Sist helg var det ti år siden valggjennombruddet for Spanias pseudo-venstre-parti Podemos i Europa-valgene i mai 2014. Podemos, grunnlagt bare måneder tidligere av det pabloistiske partiet Anticapitalistas og stalinistiske akademikere fra Madrids Complutense Universitet, ledet av den 36-år-gamle professoren og fjernsynskommentatoren Pablo Iglesias, oppnådde 8 prosent av stemmene og fem seter i Europa-parlamentet.

I løpet av det neste tiåret skulle Podemos vokse til å bli et regjeringsparti for spansk kapitalisme før det falt fra makten. I desember i fjor, etter at partiets velgeroppslutning kollapset i Spanias 2023-valg på grunn av dets upopulære innstrammingspolitikk, forlot det koalisjonsregjeringen partiet i 2020 hadde dannet med det spanske Sosialistpartiet (PSOE). En fraksjon av Podemos, kalt Sumar, sitter fortsatt i regjering.

Podemos kollapset midt i ei kapitalismekrise uten sidestykke, der Spania og andre NATO-land støtter Israels genocidale krig mot Gaza og bevæpner Ukraina i en krig med Russland. Masseprotester brøyt ut ikke bare i Spania, men i USA, over hele Europa og internasjonalt mot Gaza-genocidet. Verden vakler på randen av atomkrig, der NATO-imperialistmaktene lover å eskalere krigen med Russland. Det er en voksende fornemmelse blant en ny generasjon arbeidere og ungdommer internasjonalt at det må finnes en vei videre mot en korrupt samfunnsorden.

Denne veien videre er byggingen av en internasjonal sosialistbevegelse mot imperialistkrig og genocid, basert i arbeiderklassen. En slik bevegelse kan bare utvikles basert på et revolusjonært perspektiv, basert på trotskistisk opposisjon mot både kapitalisme og stalinisme. Som sådan krever det en historisk reevaluering og et politisk brudd, i et besluttsomt sjikt av arbeidere og ungdom, med den typen pro-kapitalistisk populistisk politikk som i flere tiår har vært promotert av krefter som Podemos.

Podemos hevdet i 2014 å representere «progressiv» politikk, for å «gjenopprette demokratiet» fra «kasten» som styrte Spania. Valgmanifestet fra 2014, «Lage en bevegelse», oppfordret til «nye måter å forholde seg til politikk på, som innebærer en reell trussel mot topartiregimet til [det høyreorienterte Folkepartiet, Partido Popular] PP og [det sosialdemokratiske Sosialistpartiet] PSOE og dem som har tatt demokratiet vårt som gisler». Manifestet hevdet at Podemos «avviser militære intervensjoner, står for en uttreden fra NATO og forsvarer solidaritet mellom befolkninger.»

Podemos’ greske søsterparti, SYRIZA («Koalisjonen av Det radikale venstre»), gikk inn i regjering i 2015 og etablerte snart sitt navn som et ord for politisk svik. Det hadde blitt valgt basert på arbeiderklassens massemotstand mot EUs innstrammingspolitikk etter Wall Street-krasjet i 2008. Men ved makten påla Syriza likevel EUs største enkeltstående innstrammingspakke til da, og bygde et stort nettverk av EU-interneringsleirer for flyktninger. Etter i 2019 å ha forlatt makten i skam, ledes Syriza nå, relevant nok, av en tidligere Goldman Sachs-bankmann, Stefanos Kasselakis.

Podemos forrådte sine valgløfter like gjennomgående som Syriza hadde gjort før det. Da partiet gikk inn i regjering med Sosialistpartiet (PSOE) håndhevet det en politikk for masseinfeksjon av Covid-19, mens det delte ut milliarder av euro i EU-redningsmidler til bankene og fattiggjorde arbeidere etter hvert som inflasjonen gikk opp på tvers av verdensøkonomien. Partiet bevæpnet både det ukrainske og det israelske regimet, til krig med Russland og det palestinske folket.

PSOE-Podemos-regjeringen viste seg å være brutalt fiendtlig innstilt til arbeiderklassens kamper. Der inflasjonen utarmet arbeidere angrep den brutalt lønnskamper som brøyt ut over hele Spania. Den sendte politistyrker ut for å angripe streikende metallarbeidere i den sørspanske byen Cádiz og mobiliserte titusenvis av politi for å slå ned en landsdekkende streik av lastebilsjåfører i 2022.

Denne politikken stammer fra den antimarxistiske politikken til sjikt av middelklassen bygget på stalinistiske og pabloistiske tradisjoner. I 2015, da Syriza tiltrådte, definerte ICFI dette miljøet som ikke å være fra venstresiden, men som pseudo-venstre. David North forklarte dette begrepet i hans verk The Frankfurt School, Postmodernism and the Politics of the Pseudo-Left, der han skrev:

«Pseudo-venstre betegner politiske partier, organisasjoner og teoretisk/ideologiske tendenser som bruker populistiske slagord og demokratiske fraser for å promotere de sosioøkonomiske interessene til privilegerte og velstående sjikt av middelklassen. Eksempler på slike partier og tendenser inkluderer Syriza i Hellas, Podemos i Spania, Die Linke i Tyskland, og en rekke avleggere av eks-trotskistiske (dvs. pabloistiske) og statskapitalistiske organisasjoner ...

«Pseudo-venstre er antimarxistisk. Det avviser historisk materialisme, og omfavner i stedet ulike former for subjektiv idealisme og filosofisk irrasjonalisme assosiert med eksistensialisme, Frankfurt-skolen og moderne postmodernisme.

«Pseudo-venstre er antisosialistisk, motsetter seg klassekamp, benekter arbeiderklassens sentrale rolle og nødvendigheten av revolusjon i den progressive transformasjonen av samfunnet. Det setter supra-klasse-populisme opp mot den uavhengige politiske organiseringen og massemobiliseringen av arbeiderklassen mot kapitalistsystemet. Pseudo-venstres økonomiske program er, i det alt vesentlige, pro-kapitalistisk og nasjonalistisk.»

Podemos’ historikk har bekreftet denne definisjonen, og advarselen den inneholdt til arbeiderklassen. I likhet med Podemos’ internasjonale allierte – Democratic Socialists of America, Tysklands Die Linke (Venstrepartiet), tidligere Labour Party-leder Jeremy Corbyn og hans politiske satellitter i Storbritannia, eller Jean-Luc Mélenchon i Frankrike – Podemos er ikke venstreorientert, men pseudo-venstre. I Spanias nasjonale regjering hadde partiet ingenting å tilby arbeidere i de store anliggendene om krig, pandemier, klimaendringer eller sosial ulikhet, som alle er internasjonale spørsmål.

