Biden-administrasjonens innføring av en ny runde tollsatser på kinesiske eksporter, med en 100 prosents tollsats på elektriske kjøretøy (EV) som spydspiss, sammen med betydelige grønne teknologiprodukter, blir erkjent som et stort vendepunkt i global økonomi og handelsrelasjoner.

På dette stadiet er tallene relativt små – kinesiske produkter for en verdi av rundt $ 18 milliarder er involvert og kinesiske elbiler utgjør bare 2 prosent av det amerikanske markedet, men implikasjonene er vidtrekkende.

Overskriften på en New York Times-rapport sa: «Bidens Kina-tollsatser er slutten på en æra med billige kinesiske varer.»

Biden og Trump kjiver om stemmer i presidentvalget i november på grunnlag av at deres spesielle versjon av «den økonomiske festningen Amerika» som best vil tjene interessene til amerikanske arbeidere og beskytte deres jobbe. Begge sett av påstander er like uredelige, som historien har vist.

Toll- og handelskrigene på 1930-tallet og de politiske orienteringene for økonomisk nasjonalisme stoppet ikke Den store depresjonen, men bare forsterket den og spilte en betydelig rolle i å kaste verden ut i krig.

Forskjellene mellom de to aspirerende presidentkandidatene er reint taktiske. Som Times-rapporten bemerket avviser Biden Trumps forslag om feiende tollsatser på kinesiske varer over hele linja, inkludert en 200 prosent toll på kinesiske kjøretøy produsert i Mexico, som for breie og kostbare.

«Han vil bygge en beskyttende festning rundt strategiske industrier som rein energi og halvledere, ved å bruke tollsatser og andre reguleringer,» hevdet den.

Dette har ingenting å gjøre med å forsvare arbeidsplasser. Dette er innrettet på å ruste opp den amerikanske økonomien for krig, som allerede føres på den økonomiske fronten. Begge fløyene av det politiske etablissementet går sammen for å prøve å undertrykke den kinesiske økonomiens utvikling som de anser som den største trusselen mot amerikansk økonomisk dominans.

Økonomikrigen blir presentert som en respons på «urettferdige» kinesiske statssubsidier som underbyr «markedsprisene» – det vil si, de prisene der amerikanske selskaper, som ligger etter deres kinesiske motparter, kan gjøre en profitt.

Som i enhver krig er det et forsøk på å presentere den andre siden som aggressoren. Men som Times-artikkelen påpeker, «Biden-administrasjonen overrisler selskaper» innen high-tech og grønn teknologisektorer «med milliarder i statlige subsidier» gjennom loven om inflasjonsreduksjon.

De umiddelbare konsekvensene av Bidens siste tollsatser vil merkes i Europa, hvor det øker presset for å innføre toll på elbiler når EU-kommisjonen legger fram en større rapport, som er planlagt utgitt i løpet av de neste ukene.

Yanmei Xie, en analytiker ved Gavekal Research, som spesialiserer seg på Kina, sa til Financial Times at der USA sender ei klar melding at de ønsker minimum kinesisk deltakelse i deres «grønne overgang», vil EU bli et «må-ha-marked for kinesiske eksporter av reine energiprodukter».

Dette betyr at Brussel vil være ute etter å motvirke økte kinesiske eksporter.

Alicia Garcia-Herrero, sjeføkonom for Asia-Stillehavet i den franske investeringsbanken Natixis, sa til FT: «EU kan ikke stå stille til side der det blir hovedmålskive for kinesiske produkter. Dette betyr mer press for å pålegge utjevnende tollsatser. EU kan ikke gjøre så mye annet enn å heve tollsatsene. Jeg tror vi er på vei mot en handelskrig.»

Anliggendet truer imidlertid med å slå opp splittelser innen EU selv. Det var bemerkelsesverdig at Tysklands forbundskansler Olaf Scholz ikke var til stede på det nylige møtet i Paris mellom Frankrikes president Emmanuel Macron, EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og Kinas president Xi Jinping, som diskuterte anliggendet om såkalt kinesisk overproduksjon.

