Bilarbeidernes avstemming hos Mercedes-Benz i Alabama, som med en margin på 56 mot 44 prosent avviste en tilknytning til United Auto Workers (UAW), er en fiasko for fagforeningsbyråkratiet.
Nederlaget, i et valg med en deltakelse på 90 prosent, reflekterer det faktum at UAWs kampanje var en fullstendig ovenfra-og-ned-bestrebelse, initiert og regissert av apparatet, og ikke en ekte bevegelse nedenfra for å utfordre selskapsmakten.
Den viktigste forskjellen mellom UAW-seieren på Volkswagens fabrikk i Chattanooga, Tennessee, og fagforeningens nederlag i Vance, Alabama, nær Tuscaloosa, var at VW ønsket fagforeningskampanjen velkommen, mens Mercedes-Benz motsatte seg den, og mønstret en kampanje med antifagorganiseringspropaganda.
VW har vurdert UAW som en nøkkelpartner i utbyttingen av bilarbeidere, etter modell av selskapets korporatistiske relasjon til IG Metall i Tyskland, og fagforeninger ved fabrikker i Brasil, Mexico og andre steder. Chattanooga-anlegget var det eneste ikke-fagorganiserte anlegget i selskapets globale imperium.
Mercedes-Benz, derimot, førte kampanje mot UAW, sendte daglige tekstutblåsinger og holdt regisserte publikumsmøter, der selskapet fordømte fagforeningen som en uønsket tredjepart i relasjonen mellom selskapsledelsen og arbeidsstyrken. Dette ble kombinert med en iherdig kampanje med antifagorganiseringspropaganda fra Alabama-guvernør Kate Ivey og andre sørlige republikanske guvernører (som så deres bestrebelser mislykkes i Tennessee på grunn av VWs pro-fagforeningsposisjon).
UAW-kampanjen for å «organisere sørstatene» falt pladask ved den første seriøse motstanden den møtte fra selskapsledelsen, til tross for at den hadde støtte fra Biden-administrasjonen og fikk gunstig rapportering i selskapskontrollerte media.
Etter kunngjøringen av stemmeresultatet gikk UAW-president Shawn Fain umiddelbart over til skadekontrollmodus, og sa fagforeningen ville utfordre resultatet, og hevdet ulovlig innblanding fra Mercedes-ledelsen. «Dette selskapet involverte seg i grov, illegal opptreden,» sa han.
Men siden når har arbeiderklassens kamper vært betinget av selskapsledelsens gode oppførsel? På 1930-tallet, da UAW ble bygget, involverte selskapene seg med systematisk vold, med banking og drap av militante arbeidere og anvendelse av væpnede bøller, politi og nasjonalgarden for å angripe streikevakter og bryte streiker.
Dette forhindret ikke arbeiderne fra å seire fordi de så fagorganisering som avgjørende for å føre en klassekamp for å heve lønninger, forbedre arbeidsvilkår, sikre selskapsbetalte helsetjenester og pensjoner og vinne tålelige arbeidsvilkår. De gjennomførte massive streikevakter, generalstreiker og fabrikkokkupasjoner der de inntok fabrikkene, og direkte utfordret kapitalistisk eiendomsrett.
Som kontrast er ikke UAWs framstøt i sørstatene assosiert med noe radikalt program. Fagforeningen stilte ingen krav om lønninger, ytelser eller andre vilkår. Så arbeiderne har ingen grunn til å tro at deres vilkår ville bli vesentlig forbedret om de meldte seg inn i fagforeningen.
Dette er helt bevisst fra Fain & Co. UAW-apparatet, som har installert flere medlemmer av Democratic Socialists of America (DSA) i ledende posisjoner, ønsker ikke en bevegelse nedenfra. Det ville undergrave fagforeningens egne relasjoner til selskapene og det politiske kapitalistetablissementet. Fain arbeider tett med Biden-administrasjonen for å pålegge en «krigstidsøkonomi», som tvinger arbeidere til å betale med deres arbeidsplasser og levestandarder for de enorme kostnadene av krigen mot Russland i Ukraina, enorm ny bistand til Israel for genocid i Gaza, krig med Iran, og den fortsatte amerikanske militæroppbyggingen mot Kina.
Til tross for påstander om en «historisk seier» i Detroit Big Three-kontraktskampen i 2023 har UAWs flere tiår-lange korporativistiske pro-selskapsledelse-politikk fortsatt under Fain. Fain kalte ut en falsk «stand-up»-streik, egentlig en ikke-streik, som etterlot de fleste arbeiderne i arbeid for å pumpe ut profitter for selskapsledelsen.