Veien videre går gjennom en bevisst kamp for en genuint revolusjonær politikk. Det krever et direkte angrep på kapitalistklassen, konfiskeringen av deres rikdommer, beslagleggelse av de store bankene og produktivkreftene internasjonalt, for å plassere dem under den demokratiske kontrollen av arbeidende mennesker, og opprettelsen av arbeiderstater på tvers av Europa og verden, som forfølger sosialistiske orienteringslinjer.

Akademikere, kapitalistiske politiske operatører og fagforeningsbyråkrater som leder Podemos motsetter seg bevisst slik politikk, og marxisme. I den grad det er forenlig med kapitalistmedienes falske promotering av dem som «venstre» forkynner de deres fiendtlighet mot den bolsjevikiske revolusjonen i Russland i 1917, Trotskijs grunnleggelse av Den fjerde internasjonale i 1938, og lærdommene han trakk fra Den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939.

For å bygge det revolusjonære lederskapet arbeiderklassen trenger må det trekkes kritiske politiske konklusjoner om pseudo-venstres kontrarevolusjonære rolle. Kampen for sosialisme kan bare føres ved å bygge et internasjonalt trotskistisk revolusjonært lederskap, i uforsonlig opposisjon mot pseudo-venstre-partier som Podemos. Grunnlaget for dette er Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales (ICFI) forsvar av trotskisme mot stalinisme og pabloisme, og kampen for å bygge seksjoner av ICFI i Spania og internasjonalt.

De pabloistiske røttene til Podemos

Integreringen av Podemos inn den spanske kapitaliststaten som oppsto etter ytre høyre-frankistregimets fall, midt under massestreiker og protester på 1970-tallet, er produktet av deres reaksjonære forsvar av de materielle interessene til velstående sjikt av middelklassen. Denne orienteringen er forankret i de antimarxistiske tradisjonene til den pabloistiske tendensen som oppsto i Den fjerde internasjonale og som brøyt med trotskisme etter den andre verdenskrigen. Pabloistene oppfordret til å likvidere trotskistbevegelsen inn i de eksisterende masseorganisasjonene, uansett deres politiske beskaffenhet og klasseorientering.

ICFI, som i dag publiserer WSWS, ble i 1953 opprettet for å forsvare trotskismen mot denne tendensen ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel, som avviste Leo Trotskijs analyse av det sovjetiske byråkratiet som en kontrarevolusjonær kraft. Pabloismen forlot kampen for å bygge uavhengige revolusjonære partier til fordel for å opptre som ei pressgruppe på eksisterende stalinistiske eller borgerlig-nasjonalistiske massepartier, samtidig som den promoterte antimarxistiske ideologier i arbeiderklassen.

I Spania var Mandel sjefteoretikeren for Den revolusjonære kommunistligaen (Liga Comunista Revolucionaria, LCR), forgjengeren til partiet Anticapitalistas som gikk videre til å bygge Podemos. LCR ble grunnlagt i 1971, midt under radikaliseringen av ungdom og arbeidere etter mai 1968-generalstreiken i Frankrike, og etter hvert som klassekampene tok til midt under kapitalismens økonomiske krise på 1970-tallet. LCR orienterte seg til den baskiske nasjonalistgruppa ETA, som brukte terroristangrep for å presse frankiststaten, og til både de catalanske nasjonalistene og det stalinistiske Kommunistpartiet i Spania (PCE).

Orienteringen til PCE utgjorde en godkjenning av partiets kontrarevolusjonære historikk mot arbeiderklassen. Under Den spanske borgerkrigen startet av general Francisco Francos fascistkupp i 1936 mot den borgerlige Andre republikken, myrdet PCE trotskister og hjalp Republikken med å knuse 1937-arbeideropprøret i Barcelona. Etter Francos seier og den andre verdenskrigen, da Spania ble styrt av et fascistdiktatur, oppfordret PCE til «nasjonal forsoning» for å bygge et parlamentarisk kapitalistregime sammen med frankistene.

I 1976, midt under den største streikebølga mot frankistregimet i Spania siden 1930-tallet, forskanset pabloistene seg på deres bestrebelser for å promotere stalinismen. De hyllet det stalinistiske PCE, som forberedte å forråde streikebølga og bidro til å utarbeide en ny konstitusjon for en Overgang til parlamentarisk styre, som ble vedtatt i 1978. Mandel promoterte illusjoner om at PCE selv ville reformere seg, der han uttalte seg til den stalinistiske publikasjonen Viejo Topo. Han skrev:

Det franske ekstreme venstre – til tross for dets begrensninger, dets svakhet, dets organisatoriske splittelse – har i dag en reell politisk tyngde og har potensiell kapasitet til å pålegge det reformistiske lederskapet av CP en revolusjonær vending.

Kameratene som leder (det spanske) Kommunistpartiet, spesielt dets arbeiderklassekadrer, må ta det opp og løse det, og jeg håper og stoler på at de vil vise seg i stand til å løse det positivt, i den forstand at de vil vende tilbake til veien av revolusjonær marxisme.

[…] Det vil også bli vanskelig – jeg vil ikke si umulig, men det er vanskelig – for det spanske CP å vedta en klar holdning til streikebryteri, som også det italienske CP og det spanske CP selv på visse tidspunkter av deres eksistens. Dette skyldes at maktbalansen i den spanske arbeiderbevegelsen er veldig annerledes.

Mandels perspektiv var diametralt i motsetning til trotskismens revolusjonære marxistiske perspektiv. Trotskij hadde forklart under Den spanske borgerkrigen at kampen mot fascisme krevde en revolusjonær kamp av arbeiderklassen for en sosialistisk revolusjon mot kapitalismen. PCE og partiets allierte, derimot, arbeidet sammen med det fascistiske frankistregimet for å utarbeide et nytt juridisk grunnlag for kapitaliststyre.

Der Mandel argumenterte i 1978 for å støtte Spanias Overgang til parlamentarisk styre, hevdet han pabloismens grunnleggende oppfatning: At trotskistpartier ikke skulle bygges. I stedet argumenterte han for ideen om å bygge et «breit venstreparti» som var grunnlaget for Podemos og lignende partier over hele Europa. Mandel sa: «Etter min oppfatning er framtiden til den revolusjonære bevegelsen i den typen grupper som er breiere enn dem som kaller seg trotskisiske. Grupperinger som, imidlertid, forener seg med seksjoner av Den fjerde internasjonale.»

Mens han uredelig fortsatte å kalle hans organisasjon «Den fjerde internasjonale», gjorde Mandel det veldig klart at han ikke støttet trotskisme og ville være villig til offentlig å avvise ethvert element i Trotskijs program i løpet av 24 timer, for å inngå allianser med stalinismen. I et annet intervju i samme periode forklarte Mandel at han hadde til hensikt å bygge en organisasjon uten noen koblinger til trotskisme:

Den reelle debatten er ikke om merkelappen, det organisatoriske rammeverket, statuttene, de menneskelige relasjonene eller referanser til en fyr med skjegg ved navn Leo Trotskij .... Hvilken forskjell gjør merkelapper? Dersom vi på den politiske arenaen skulle finne krefter som stemmer overens med vår strategiske og taktiske orientering, og som bare ble satt ut av den historiske referansen og navnet, vi ville bli kvitt sistnevnte innen 24 timer. (Politique Hebdo, 10.-16. juni 1976).