Scholz har advart om innføring av tollsatser på kinesiske biler. Han frykter det vil komme gjengjeldelser fra Beijing som vil ramme tyske bilprodusenter som er sterkt involverte i Kina, både som marked og som leverandør. Scholz ble støttet av den svenske statsministeren Ulf Kristersson. Den nasjonale bilprodusenten Volvo eies av den kinesiske bilprodusenten Geely.

Kinesiske industrirepresentanter og offiselle embetspersoner har avvist påstanden at kinesiske eksporter av biler er resultatet av overkapasitet i landets fabrikker, og har pekt på den essensielle økonomiske irrasjonaliteten i påstandene, sett i konteksten av internasjonal handel.

Lin Jian, en talsmann for utenriksdepartementet, sa tidligere denne måneden til journalister i Beijing: «Dersom et land skulle bli beskyldt for overkapasitet og bedt om å kutte kapasiteten hver gang det produserer mer enn sin innenlandske etterspørsel, hva skulle da landene handle med?»

«Dersom eksportering av 12 prosent av kinesiskproduserte elbiler kalles overkapasitet, hva med Tyskland, Japan og USA, som eksporterer henholdsvis 80, 50 og 25 prosent av deres biler?»

Det kinesiske handelsdepartementet sa i forrige uke i en kommentar til de nye tiltakene at USA umiddelbart burde korrigere deres «feiltiltak». Kina ville «ta resolutte tiltak for å ivareta sine egne rettigheter og interesser».

Den generelle konsensus, i det minste på dette stadiet, er at eventuelle mottiltak vil være i forhold til dollarkonsekvensen av amerikanske tollsatser og at Kina ikke vil forsøke å eskalere spenningene. Kina annonserte søndag, i det første av det som kan være andre trekk, at de ville starte en antidumpinggransking av kjemiske produkter levert av USA og EU.

Wall Street Journal støtter tollsatser og sanksjoner pålagt på grunn av «nasjonal sikkerhet», men støtter generelt en mer fritt markedsagenda og er imot Biden-administrasjonens såkalte grønne energiprogram. Avisa motsatte seg de siste tollsatstiltakene og pekte i en lederartikkel i forrige uke, i det minste indirekte, på deres breiere internasjonale konsekvenser.

«President Biden prøver å skape en modig ny grønn amerikansk økonomi, men hans politiske problem er at Kina ønsker å levere det meste av den. Løsning? Sleng nye og strenge tollsatser på kinesiske varer som langt overgår Donald Trumps. Velkommen til det som kan bli Sarajevo i den globale grønne handelskrigen,» sa avisa.

Referansen er til en serbisk nasjonalists attentat på den østerrikske erkehertug Ferdinand den 28. juni 1914 i Sarajevo, som var katalysatoren for utbruddet av den første verdenskrig den 4. august.

Avisa gikk videre til å påpeke at Bidens tiltak var sikre på å forpurre forsyningskjeder og øke kostnadene både for forbrukere og selskaper. Der den oppsummerte den fullstendige irrasjonaliteten av tiltakene fra et økonomisk-politisk synspunkt konkluderte den med at «Biden ønsker å bruke tollsatser for å øke prisen på elbilene som han vil at alle skal kjøpe.»

En annen Journal-artikkel pekte på det store skiftet som har funnet sted i USAs økonomiske politikk i løpet av de fire siste årene, som nå utgjør dens vesentlige dynamikk.

Den bemerket at «lederne for begge partier er i kappløp med hverandre for å pålegge tøffe barrierer for handel med Kina. Det som en gang var en ensom bestrebelse fra Trump for å forpurre tverrpartitroen på frihandel [Trumps tiltak ble på den tiden motarbeidet av Biden] har blitt en egen establishmentkonsensus.»

Som med andre artikler publisert om dette anliggendet forsøkte Journal-bidraget å omsvøpe det i begreper om den gjeldende valgpolitikken – begge kandidatenes bestrebelser for å ikle seg den økonomisk nasjonalismens kappe og presentere seg som arbeidernes beste venn.

Selv om disse anliggendene spiller en viss rolle kan en så dyptgående vending fra en økonomisk agenda som varte i flere tiår ikke forklares med valgmanøvrer. Dens røtter ligger langt dypere. De er del av hele det amerikanske politiske etablissementets vending over til å forme en krigsøkonomi som forberedelser til militær konflikt med Kina, som Journal indirekte påkalte med sin henvisning til Sarajevo.