Biden-administrasjonen støttet onsdag israelske luftangrep på kvinner og barn i flyktningleirer i Rafah som søndag drepte 45 mennesker og tirsdag 21.
John Kirby, Det hvite hus’ talsmann for nasjonal sikkerhet, sa angrepene var «begrensede», «målrettede» og lyktes i deres mål å «drepe Hamas-operatører og et Hamas-område». Ved å omfavne disse massakrene og Israels breiere angrep på Rafah hevdet Biden-administrasjonen sin rett til å sponse krigsforbrytelser og genocid i et ubegrenset omfang.
Spurt av en reporter: «Hvor mange flere forkullede lik må han se før presidenten vurderer en endring?» erklærte Kirby rett ut at det «ikke vil bli noen politiske endringer».
Da Kirby ble spurt om Det hvite hus ville gjøre noe som respons på fordømmelser av Israel og USA i kjølvannet av angrepene, svarte han:
Presidenten tar ikke beslutninger eller gjennomfører politikk basert på offentlige opinionsmålinger. Han baserer sine avgjørelser på våre egne nasjonale sikkerhetsinteresser.
Denne uttalelsen er en offentlig innrømmelse fra regjeringens side at den bevisst handler i strid med synspunktene til det store flertallet av befolkningen, som i overveldende grad opponerer mot USAs sponsing av genocidet i Gaza.
Dessuten hevder den som et fundamentalt prinsipp at regjeringens handlinger ikke bestemmes av folkets vilje, men statens «nasjonale sikkerhetsinteresser» – det vil si de globale interessene til finansoligarkiet som staten regjerer på vegne av.
Som respons på Kirbys uttalelse forklarte Joseph Kishore, presidentkandidat for Socialist Equality Party i USA-valget: «Man kunne ikke ha en klarere erklæring om at masseprotestene mot genocidet og den ekspanderende globale krigen ikke vil endre regjeringens politikk, som er diktert av de kapitalistiske styringselitene.»
Kishore la til: «Noen kunne minne Mr. Kirby om Uavhengighetserklæringen, som sier: ‹Regjeringer er innstiftet blant Mennesker, som henter deres rettferdige fullmakter fra de styrtes samtykke, At når enhver Form for Regjering blir ødeleggende for disse målene, er det Folkets Rett å endre eller avskaffe den...›»
Biden-administrasjonen fremmer konseptet at «demokrati» er en regjering som gjør hva enn den vil, der valg helt og holdent er en formalitet med det eneste formål å besørge et fikenblad av legitimitet for politikk det store flertallet av befolkningen opponerer mot.
Når fortalte Biden offentligheten, under hans valgkamp i 2020, at det ville være hans intensjon å la Israel massakrere titusenvis av palestinere og sulte en befolkning på to millioner?
I tillegg til representativ regjering er uttrykket av den folkelige viljen teoretisk oppnådd gjennom protest, eller, med språket i Det første endringstillegget, «folkets rett til fredelig å samles, og til å begjære Regjeringen om en oppreisning for klager.»
Men i USA blir fredelig forsamling kriminalisert. I løpet av de to siste månedene har nesten 3 000 amerikanere blitt arrestert for å ha demonstrert fredelig mot Gaza-genocidet.
Den amerikanske regjeringen omfavner en helt totalitær samfunnsvisjon, der bevaringen av statens nasjonale sikkerhetsinteresser – som vokteren av finansoligarkiets interesser – er dens fundamentale raison d’être [dvs. eksistensberettigelse], og all motstand skal undertrykkes med makt.
Denne oppfatningen ble artikulert i en diskusjon tidligere denne måneden av tidligere styreleder av de felles stabssjefer Mark Milley og Alex Karp, administrerende direktør for forsvarskontraktøren Palantir. Karp erklærte at antikrigprotester er «en infeksjon i vårt samfunn ... Dersom du vil stoppe disse menneskene, må du være villig til å være hard.»
Gaza-genocidet markerer et betydelig vendepunkt i omfavnelsen av naken kriminalitet i utlandet og diktatur hjemme. De massive forbrytelsene som begås i Gaza er som forberedelse til enda større forbrytelser som kommer, samtidig med en vanvittig pådriver for å eskalere krig over hele verden. Uhemmet militarisme og imperialistbarbari blir promotert av alle klassestyrets institusjoner, der media spiller sin utpekte rolle.
New York Times-spaltist Bret Stephens fordømte i en artikkel publisert onsdag enhver begrensning på krigføringen, enten antallet sivile Israel tillates å drepe eller omfanget av en amerikansk krig med atomvåpenbestykkede Russland.
«Kriger er ikke grøt; det er nesten aldri en Goldilocks-tilnærming til å få det helt riktig,» sa Stephens. «Enten er du på vei til seier eller på vei til tap.» Med andre ord, ethvert forsøk på å «begrense» krig, enten gjennom overholdelse av folkeretten eller til og med selvoppholdelse, er en oppskrift for nederlag. Seier kommer gjennom brutalitet.
Stephens skrev:
Nasjoner … har en tendens til å kanonisere ledere som, stilt overfor det forferdelige valget av ondskap som enhver krig presenterer, velger likevel moralsk kompromitterte seire framfor moralsk reine nederlag.
Stephens’ uttalelse nærmest plagierer en tale av Adolf Hitler fra 1939 til den tyske overkommandoen, der han presserende oppfordret det tyske militæret til å begå krigsforbrytelser og trosse de internasjonalt anerkjente krigslovene.
Hitler erklærte:
Vår styrke består i vår hurtighet og i vår brutalitet. Djengis Khan ledet millioner av kvinner og barn til slakt – med overlagte planer og et lykkelig hjerte. Historien ser i ham utelukkende grunnleggeren av en stat.
Sergei Rudenko, en av aktorene i Nürnberg-rettssakene, fordømte disse og andre oppfordringer til kriminalitet fra naziledernes side:
De tiltalte visste at kynisk hån av krigens lover og skikker utgjorde den alvorligste forbrytelsen. De visste det, men de håpet at den totale krigen, ved å bringe seier, også ville sikre deres immunitet. Men seieren kom ikke i hælene av deres forbrytelser.
Den åpne vendingen til militær vold og hjemlig diktatur er kjennetegnet på en sosial orden i terminalt forfall.
I krigstider åpenbarer staten seg åpent som et redskap for klassedominans. Anliggendet er ikke å appellere til staten og dens institusjoner, men snarere å utvikle en sosial bevegelse som er i stand til å motsette seg hele statsapparatet og den sosiale styringsklassen det representerer.
Den sosiale kraften er den internasjonale arbeiderklassen, som har den økonomiske og sosiale makten til å beseire den kapitalistiske styringseliten. Det er arbeiderklassen som må mobiliseres og gjøres oppmerksom på sammenhengen mellom dens interesser i å kjempe mot kapitalistisk utbytting og motstand mot imperialistkrig, som er forent i kampen for å avskaffe kapitalismen og etablere sosialisme.