Det spanske pabloistiske LCR implementerte denne politikken i praksis i løpet av de påfølgende tiårene. Partiet arbeidet med det stalinistiske PCE i koalisjonen Det forente venstre, Izquierda Unida (IU), og tok opp stillinger i byråkratiene til fagforbundene, det stalinistledede Arbeiderkommisjonene (CC.OO) og det PSOE-ledede UGT (Arbeidernes greneralføderasjon)

Den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 flyttet partier som LCR og dets tilknyttede organisasjoner langt til høyre. Der professorene, fagforeningsbyråkratene og fagfolkene i pabloist-gruppene mistet inntektene som tidligere hadde kommet til dem fra det sovjetiske byråkratiet, svingte deres sympatier stadig mer direkte i retning av imperialiststaten og hæren. Pabloistenes franske seksjon, Det nye antikapitalistiske partiet, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA), ga kanskje den klareste uttalelsen om deres avvising av trotskismen og om enhver kobling til marxisme. I deres grunnleggende uttalelse fra 2009 erklærte partiet:

NPA hevder ikke en spesifikk relasjon til trotskisme, men kontinuitet med dem som i løpet av de to siste århundrene har konfrontert systemet hele veien. NPA er et pluralistisk og demokratisk parti. Det har vært deltagelse av kamerater fra ulike deler av den sosiale bevegelsen, fra det antiglobaliserende venstre, fra politisk økologi, fra kamerater fra PS [Sosialistpartiet, et parti for borgerlig regjering] og PCF [Det franske kommunistpartiet, NPAs viktigste koalisjonspartner], fra anarkistbevegelsen, fra det revolusjonære venstre. Uten å bli intetsigende, NPA har alt å vinne av å åpne seg enda mer.

For NPA var trotskisme bare et hinder for nødvendige allianser med sosialdemokratiske og stalinistiske partier som støttet oppløsingen av Sovjetunionen og restaureringen av kapitalismen. Samtidig hadde pabloistene som mål å utvide deres appell i middelklassen ved å omfavne feminisme, homofil frigjøring og andre identitetsanliggender, mens de distanserte seg fra deres tidligere formelle besvergelse av klassepolitikk. Dette betydde, selvsagt ikke, å bryte deres allianse med fagforeningsbyråkratiet, som de støttet for dets politifunksjon i klassekampen.

NPA og Anticapitalistas skulle snart støtte imperialistintervensjonene i Libya, Syria og Ukraina som del av en angivelig «demokratisk revolusjon». I 2022 støttet de NATOs krig mot Russland i Ukraina. Disse krigene har kostet hundretusenvis av liv og ødelagt hele samfunn. Dette var det gjennomgående råtne politiske grunnlaget som en samling profesjonelle middelklasseaktivister fra Anticapitalistas, medieoperatører, professorer i statsvitenskap og fagforeningsbyråkrater bygget Podemos på, som ei politisk felle for arbeiderklassen.

Fra Los Indignados til Podemos

Podemos ble grunnlagt av los indignados-protestene i Spania som brøyt ut i 2011, etter at arbeiderklasseoppstander veltet diktaturene i Tunisia og Egypt.

Disse revolusjonene tilbakeviste objektivt pro-kapitalisme «Slutten på historien»-triumfalismen som etterfulgte det stalinistiske byråkratiets likvidering av Sovjetunionen i 1991. De bekreftet i handling den marxistiske oppfatningen av den internasjonale arbeiderklassens revolusjonære rolle som ble avvist av pseudo-venstre. Etter at president Zine El Abedine Ben Ali flyktet fra massestreiker og protester på tvers av Tunisia utløst av oppstander mot politiet i tunisiske gruvebyer igangsatte okkupasjonen av Tahrir-plassen i Kairo en generalstreik i Egypt som felte president Hosni Mubarak.

Arbeiderklassens revolusjonære offensiv i Nord-Afrika vant de politiske sympatiene til arbeidere og ungdommen i Spania og internasjonalt. Tusenvis av ungdommer imiterte okkupasjonen av Tahrir-torget og okkuperte torg i Madrid, Barcelona og byer på tvers av Spania. Denne sosialt heterogene bevegelsen, kalt 15-M (for 15. mai-protesten i 2011 som startet den) eller los indignados, som uttrykte opposisjonen som var veldig breit følt i Spania mot drakoniske EU-innstramminger og massearbeidsledighet etter kapitalistkrasjet i 2008.

Når Podemos var partiet som oppsto fra denne bevegelsen er det framfor alt fordi de viktigste politiske kreftene som var til stede for å intervenere i den var pabloistene. 15-M-bevegelsen ble lansert med protester ved Puerta del Sol i Madrid den 15. mai 2011, kalt av foreninger som Reelt demokrati nå og Ungdom uten framtid, som arbeidet tett med Anticapitalistas.

Innen denne bevegelsen var middelklassen politisk dominerende. Anticapitalistas intervenerte inn i bevegelsen, fremmet krav om «ingen politikk», «ikke noe lederskap» og en «horisontal» struktur. De brukte slagord som å forsvare de 99 prosentene mot den øverste 1 prosenten av samfunnets fordeling av inntekt og formue.

Dette betydde ingen utfordring av PSOE, det stalinistiske Forente venstre, Izquierda Unida (IU), eller fagforeningsbyråkratiet; ingen motstand mot implementeringen av EUs innstramminger og krig; og ingen utvikling av et revolusjonært lederskap mot det post-frankistiske kapitalistetablissementet. Disse slagordene var forenlige med en kamp fra de øverste 10 prosentene mot den øverste 1 prosenten, om rikdom og makt innen det eksisterende kapitalistsamfunnet.

Uten en orientering til arbeiderklassen endte disse samlingene i tomme diskusjoner dominert av krefter som Anticapitalistas, som skjermet radikalisert ungdom fra arbeidernes kamper.

I løpet av de neste årene brøyt det ut, på tvers av Europa, ei streikebølge mot innstramminger og sparetilltak som ble krevd av EU og bankene. Den britiske avisa Independent advarte om at utbruddet av streiker og protester varslet den største mobiliseringen «erfart på kontinentet siden de revolusjonære omveltningene i 1968».

I Spania steg antallet streiker og protester til nivåer ikke sett siden 1970-tallet. Ifølge offisiell statistikk var det i 2012-2013 gjennomsnittlig 123 daglige protester, og 25 prosent av befolkningen rapporterte å ha deltatt i dem. Under voksende press innkalte fagforeningsbyråkratiet til to landsdekkende proteststreiker i 2012 – den siste gangen de skulle gjøre det. Titusener i Madrid gikk ut i gatene for å ønske en delegasjon av streikende gruvearbeidere fra Asturias velkommen, som hadde sett deres kamper i 1934, 1936 og 1962 bli undertrykt av Franco.

