Rundt 200 000 mennesker marsjerte for Palestina i London lørdag, på den 12. nasjonale demonstrasjonen. Demonstranter samlet seg på Parliament Square og fortsatte opp Whitehall, forbi Downing Street og gjennom London sentrum til et stevne i Hyde Park.
Demonstranter ble begeistret og oppmuntret av studentdemonstrasjonene og okkupasjoner i USA som har spredt seg globalt. Da det fra plattformen ble referert til studentprotester rundt om i verden, inkludert en ved Storbritannias Warwick University, applauderte og jublet publikum.
De som deltok var framfor alt fast bestemt på å registrere deres motstand mot framskredne planer for et angrep på Rafah, lokaliseringen for 1,2 millioner flyktninger fra nord i Gaza.
Socialist Worker publiserte resultatene av en undersøkelse den gjennomfører ved de nasjonale demonstrasjonene, og ekstrapolerte at det var deltakelse av tusenvis av nyere styrker mønstret av det imperialiststøttede genocidets grusomheter. Avisa rapporterte: «16 000 mennesker var lørdag på deres første nasjonale marsj. Og det er også en stor kjerne av svært faste demonstranter som har vært med på marsjer fra starten av og holdt fast på dem. Nesten en tredjedel sa at de har vært på alle demonstrasjonene, eller alle unntatt én.»
Denne viljen blant millioner til å slåss står i kontrast til den politiske kastreringen av massebevegelsen av lederne for protestene i Stop the War Coalition (STWC) og Palestine Solidarity Campaign (PSC).
I den grad det framsettes noen andre forlangender fra plattformen enn å fortsette å demonstrere på gata, er det at alle baserer seg på fagforeningene for å leder kampen mot genocid og at det minkende antallet Labour-venstreorienterte overbeviser Labour Party til å bryte dets allianse med Washington og Jerusalem, og til støtte for en permanent våpenhvile.
Det eneste nåværende parlamentsmedlemmet fra partiet som talte under lørdagens protest var Apsana Begum. Nok en gang var Begum påpasselig med å nekte å nevne partileder sir Keir Starmers støtte til genocidet.
Jeremy Corbyn, den tidligere partilederen som ble utvist fra parlamentspartiet av Starmer for mer enn fire år siden, holdt en tale nesten helt uten politikk. Den offisielle antikrigbevegelsens prest, Corbyn, som ikke kan kritisere noen, uttalte: «Vår bevegelse har kommet til fra alle nyanser av meninger, og fra alle deler av dette landene og alle andre land. Vi er en bevegelse for global fred og global rettferdighet i opposisjon til våpenhandelen og de kyniske beslutningene som koster titusenvis av palestineres liv.»
Et karakteristisk trekk ved Stop the War Coalition’s dekning av stevnet var organisasjonens påstander at fagforeningene nå forflytter seg inn i kamp. Innlegg på deres X-konto på lørdag inkluderte påstanden om en «massiv oppslutning i dagens fagforeningsblokk forut for #MayDay4Palestine på onsdag».
En annen, fra Sean Vernell, et ledende medlem av Socialist Workers Party og en høytstående byråkrat i fagforeningen University and College Union – re-postet av STWC – hevdet: «Bevegelsen for et fritt Palestina fortsetter å vokse, og det samme gjør støtten fra fagforeningsbevegelsen. Neste steg er aksjonsdagen 1. mai på arbeidsplassen: Solidaritet med Palestina – Forsvar retten til å streike og protestere.
Ingen slik massebevegelse organisert av fagforeningene eksisterer. «Fagforeningsblokka» på de siste marsjene har bestått av medlemmer av greiner der pseudo-venstre har en viss innflytelse, med noen få bannere tatt med. Det var ingen nasjonale bannere på protesten fra de to største fagforeningene i Storbritannia (Unison og Unite), bare en som representerte London og den østlige regionen Unite. I stedet for et nasjonalt Unite-banner i spissen for fagforeningsblokka var det et «Unite Members Say Stop the War»-banner.
Dette var nødvendig fordi Uniteds generalsekretær Sharon Graham nekter å støtte protestene. Graham skrev til offisielle fagforeningsrepresentanter tidligere denne måneden der hun opponerte mot grupper involvert i forsøk på å forstyrre våpenforsyninger fra Storbritannia til Israel og hevdet Unite ikke ville ha noe å gjøre med noe som truer med å «undergrave forsvarsindustrien eller krever oppløsing av NATO og AUKUS [australsk, britisk og amerikansk militærallianse mot Kina].»