Den endelige kontraktsoverenskomsten droppet alle arbeidernes hovedkrav og leverte en lønnsøkning under inflasjonen, hyllet av Fain og Joe Biden som en «rekordkontrakt». Siden ratifiseringen av kontrakten har alle de tre Detroit-baserte bilselskapene gjennomført massive jobbnedskjæringer uten motstand fra UAWs side. Dette har inkludert oppsigelsen av tusenvis av midlertidig ansatte, som feilaktig var blitt lovet heltidsarbeid under den nye kontrakten.
Betingelsene pålagt av UAW-apparatet ved GM, Ford og Stellantis er lite bedre enn dem ved Mercedes-Benz. Dette inkluderer under-standard lønninger og ytelser, lønnssjikt, utbredelsen av deltidsarbeid, tvungen overtid og manglende sikkerhetstiltak. I innlegg på sosiale medier påpeker mange arbeidere den siste bølga av nedskjæringer som rammer UAW-representerte fabrikkanlegg og UAWs veldokumenterte historikk for korrupsjon. Mercedes-Benz-ledelsen høynet nylig lønninger for å matche de skarve lønnsøkningene, under inflasjonen, i UAW-Big Three-avtalene.
Interessen for fagorganisering i sørstatene, lenge et ekstremt undertrykt og fattig område, reflekterer en voksende forståelse for nødvendigheten for kollektiv motstand. Men pådriveren for UAW-organisering i sørstatene er ikke et forsøk på å utnytte denne kampstemningen og besørge arbeiderne med militant lederskap og retning. Dens målsetting er å blokkere en genuin kamp ved å vikle arbeidere inn i et korporativt nett av kollaborering mellom fagforening og selskapsledelse.
Som et resultat av de pro-korporative politiske orienteringene til AFL-CIO-byråkratiet har den siste fagorganiseringsbestrebelsen i sørstatene mislyktes, deriblant to påfølgende avstemminger ved det enorme Amazon-distribusjonssenteret i Bessemer, Alabama, noen få miles fra Mercedes-Benz-fabrikken.
Den voksende stemningen av motstand fører til et åpent opprør mot arbeiderbyråkratiet. Det skarpeste uttrykket for dette er forrige ukes streikeavstemming av 48 000 akademiske arbeidere ved University of California i opposisjon mot politiundertrykking av antigenocidprotester på campuser.
Den eksplisitt politiske streiken har plassert UAW-grunnplanmedlemmer i en direkte konfrontasjon med Fain og resten av fagforeningsbyråkratiet, som har støttet Biden – den samme presidenten som fører tilsyn med Israels slakting av palestinerne og den voldelige undertrykkingen av studentprotester i USA.
Umiddelbart etter streikeavstemmingen kunngjorde UAW at arbeidsnedleggelsen ville bli begrenset til en enkelt campus i det enorme delstatsdekkende systemet. Dette har reist nødvendigheten av at grunnplanets arbeidere håndhever deres eget streikemandat og utbrer streiken blant alle UAW-medlemmer.
Hvorvidt UAW blir brakt inn i et eller annet fabrikkanlegg eller ikke, arbeidere konfronterer det samme grunnleggende anliggendet: Nødvendigheten av å utvikle grunnplanorganisasjoner, kontrollert av arbeiderne selv, og uavhengig av det korporatistiske apparatet.
Under UAW-valgene i 2022 som kulminerte med Fains seier, oppnådde Mack Trucks-grunnplanarbeideren Will Lehman nesten 5 000 stemmer, i et valg som var preget av systematisk velgerundertrykking organisert av apparatet, med støtte fra Biden-administrasjonen.
Lehman, en sosialist, førte valgkamp på et program for å avskaffe hele fagforeningsapparatet og overføre makt til grunnplanet. Han oppfordret til byggingen av et nettverk av grunnplankomitéer, som del av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for å knytte sammen bilarbeidere i andre fabrikker og andre industrier, i USA og i hele verden.
Stemmene for Lehman reflekterte den breie støtten for et opprør blant arbeidere som streber etter å få slutt på innrømmelser og bryte det diktatoriske grepet til det reaksjonære fagforeningsapparatet. Det er gjennom en slik bevegelse, som forener arbeidere i og utenfor fagforeningene, at det kan utvikles en kamp mot kapitalistutbytting.