Godt inneforstått med den voksende faren fra arbeiderklassen på deres venstre, besluttet Anticapitalistas å lansere Podemos for å innhegne og politisk kontrollere arbeiderklassens sinne mot PSOE og partiets mange-tiår-lange historikk for innstramminger og krig, så vel som mot PSOEs viktigste allierte, det stalinist-ledede Forente venstre, Izquierda Unida (IU).

I en intern bulletin til Anticapitalistas utarbeidet før grunnleggelsen av Podemos, beklaget pabloistene «høyreforskyvingen av IU, som stadig mer åpent forbereder en ‹venstre›-regjering sammen med PSOE.» Pabloistene foreslo «tilstedeværelsen av en serie personligheter med medietilstedeværelse som det offentlige ansiktet for [Podemos-] prosjektet, som gjør det mulig å koble med deler av den venstreorienterte befolkningen som er misfornøyd med de tradisjonelle organisasjonene».

Med Pablo Iglesias valgte Anticapitalistas en leder for deres operasjon – en stalinistisk professor påvirket av de «venstrepopulistiske» teoriene til Ernesto Laclau og Chantal Mouffe. Iglesias opererte et lokalt fjernsynsprogram i La Tuerka og fungerte som «venstre»-forståsegpåeren i debatter på ytre høyre-fjernynskanalen Intereconomia. Iglesias hadde også vært del av Senter for sosiale og politiske studier (Centro de Estudios Politicos y Sociales - CEPS), et redskap for stalinistakademikere for å motta lønnssjekker fra borgerlig-nasjonalistiske regimer i Venezuela og Ecuador for konsulenttjenester.

Iglesias var på fornavn med Santiago Carrillo, den mangeårige lederen av det stalinistiske PCE. I Den spanske borgerkrigen deltok Carrillo i den stalinistiske bortføringen og drap av trotskister og av Andreu Nin, lederen av det sentristiske Arbeiderpartiet for marxistisk forening (POUM). Carrillo forfattet sammen med de frankistiske myndighetene Spanias Konstitusjon av 1978. Kort før hans død skrøyt Carrillo av at «på 1930-tallet ville ingen kommunistmilitant som ble bedt om å myrde Trotskij ha nektet å gjøre det». Iglesias responderte med et sympatisk intervju og deretter en nekrolog om Carrillo i Público etter hans død, der han skrev: «Til tross for alt, Santiago var en av våre. Nå og for alltid.»

For dem i det politiske etablissementet som kjente historien til PCE og Carrillos, var dette den framtidige grunnleggeren av Podemos’ umiskjennelige erklæring av støtte for blodig undertrykking av opposisjon til revolusjon og kapitaliststaten. Dette banet veien for Podemos til mindre enn ti år seinere å sitte i kapitalistregjering, der opprørspolitiet angrep streikende og demonstranter.

De stalinistiske og pabloistiske røttene til Podemos forberedte dem til å spille en reaksjonær rolle i krisa som brøt ut etter at de grunnla deres parti i 2014. Det stadfestet WSWS’ analyse, som advarte i sin første artikkel om Podemos bare uker etter at partiet ble grunnlagt, at det var innrettet for å «forhindre et opprør fra arbeiderklassen mot de sosialdemokratiske partiene og fagforeningsbyråkratiet og for å kanalisere misnøyen over til angivelige radikale, men pro-kapitalistiske formasjoner».

Spanias post-frankistiske topartisystem kollapser

I valgene i desember 2015 kollapset topartisystemet til PSOE og det høyreorienterte Folkepartiet, Partido Popular (PP), som hadde dominert spansk valgpolitikk siden frankismen kollpset. Ingen partier vant et regjeringsflertall. Hvert av de fem valgene i Spania siden den gang har forøvrig resultert i et hengt parlament. Ingen partier klarte å mønstre et flertall. Regjeringer oppsto som ustabile koalisjoner mellom Podemos, PSOE, forskjellige mindre regional-nasjonalistiske organisasjoner, de høyreorienterte partiene PP og Borgerne, Ciudadanos, og det høyreekstreme Vox.

Dette bekreftet sammenbruddet av det parlamentariske systemet som ble etablert i 1978 av de frankistiske fascistene, PSOE og de spanske stalinistene.

PCE, via partiets kontroll over Arbeiderkommisjonene (CC.OO), Spanias største fagforbund, hadde undertrykt den største streikebølga siden 1930-tallet for å avverge arbeiderklassens revolusjonære oppgjør med det spanske borgerskapet. PCE sementerte sentrale avtaler med PSOE og frankistene, deriblant Amnestyloven av 1977, som offisielt tilga fascismens forbrytelser, og støtte for NATO. PCE sa seg enig til å støtte PSOE i valg, for å forhindre at en uavhengig politisk bevegelse utviklet seg i arbeiderklassen til venstre for PSOE.

PCEs rolle på 1970-tallet for å blokkere arbeiderkamper fra å utvikle seg til en sosialistisk revolusjon mot det frankistiske diktaturet ble forstått i styrende kretser. Fra 1976 til 1978 steg antallet arbeidsdager tapt på grunn av streiker til 13,2 millioner, med mer enn 5,7 millioner arbeidere involvert (60 prosent av den yrkesaktive befolkningen).

Financial Times, britisk finanskapitals autoritative stemme, hadde i desember 1978 skrevet at PCE, «som kontrollerer majoriteten av fagforeningskonføderasjonen CC.OO og er det best organiserte politiske partiet i Spania», hadde vært «avgjørende» i Overgangen. «Den aktive moderasjonen vist av kommunistene … var avgjørende for å unngå at Spania havner i en avgrunn av sivil konflikt,» konkluderte FT.

Podemos forsøkte å spille rollen PCE hadde spilt på 1970-tallet, men ikke lenger kunne spille i det 21. århundre, så diskreditert som PCE var av den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen. Der Podemos fungerte som ei valgstøtte for PSOE avledet partiet voksende sinne i arbeiderklassen tilbake inn bak kapitaliststyre.

For ti år siden, i Europa-valgene i mai 2014, oppnådde Podemos 8 prosent av stemmene og fikk fem MEP-er. Ett år seinere skulle partiet vokse til en oppslutning med 5,2 millioner stemmer og 69 seter i Spanias parlament med 350 seter. Det samlet 300 000 demonstranter i gatene i Madrid mot innstramminger. Ved slutten av det året oppnådde det jevnlig i meningsmålingene rundt 30 prosent av stemmene, og ble for en tid Spanias mest populære parti.