Langt fra at fagforeningene mønstrer deres 5 millioner-pluss medlemskap, støtter ikke fagforbundet Trades Union Congress marsjene, der lederen Paul Nowak ikke har opptrådt på en eneste protest. Ingen nasjonal fagforeningsleder talte under denne ukas demonstrasjon.
Påstanden at fagforeningene ivrer etter å stille, ble til og med punktert fra plattformen av Libby Nolan, president for Unison, som sa: «Dette er et fagforeningsøyeblikk som fagforeningene burde stå opp for. Dette er et øyeblikk for våre fagforeninger til å presse regjeringen vår og den kommende skyggeregjeringen [Labour] til å gjøre noe for å oppfordre til en våpenhvile nå». Hun uttalte at det var nesten tre måneder siden Den internasjonale domstolen (ICJ) «fant det sannsynlig» at Israel hadde begått genocid, og oppfordret til at «fagbevegelsen må legge på mer press, den må gjøre mer».
At fagforeningene ikke organiserer noen ting, erkjennes stilltiende i oppfordringen fra Stop the War Coalition for handling 1. mai, som er sentrert om at individuelle arbeidere selv organiserer arrangementer. Ingen fagforening iverksetter noen arbeidskamp til forsvar for palestinerne, med STWC som lister bare åtte begivenheter nasjonalt, derav fire i hovedstaden.
London-arrangementene er: en «Hammersmith and Fulham Council Unison Workplace Day of Action for Palestine @ 1-2pm»; en «lunchtime walkout på St. George's Hospital, Tooting»; et stevne som skal bekreftes, og holdes etter arbeidet kl. 17:00 på Guy’s Campus, King’s College London, og et nytt stevne kl. 17:00 på King’s College Hospital.
Kampanjen fra STWC for aksjonsdagen 1. mai besørger ingen som helst kritikk av fagforeningsbyråkratiet, og oppfordrer bare arbeiderne til å «vurdere hvilken handling som passer best for dine omstendigheter», inkludert en mulig 30-minutters arbeidsstans utenfor arbeidsplassen, en lunsjtidssamling, eller «dersom du ikke arbeider i en bransje som har lunsjpauser, finn ut når de fleste er ledige etter jobb ...»
PSC-leder Ben Jamal referterte, der han avsluttet demonstrasjonen, til den første demonstrasjonen i London til støtte for palestinerne, som også ble holdt i Hyde Park, i 1921. Han sa bevegelsen er en suksess fordi den «førte folket med oss» og øker presset på det politiske etablissementet.»
Mange av de som demonstrerer gjør det til tross for, ikke på grunn av, den råtne politikken til STWC-lederskapet. De vet også at det sentrale kravet om å «Slutte bevæpning av Israel» bare kan bli vellykket dersom det rettes til arbeidere i våpenindustrien, transporten, på havner og flyplasser. Pseudo-venstre og stalinistgruppene i STWC saboterer imidlertid en slik kamp med deres insistering på at fagforeningene og deres korrupte, pro-kapitalistiske, pro-krig-ledere skal tillates å bestemme hva som skjer uten utfordringer.
Alle arbeidere og ungdommer som er motstandere av genocid, og de mange studentene som nå vender tilbake til campuser, må ta fram en kamp uavhengig av og mot fagforeningsbyråkratiet, og alle dem som appellerer til det «politiske establishment».
De som forstår den presserende nødvendigheten for en politisk vending til arbeiderklassen må kontakte og melde seg inn i Socialist Equality Party (SEP) og International Youth and Students for Social Equality (IYSSE). For å forstå det politiske perspektivet som en ny sosialistisk massebevegelse mot krig må baseres på, må dere registrere dere for å delta på 4. mai online-stevnet til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).
Read more
- Intense discussions at UK public meetings on “How can the genocide in Gaza be stopped?”
- 200 000 deltar i London i protest mot genocid, mens Israel forbereder å ødelegge Rafah
- British trade union leaders silent on Palestinian trade unions’ call for solidarity action against Israeli war machine
- Unite’s General Secretary Sharon Graham denounces industrial and political action against Israel’s Gaza genocide