Etter å ha innført vidtrekkende tollsatser på ei rekke av Kinas grønn teknologi-varer, med en 100-prosent-avgift på elektriske kjøretøy, prøver USA å trekke EU inn i sin økonomiske krigføring mot Beijing.

Finansminister Janet Yellen utstedte det som utgjorde en krigsoppfordring i en vesentlig tale hun holdt tirsdag i Frankfurt, Tyskland, om viktigheten og styrken av den transatlantiske alliansen.

Etter å ha minnet om samarbeidet med Europa fra den kalde krigen til NATO-operasjonene mot Russland i Ukraina-krigen, vendte hun seg til saken som for USA er i front og i sentrum – den eksistensielle trusselen mot USAs globale økonomiske dominans, som de anser at Kinas økonomiske framvekst utgjør.

«Kinas industripolitikk kan virke fjern her vi sitter i dette rommet, men dersom vi ikke reagerer strategisk og på en forent måte, kan selskapers levedyktighet i begge våre land, og rundt om i verden, være i fare,» sa hun.

USA hevder at statssubsidier besørget av Beijing, spesielt i høyteknologiske sektorer, skaper «urettferdig» konkurranse. Yellen sa at «industriell overkapasitet» i Kina ikke bare utgjør en trussel mot næringsvirksomheter i USA og Europa, men at den også kan hindre «land rundt om i verden, inkludert framvoksende markeder, i å bygge industriene som kan bli drivkraften for deres vekst.»

I denne presentasjonen fulgte Yellen amerikansk imperialismes veletablerte tradisjon, som alltid har presentert forfølgelsen av sine egne strategiske og økonomiske interesser som på en eller annen måte å redde verden, bringe fred, stabilitet, demokrati, en «regelbasert orden» og økonomisk vekst.

I dette tilfellet måtte hun imidlertid forholde seg til et problem angående påstanden at Kina undergraver denne ordenen med deres statssubsidier – Biden-administrasjonens lov om inflasjonsreduksjon, Inflation Reduction Act (IRA), og loven om halvlederbrikker, CHIPS Act.

Tiltak under denne lovgivingen, en kombinasjon av direkte subsidier sammen med store skattelettelser som til slutt vil besørge opp til $ 1 billion for amerikanske selskaper, har kommet under grovt skyts i Europa, som proteksjonistiske.

Der hun forsøkte å avlede denne kritikken hevdet Yellen at IRA «ikke var en vending til amerikansk proteksjonisme», men derimot skaper muligheter ikke bare hjemme, men rundt om i verden.

«Når vi produserer mer i USA vil vi drive ned kostnadene for reine teknologier globalt, til fordel for mennesker og økonomier rundt om i verden,» sa hun.

Påstandene at de amerikanske tiltakene er til fordel for verden blir revet i filler av det faktum at billigere produkter allerede er tilgjengelige fra Kina, og at målet med tollsatsene er å heve, ikke redusere, prisene på grønne teknologier.

EU har indikert at unionen ikke er helt på linje med USAs tilnærming, under betingelser der det er forskjeller innen dens egne rekker. Tyskland trår en forsiktig kurs fordi bilproduksjon, landets viktigste produksjonsindustri, er så avhengig av Kina som marked, produksjonssenter og leverandør.

EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen har benektet at Europa er i en handelskrig med Kina, og har sagt at kontinentets tilnærming vil være «annerledes» enn USAs.

Der hun uttalte seg til Financial Times sa hun: «La oss si at vi deler noen av bekymringene til våre amerikanske motstykker. Men, vår tilnærming er annerledes. Amerikanerne har nettopp innført generelle tollsatser. Vi vil ha konkurranse, vi vil handle sammen, men vi vil være rettferdige og følge reglene.»

EUs posisjon er at ethvert tiltak mot Kina, om elbiler og andre produkter, burde overholde regelverket fastlagt av Verdens handelsorganisasjon (WTO).

USA deler ikke den bekymringen, etter å ha konkludert at WTO, den angivelige vokteren av den «regelbaserte» internasjonale handelsorden som de selv spilte en vesentlig rolle i å etablere, nå burde omgås fordi organisasjonen ikke lenger tjener deres interesser.

USA har, først under Trump-administrasjonen, og siden nektet å nominere representanter til WTOs klageinstans, som dømmer i handelskonflikter, som effektivt sett gjør organisasjonen ubrukelig.

Bilproduksjon og grønn teknologi-produkter er ikke de eneste amerikanske målskivene. Utvinningen av mineraler som trengs for produksjonen av databrikker og batterier er ei annen.

«Våre forsyningskjeder for avgjørende mineraler er for tiden overkonsentrert i Kina,» sa Yellen.

Faren for over-basering ble avslørt under Covid-19-pandemien og ved starten av Ukraina-krigen, og derfor har USA utviklet det hun kalte «friendshoring for å gjøre økonomiske bånd dypere, med et bredt spekter av partnere og allierte, for å bygge robuste forsyningskjeder som fremmer vår energi- og økonomisikkerhet».

Hun hevdet at USA ikke forsøker å «frikoble» seg fra Kina, men å «diversifisere». Men sett bort fra semantikken er det ingen tvil om det sentrale målet for USAs politikk. Det er å konsentrere sentrale økonomiske ressurser, enten hjemme eller i hendene på pålitelige allierte, slik at USA i tilfelle en krig med Kina, som landet aktivt forbereder seg på, ikke er avskåret fra avgjørende forsyninger.

Og selv om det ikke er direkte i hennes spesialdomene, kom Yellen med noen viktige kommentarer om Ukraina-krigen og opptrappingen av amerikanske tiltak mot Iran i Midtøsten, der hun avslørte den tette integreringen av økonomisk politikk og militær aksjon.

Det var livsviktig, sa hun, at Ukraina får den støtten landet trenger for sitt militær.

«Derfor mener jeg det er viktig og presserende at vi i fellesskap finner en vei videre for å låse opp verdien av russiske suverene eiendeler immobilisert i våre jurisdiksjoner, for ukrainernes fordel. Dette vil bli et sentralt samtaleemne under denne ukas G7-møter.»

Ved starten av Ukraina-krigen frøys USA og de europeiske maktene den russiske sentralbankens utenlandske finanseiendeler, tilsvarende rundt $ 300 milliarder, med siktemål å lamme landets finanssystem.

Den handlingen sendte ut ei sjokkbølge, fordi den gjorde det klart at utenlandske eiendeler effektivt kunne kapres på grunn av USAs dominans av det globale finanssystemet.

Nå ønsker USA å gå lenger, og vil bruke de russiske eiendelene til å finansiere krigen i Ukraina. Det meste av de russiske pengene holdes imidlertid i det europeiske banksystemet.

Selv om det har vært generell enighet om at rentene av finansmidlene kan anvendes til å finansiere krigen, har EU avvist det regelrette tyveriet fordi det er fryktet at dette ville vekke bekymringer i andre land om sikkerheten av deres eiendeler i det europeiske finanssystemet.

Men USA er fast bestemt på å gå videre, om ikke ved direkte å beslaglegge eiendelene, så i det minste ved å bruke dem som sikkerhet for lån som besørges til Ukraina.

Yellen oppfordret også om europeisk støtte til USAs militære operasjoner i Midtøsten, der hun sa: «Vi må holde oss i tett koordinering der vi går til ytterligere tiltak for å målrette det iranske regimet og dets stedfortredere.»