I dag hevder Iglesias og Podemos at de begynte å miste velgerstøtte etter en orkestrert kampanje av politiet, media og rettsvesenet ledet av PP-regjeringen, med PSOEs samtykke. Sannheten er, det var ikke kapitalistpropaganda, men Podemos’ integrering inn i mellomnivåene av kapitaliststaten som raskt avslørte dem, da det brakte dem i stadig mer konflikt med arbeiderklassen.

På et tidspunkt kontrollerte partiet store byer, deriblant Madrid, Barcelona, Valencia, Zaragoza, Cádiz og Santiago de Compostela, og presiderte over livene til titalls millioner. Men partiets løfter om at disse «endringskommunene» skulle gjøre slutt på innstramminger og bruke «innbyggernes gjeldsrevisjoner» for å stoppe betalingen av «illegitim» gjeld, ble til ingenting. I stedet betalte disse byene milliarder av euro til bankene, i tråd med EUs krav.

Podemos gjorde det også veldig klart at de støttet NATO-kriger og intervensjonene i Libya, Syria, Jemen og Ukraina. Det rekrutterte sjefen for forsvarsstaben, general Julio Rodríguez Fernández, som ledet Spanias deltakelse i NATO-krigen i Libya i 2011 som etterlot 30 000 døde og landet i ruiner, som en partikandidat i generalvalgene i 2015.

I Spania som over hele Europa responderte styringklassen på sin politiske krise ved å legitimere fascismens arv, bygge opp ytre høyre-partiet Vox og med kupp-planer i hæren. Det er en dyp, historisk forankret motstand mot fascisme, mot nasjonalisme og kapitalisme i den spanske og europeiske arbeiderklassen. Podemos var imidlertid dypt fiendtlig innstilt mot å mobilisere slike sentimenter. De truet med å provosere fram en bevegelse i arbeiderklassen som gikk langt utover det råtne rammeverket av Podemos’ allianse med PSOE, for EUs innstramminger og NATO-krigen.

Podemos’ antimarxistiske, postmodernistiske teoretiske grunnlag

For å bli innvilget publisitet i store kapitalistmedier for at partiet kunne vinne store velgeroppslutninger i valg, måtte Podemos gi borgerskapet faste garantier for sin fiendtlighet mot marxisme og revolusjon. Podemos sendte disse signalene ved å indikere i kynisk akademisk sjargong at det begrunnet partiets aktivitet i postmodernisme, populisme og småborgerlig identitetspolitikk.

Den «postmarxistiske» akademikeren Chantal Mouffe og Podemos’ medgrunnlegger professor Iñigo Errejón, dagens talsperson for Sumar i parlamentet, utga i 2015 Podemos i folkets navn, publisert på engelsk av det britiske stalinistforlaget Lawrence & Wishart. I boka oppfordrer Mouffe og Errejón deres lesere til å forlate «nostalgien» for «venstresiden», og i stedet bygge en «brei demokratisk front». Denne «demokratiske fronten» skulle imidlertid ikke være basert på arbeiderklassen, men på livsstilsforlangender fra sjikt av den velstående middelklassen, i motsetning til arbeiderklassens behov.

Mouffe sier hennes populisme utviklet seg fra hennes overbevisning, utviklet som en ung akademiker og feministisk aktivist i London i perioden etter den franske generalstreiken i mai 1968, om at marxisme og klassepolitikk måtte avvises:

«Tradisjonell marxisme virket ute av stand til å forstå spesifisiteten til de nye bevegelsene som hadde utviklet seg siden 1968, som feminisme, miljøbevegelsen, antirasistiske kamper og mot diskriminering på grunnlag av seksualitet. … Og da vi diskuterte denne mangelen på forståelse, innså vi at problemet var av teoretisk karakter: Disse nye kampene kunne ikke tolkes i form av klasse.»

Mouffe og Errejón avviste ikke bare den marxistiske oppfatningen av arbeiderklassens revolusjonære rolle, men selve arbeiderklassens eksistens. De hevdet at arbeiderklassen bare var en myte oppfunnet av Karl Marx for å rettferdiggjøre marxismen, akkurat som høyreorienterte myter om at essensen av en rase eller nasjon fører til rasistisk eller nasjonalistisk politikk. Marxismens tro på den objektive eksistensen av arbeiderklassen som omfatter alle de som må selge deres arbeidskraft på det globale arbeidsmarkedet, hevdet Mouffe, blendet den for nødvendigheten av å omorientere seg til politikk basert på hudfarge og kjønnsidentitet:

«For marxismen resulterte denne mangelen på forståelse av deres essensialistiske oppfatning av politiske identiteter, som så dem som forut for deres diskursive artikulasjon. Det fantes mange former for essensialisme, og i marxismens tilfelle var det en ‹klasse-essensialisme›, som så politiske identiteter som avhengige av den sosiale agentens posisjon i produksjonsrelasjonene, som bestemte deres bevissthet.»

På dette grunnlaget ønsket Mouffe den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 velkommen, og hevdet at den diskrediterte likhet og revolusjon. De sentrale hendelsene siden hennes ungdom, hevdet Mouffe, var

«Berlinmurens fall, Sovjetunionens fall og den kommunistiske modellens krise. Alle disse bidro til utløpet av modellen de representerte. … Det er ingen tvil om at det å forlate den revolusjonære modellen for totalt sammenbrudd var en positiv ting, siden den var totalt uegnet for Europa; og det var nødvendig for venstresiden å erkjenne viktigheten av pluralistisk demokrati.»

Mouffes avvisning av «sovjetisk egalitarisme» går i en diametralt motsatt klasseretning til Trotskijs kritikk av det stalinistiske byråkratiet. Trotskij advarte profetisk at stalinismen til slutt ville søke å gjenopprette kapitalismen og ødelegge de nasjonaliserte produksjonsrelasjonene skapt av Oktoberrevolusjonen i 1917. Han kjempet for å samle den sovjetiske arbeiderklassen til en politisk revolusjon mot det stalinistiske byråkratiet, som en integrert del av den internasjonale arbeiderklassens kamp for sosialistisk verdensrevolusjon.

Mouffe, som orienterer seg til allianser med stalinismen, angriper sosiale rettigheter nytt av arbeidere i Sovjetunionen – tilgang til jobber og et offentlig helsevesen, utdanning og pensjoner – som «egalitarisme». Dette ble trofast reflektert i Podemos’ politikk, så snart de var ved makten, for å støtte alle PSOEs innstrammingstiltak rettet mot arbeideres levestandarder.

Podemos’ historikk ved makten har bekreftet at Mouffes og Errejóns hyllest av «pluralistisk demokrati» ikke betyr støtte til demokrati, men for den eksisterende kapitalist-imperialistiske politistaten. Errejón sier «Venstre-populistiske» partier som Podemos søker å «bekjempe ... de tradisjonelle kreftene til regimet og de oligarkiske maktene» i en «politisk kamp, som i siste instans ikke har en definitiv slutt». Mouffe legger til, «radikalt demokrati, slik vi forsto det, innebar ikke et totalt brudd med pluralistisk demokrati».

