det siste gjenværende området der USA nyter overherredømme.

Med andre ord, som Lenin så tydelig hadde forklart, selve de økonomiske og politiske betingelsene som førte til fred på et tidspunkt resulterte i knusingen av disse ordningene, uthulingen av multilateralt samarbeid, gjenkomsten av økonomisk nasjonalisme og gjenoppblomstringen av krig som en aktiv politisk orientering.

Panetta pekte i hans tale, selv om han ikke hadde noen reell forståelse av disse motsetningene, i det minste på dem tangentielt.

I en ideell verden, sa han, brakte handelsintegrasjon utvilsomt fordeler, som tillot produsentene å kunne stole på de mest effektive leverandørene, men i den virkelige, geopolitisk ustabile verden kan «sammenkobling raskt bli til sårbarhet».

Regjeringer var nå mindre villige til å basere seg på import fra land som de hadde mindre stabile relasjoner med, og «noen av dem tilbyr insentiver for å bringe tilbake tidligere offshored produksjon til deres opprinnelsesland (reshoring) eller til ‹vennlige› land (friend-shoring). Dette er noen ganger til skade for politiske allierte.»

Nok en gang var ikke Panetta så uhøflig å navngi USA. Men i en fotnote til den trykte versjonen av hans tale refererte han til Biden-administrasjonens lov for inflasjonsreduksjon, som har provosert betydelig motstand i Europa som et proteksjonistisk tiltak, som et eksempel.

Der han gjennomgikk den stadig dypere konflikten i den globale økonomien kunne ikke Panetta fremme noe program eller noen politisk orientering som kunne gjenopprette multilateralisme.

Hans bekymring var snarere å fremme politiske orienteringer som kunne gjør Europa bedre til å engasjere seg i den globale kampen som har oppstått fra multilateralismens bortgang. Dette inkluderte tiltak både på den økonomiske og militære fronten.

Den europeiske vekstmodellen måtte revurderes. Den måtte vende seg bort fra over-avhengighet av ekstern etterspørsel og gjøre mer ut av det indre markedet – det er en vending til en europeisk-basert nasjonalisme.

Selv om han ikke hentydet til det, der han forsøkte å promotere en forent europeisk front, den veien er ikke mindre full av motsetninger fordi det er betydelige og stadig dypere økonomiske, politiske og finansielle spenninger blant de europeiske «partnerne».

Med teknologi nå i front og i sentrum for all økonomisk utvikling, er Europa i høy grad en etternøler, og kontinentets «konkurranseevne i denne sektoren må styrkes og dets utenlandske avhengighet reduseres», sa han.

Som en speiling den svakere økonomiske posisjonen til Italia og andre innen EU, og konfliktene som dette har gitt opphav til, sa han at EU-kommisjonens Green Deal-industriplan favoriserte land med «større finanspolitisk spillerom» [dvs. Tyskland]. Dette «risikerer å segmentere det indre markedet i et kappløp mot bunnen, ved å utløse et kappløp mot bunnen der medlemslandene søker å tilby større insentiver enn de andre».

Og Europa må gire opp sine opprustinger.

Han sa: «I dagens internasjonale kontekst er det klart at EU må styrke sin kapasitet til å beskytte sin egen internasjonale sikkerhet.»

Avslutningsvis vendte han tilbake til det essensielle temaet i hans tale om at geopolitiske konflikter truer den internasjonale handelen og stabiliteten i verdensøkonomien, og «gammel frykt for en verden delt inn i økonomiske, politiske og til og med militære blokker har oppstått igjen.»

Med geopolitiske konflikter som truer å undergrave den multilaterale økonomiske orden som hadde sikret en «varig fred blant stormaktene siden slutten av andre verdenskrig», var det nødvendig som europeere å forsvare framgangen som er gjort så langt i global åpenhet og integrasjon.

Dette perspektivet ble imidlertid motsagt allerede i neste setning, der han sa: «Samtidig kan vi ikke ignorere geopolitisk risiko og konsekvenser. Vi må finne måter å operere effektivt på i en mindre stabil og mindre åpen verden.»

Dette understreker det faktum at de kapitalistiske styringsklassene ikke har noen løsning på krisa som beveger seg som en wrecking ball gjennom alle institusjoner og arrangementer etablert i etterkrigstiden.

En ny verdenskrig, der de første stadiene er på gang, oppstår fra motsetningen mellom verdensøkonomien og det bankerotte nasjon-stat-systemet, en motsetning som ble forsterket av nettopp den økonomiske utviklingen som så ut til å bringe fred og velstand i en tidligere periode.

Borgerskapet og dets forsvarere tilskriver alltid kapitalismens kriser til ytre eller tilfeldige faktorer, men de er forankret i selve det kapitalistiske systemet.

Amerikansk imperialisme søker å løse disse motsetningene ved hjelp av krig, der den opprettholder sin posisjon som den dominerende makten, og truer dermed en global brannstorm.

Arbeiderklassen må løse dem ved hjelp av sosialistisk verdensrevolusjon, perspektivet som vil være temaet for May Day online-stevnet sammenkalt av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale for lørdag 4. mai, kl. 21:00 norsk tid.