Errejón er om noe enda mer eksplisitt i oppfordringen til å knytte arbeiderklassens opposisjon til kapitalistiske institusjoner. Han advarer om «en farlig form for skepsis og kynisme» i befolkningen via de eksisterende institusjonene i den spanske kapitaliststaten, og sier: «Det er grunnen til at det er viktig å kanalisere disse protestbevegelsene i en retning som søker å involvere seg med eksisterende institusjoner for å kunne omdanne dem.»

Mouffe og Errejón sier at menneskeheten er skjebnebestemt til å tåle en «uendelig tvist for å etablere fordelingen av kollektive eiendeler og posisjoner». Denne pessimistiske overbevisningen, født av avvisningen av Marx’ historisk-materialistiske perspektiv, hjalp de velstående professorene, fagforeningsbyråkratene og politiske operatørene i Podemos til å gjennomføre reaksjonær politikk mens de kynisk poserte som «Venstre-populistiske» venner av folket.

De forsvarer livsstilsinteressene til den velstående middelklassen, ikke de sosiale behovene til det store flertallet av den arbeidende befolkningen. Mouffe, som begynte hennes politiske karriere som feministisk aktivist før hun giftet seg med den argentinske post-modernistiske teoretikeren Ernesto Laclau, forfekter å forlate sosialistisk revolusjon til fordel for sosiale kamper, basert på kjønn og etnisitet, som ikke motsetter seg kapitalistisk utbytting av arbeidere. Laclau og henne selv, legger Mouffe til, søkte

«å omformulere det ‹sosialistiske prosjektet› i form av en radikalisering av demokratiet. Det gjorde det mulig for oss å bryte både med den jakobinske tradisjonen og med økonomisk determinisme; fordi man ikke kan snakke om radikaliseringen av demokratiet uten å erkjenne at det er forskjellige former for underordning som kan gi opphav til ei rekke motsetninger, og at alle disse kampene ikke bare kan anses som uttrykk for kapitalistisk utbytting.»

Den bedragerske karakteren av Mouffes «demokratiske» teorier understrekes av det faktum at et parti bygget på dem – Podemos – så snart det var ved makten, ikke forfulgte en demokratisk politikk. Det støttet borgerskapets breiere politikk med internettsensur, politistat-tilslag mot streiker og protester, og drap av migranter ved Spanias grenser.

Mouffe fordømte Jakobinerne, med deres ledere som Maximilien Robespierre og Georges Danton som i den radikale fasen av Den franske revolusjonen 1789-1794 ble assosiert med kampen for likhet. I realiteten er fordømmelsen imidlertid først og fremst rettet mot ei annen målskive. Hennes målskive er kampen for å bygge et marxistisk lederskap i arbeiderklassen for en sosialistisk revolusjon, som Bolsjevikpartiet som ledet Oktoberrevolusjonen i 1917. Hun foreslår i stedet et pro-kapitalistisk, «Venstre-populistisk» parti som utnytter spørsmål om kjønn eller etnisitet for å splitte arbeidere og knytte dem til kapitaliststaten.

Der de avviser marxismens vitenskapelige syn foreslo Mouffe og Errejón at partier som Podemos skulle basere sin politikk på myter, irrasjonalisme, promoteringen av karismatiske ledere, og nasjonalisme. Der hun skjelte ut venstresiden uttalte Mouffe: «Venstresiden har en tendens til å tro at den eneste responsen er å appellere til fornuft. Det å prøve å vekke lidenskaper er noe fascisthøyre gjør.»

Med en oppfordring om å «krystallisere politikk til symboler, til et prosjekt for et nytt land, til lederskap, myter, populære uttrykk, sanger, årsmarkeringer og litteratur», argumenterte Errejón for at promoteringen av nasjonalisme ville blokkere for ytre høyres vekst. Han sa: «Et alvorlig feiltak er å overlate til dem [det ytre høyre] kampen om hegemoni i sfæren for nasjonal identifisering. Det er en feil å overlate til de mest reaksjonære kreftene muligheten til å framsette, ubestridt, deres eget syn på hva landet står for.» Han oppfordret til «progressiv og folkelig patriotisme».

Podemos’ historikk i regjering framhever de reaksjonære implikasjonene av dette svært tvetydige teoretiske synet, som hevder å være «venstre», men beundrer fascismen. Errejóns oppfordring til nasjonalistisk demagogi sammenfalt faktisk med linja til Podemos-partileder Pablo Iglesias, som uopphjørlig promoterer spansk nasjonalisme. I 2017 skrøyt Iglesias av at han var mer nasjonalistisk enn det ytre høyre, og erklærte: «Vi vil ikke tillate dem å si at de er mer patriotiske enn vi er.»

Men det er ingen «progressiv nasjonalisme». Karl Marx og Friedrich Engels, grunnleggerne av vitenskapelig sosialisme, forklarte for lenge siden at den arbeidende mannen ikke har noe land, og Leo Trotskij forklarte at utbruddet av den første verdenskrigen for arbeiderklassen markerte slutten på æraen med nasjonale programmer. Men Podemos, orientert mot å gå inn i en spansk nasjonal regjering, har ingenting å tilby arbeidere under betingelser der alle store anliggender – kontrollen av verdens industri og finans, pandemier, krig, sosial ulikhet, klimaendringer – presenterer seg som et verdensproblem.

Globaliseringen av økonomien og den transnasjonale organiseringen av industriell produksjon, som utfoldet seg over et halvt århundre, har trukket bakken ut under stalinistiske og pabloistiske organisasjoner, fiendtlig innstilte til den internasjonale foreningen og mobiliseringen av arbeiderklassen. Basert på middelklassesjikt og orientert mot handlinger i ett land, hadde de ingenting å tilby når arbeidsgivere truet med å respondere på streiker med å flytte produksjonen til utlandet. I løpet av flere tiår stilte de seg fullstendig på linje med styringselitene mot den internasjonale arbeiderklassen og marxismen.

Det catalanske referendumet i 2017 og re-legitimeringen av frankisme

Implikasjonene av Podemos’ politikk utspilte seg i 2017, da de catalanske borgerlige nasjonalistene organiserte et referendum om uavhengighet fra Spania. I likhet med separatistbevegelser over hele Europa fremmet de catalanske nasjonalistene en bankerott, pro-kapitalistisk respons på globaliseringen. På grunnlag av Catalonias relative velstand i Spania, søkte de mer direkte relasjoner til globale finansmarkeder og transnasjonale selskaper, basert på å utnytte arbeiderne i Catalonia.

Uavhengighetsreferendumet var en reaksjonær manøver av catalanske nasjonalistpartier, som har en lang historikk for å støtte innstramminger, imperialistkrig og EU. Om det hadde lyktes ville det ha splittet arbeiderklassen på den iberiske halvøya. I siste instans responderte imidlertid det spanske borgerskapet med å utløse den dypeste politiske krisa i Spania siden Overgangen til parlamentarisk demokrati etter Francos død og frankistregimets fall.

Mektige krefter innen styringsklassen grep til referendumet for å flytte offisiell politikk langt til høyre. Folkepartiet, Partido Popular (PP), med støtte fra Sosialistpartiet (PSOE), sendte titusenvis av politi for å angripe fredelige velgere, og etterlot over 1 000 skadet. Deretter suspenderte PP den catalanske regionalregjeringen og arresterte dens ledende embetsrepresentanter, mens sjefen for den spanske hæren kalte catalansk nasjonalisme den «største trusselen mot vårt demokrati». De store imperialistmaktene – USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike – støttet alle Madrids represjon.

Dette ble ledsaget av vegg-til-vegg mediepromotering av anticatalansk hysteri og integreringen av nyfrankist-partiet Vox inn i spansk borgerlig mainstream politikk.

Underliggende for denne responsen fra den spanske styringsklassen var verdenskapitalismens stadig dypere krise. Etter tiår med dype EU-innstramminger siden den økonomiske verdenskrisa i 2008 og eskalerende imperialistkriger over hele Midtøsten og Øst-Europa siden stalinistbyråkratiet oppløste Sovjetunionen i 1991, kollapset den europeiske kapitalismen raskt. Konfrontert med massearbeidsledighet og rekordstor sosial ulikhet vendte borgerskapet seg til fascistisk politi-stat-styre.

Responsen fra Podemos var ikke å motsette seg, men å imøtekomme fascistkampanjen. Partiet nektet å kalle ut sine velgere til streiker og protester mot politi-stat-represjonen i Catalonia, selv da hundretusener av mennesker marsjerte i protester i Catalonia, i frykt for at en slik bevegelse skulle utløse en massebevegelse i arbeiderklassen som de ikke ville være i stand til å kontrollere.

I 2018, samtidig med økende folkelig opposisjon mot PP og partiets repressive politikk i Catalonia, forskanset Podemos seg på å promotere PSOE, Spanias viktigste parti for borgerlig styre, som kulminerte i en parlamentarisk manøver som kastet ut PP-regjeringen og erstattet den med en PSOE-minoritetsregjering. Den Podemos-støttede PSOE-regjeringen videreførte PPs innstrammingsbudsjett, overøste hæren med milliarder av euro og angrep migranter. Den videreførte også PP’s anticatalanske kampanje.

Da PSOE-regjeringen organiserte skuerettssaken mot catalanske løsrivelsesledere for deres protester, og på en grotesk måte beskyldte dem for voldelig oppvigleri, stilte Podemos seg på linje med den fascistiske rettslige skueprosessen. Daværende Podemos-leder Pablo Iglesias lovet «full lojalitet» til PSOE i alle statsanliggender, inkludert utenrikspolitikken den og statlige represjonen i Catalonia, dersom partiet skulle gå inn i en PSOE-ledet regjering.

Måneder seinere, da et dusin catalanske ledere ble funnet skyldige i oppvigleri, intervenerte Podemos for å oppfordre det spanske folket til å godta deres domfelling til lange fengselsstraffer. Iglesias uttalte beryktet: «Alle må følge loven og godta dommen.» På den tiden var gatene i byer over hele Catalonia fylt med hundretusenvis av demonstranter.

Samme år kom for første gang Vox inn i et regionalt parlament. I valget i 2019 oppnådde Vox 15 prosent av de nasjonale stemmene og fikk 52 lovgivere, som gjorde partiet til den tredje største politiske kraften, og gikk forbi Podemos. Vox, som er sammensatt av tidligere dommere, politi og generaler, forsvarer åpent arven etter Franco. Partiet oppfordrer til opptrapping av krig i utlandet og til klassekrig hjemme ved å øke militær- og politibudsjettene, kriminalisere separatistpartier, fengsle streikende arbeidere og promotere spansk sjåvinisme, samtidig som det slår ned på baskiske og catalanske språklige rettigheter og gjør migranter til syndebukker.

Gjenoppblomstringen av det ytre høyre avslørte Podemos’ fallitt. Partiets promotering av populisme og spansk nasjonalisme besørget politisk dekke for nyfrankistene.

Rehabiliteringen av fascisme i Spania er del av hele den europeiske og nordamerikanske styringsklassens legitimering av fascisme. I Tyskland blir den høyreekstremistiske professoren Jörg Baberowski paradert på tvers av tyske universiteter for å klandre Sovjetunionen for naziforbrytelser, og rehabilitere offentlig Hitler som «ikke ondskapsfull». I Frankrike hyllet president Emmanuel Macron den nazikollaborerende diktatoren Philippe Pétain som en «stor soldat» da han sendte ut opprørspoliti for å angripe «gul vest»-protester mot sosial ulikhet.

Siden den gang har det blitt stadig klarere at det europeiske politiske etablissementets offisielle promotering av arven fra det 20. århundres fascisme er forbundet med ei fatal krise for hele kapitalistsystemet. Stilt overfor eksplosive internasjonale konflikter og klassekonflikter som de ikke har noen progressiv løsning på satser imperialistmaktene alt på krig og diktatur. Genocidet i Gaza og NATOs uopphørlige eskalering mot total krig med Russland og Kina er bare de mest brutale manifestasjonene av kapitalistsystemets nedstigning til barbari.

Legitimeringen av fascisme er sentral for å skape en reaksjonær politisk og kulturell atmosfære der NATO-imperialistborgerskapene kan føre global krig. I Ukraina er fascister som Stepan Bandera i dag glorifisert av det NATO-støttede Kiev-regimet. I Canada ga hele det canadiske parlamentet en stående applaus til Yaroslav Hunka, et ukrainsk tidligere medlem av Adolf Hitlers Waffen SS, som spilte en ledende rolle i utryddelsen av europeisk jødedom under den andre verdenskrig.

I Spania, etter tilslaget mot det catalanske referendumet besluttet Høyesterett at Franco var «statsoverhode fra 1. oktober 1936 til hans død i november 1975». Tradisjonelt ble Franco behandlet som statsoverhode fra 1. april 1939, etter hans seier i Den spanske borgerkrigen over den spanske Republikken. Men Spanias høyeste domstol slo fast at proklamasjonen som han rettferdiggjorde hans fascistkupp med under borgerkrigen gjorde dette kuppet legitimt. Forfatningsdomstolen besluttet så at Franco ikke begikk forbrytelser mot menneskeheten verken under borgerkrigen eller hans blodige 40-år-lange diktatur.

Podemos forsøkte å bagatellisere disse fascisttruslene. I 2020 sluttet Podemos seg til PSOE i en koalisjonsregjering. Etter massestreiker i Spania mot den offisielle passiviteten i de første månedene av Covid-19-pandemien, skrev hundrevis av høytstående tidligere offiserer til den spanske kong Felipe VI og ba ham om å igangsette et kupp. Seinere, etter at pandemien begynte, diskuterte pensjonerte spanske toppoffiserer tilknyttet Vox å skyte «26 millioner» venstreorienterte velgere og deres familier.

Podemos dekket ustanselig over kupptrusler innen hæren. Iglesias arbeidet for å lulle arbeiderne i søvn, og ble sendt ut for å bagatellisere skandalen i et fjernsynsintervju i beste sendetid, hvor han erklærte: «Hva disse herrene sier, i deres alder og allerede pensjonerte, i en prat etter noen få for mange drinker, utgjør ingen trussel.»

Iglesias’ løgner ble avslørt uker seinere da det dukket opp videoer av spanske soldater som sang nynazistsanger og gjorde fascistsalutter. Like etter avslørte WhatsApp-chatter offiserer i aktiv tjeneste som støttet de pensjonerte høyreekstreme generalenes appeller om å drepe 26 millioner mennesker. Podemos appellerte deretter til hæren om å undersøke deres egne fascistsympatier. Ikke overraskende nektet PSOE-Podemos-regjeringens forsvarsdepartement å bekjentgjøre resultatene av denne falske etterforskningen.

På denne måten fortsatte Podemos det sentrale karaktertrekket av PCE’s stalinistiske politikk. Selv i møte med ytre høyre-diktatur er partiet resolutt fiendtlig mot arbeiderklassens revolusjonære kamp.

Podemos ved makten

Da Podemos sluttet seg til PSOE for å danne en regjering i 2020, ble partileder Pablo Iglesias visestatsminister, og kom med retoriske løfter om å reversere en tiår lang EU-innstramming, besørge «feministisk» utenrikspolitikk, stoppe veksten av nyfascisme og forsvare migranters rettigheter. I virkeligheten implementerte imidlertid Podemos snart politikk som tidligere ville vært utenkelig bortsett fra under ytre høyre-regimer. Dager etter at PSOE-Podemos-regjeringen ble opprettet, advarte WSWS:

Til tross for forsøkene fra supportere av PSOE og Podemos på å promotere den nye regjeringen som «demokratisk» vil den vise seg bittert fiendtlig innstilt mot arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter. PSOE, borgerskapets tradisjonelle regjeringsparti siden fascistfrankistregimet falt i 1978, har en flere-tiår-lang historikk som et parti for imperialistkrig og EU-innstramminger. Hva Podemos angår inngikk partiet sin allianse med PSOE i fjor samtidig som det støttet PSOEs løfter om milliarder i sosiale EU-kutt og partiets voldelige tilslag mot protester i Catalonia.

Hendelser viste snart at WSWS advarsler var korrekte. Podemos hadde bare vært ved makten noen måneder da det sto overfor Covid-19-pandemien. PSOE-Podemos-regjeringen viste seg å være fullstendig fiendtlig innstilt til en vitenskapelig styrt politikk for å eliminere pandemien og redde liv. I likhet med styringsklassen over hele Europa plasserte det selskapsprofitter og en superrik elites rikdom over alt annet.

Ved å bagatellisere risikoen pandemien utgjorde sammenlignet ledende Podemos-figurer Covid-19 med en vanlig influensa. Etter den for tidlige slutten av nedstengingen gjorde PSOE-Podemos-regjeringen ingen anstrengelser for å etablere et effektivt test-og-sporing-system, åpnet skoler for tidlig, ignorerte oppsvinget av viruset høsten 2022 og fjernet deretter de gjenværende avbøtende tiltakene da nye Covid-19-varianter spredde seg over Spania. Podemos viste seg å være et smidig verktøy for styringsklassen, uvillig til å akseptere de mest minimale folkehelsetiltakene som ble ansett som negativ innvirkning på profittskapingen.

PSOE-Podemos-regjeringen var livredd for massemotstand mot sin «Covid for alltid»-politikk, og beordret opprørspoliti til å angripe stålarbeidere som streiket for retten til søke ly hjemme, og intensiverte massespionasjen mot befolkningen på Internett. Den konstruerte deretter EUs største bank- og selskapsredningspakke i Spanias historie med € 140 milliarder til finansaristokratiet. Podemos-leder og visestatsminister Pablo Iglesias hyllet det som «et friskt pust for det europeiske prosjektet» da Podemos tok rollen med å føre tilsyn med utbetalingen av fondet.

For å betale for EUs redningsfond vedtok PSOE-Podemos-regjeringen en reaksjonær antiarbeiderklasselov som nedfelte prekære arbeidsvilkår og en pensjonsreform som konsoliderte pensjonsalderen på 67 og påla kutt for framtidige pensjonister. Innstrammingsforpliktelsene har fortsatt til dags dato under PSOE-Sumar-regjeringen.

Resultatene har vært en kolossal forbrytelse. I løpet av de fire siste årene har viruset forårsaket over 20 millioner dødsfall globalt og over 160 000 dødsfall i Spania, målt etter den mer pålitelige statistikken for overdødlighet. Over 13 millioner mennesker har blitt smittet, og over en million lider av Long Covid.

I utenrikspolitikken ledet PSOE og Podemos Spanias mest militaristiske og aggressive regjering siden slutten av Franco-diktaturet. Etter å ha grepet til den USA-NATO-initierte krigen mot Russland i Ukraina økte Madrid forsvarsutleggene med 26 prosent, med mål om å nå de 2 prosentene av BNP som kreves av NATO. De er nå på € 27 milliarder, eller € 75,7 millioner per dag. Spania deltar nå i rekordhøye 17 imperialistintervensjoner i utlandet.

Podemos støttet deretter aggressivt krigen mot Russland selv om den truer en atomkrig, og pumpet inn millioner av euro i militærbistand til NATOs høyreekstreme ukrainske stedfortrederregime i Kiev. Mye av denne hjelpen har blitt sendt til nynazistbataljonen Azov. Gjennom bilaterale avtaler ga Spania Ukraina økonomisk bistand for € 524 millioner, € 338 millioner i militærhjelp og € 80 millioner i humanitær bistand, til sammen € 942 millioner. Dette teller ikke med de € 9,8 milliarder som er betalt til det humanitære fondet, hvorav hoveddelen går til ytre høyre-regimet i Kiev.

Podemos avsluttet sin regjeringstid ved å gå med på Spanias støtte til det israelske genocidet mot palestinerne i Gaza. Etter den palestinske oppstanden 7. oktober, mens den kynisk oppfordret til en slutt på Israels massemord i Gaza og til og med kritiserte Israels handlinger som genocid, fortsatte PSOE-Podemos-regjeringen å sende våpen og ammunisjon til Israel. Den sendte også den spanske fregatten Méndez Núñez og militærforsyningsskipet Patiño for å slutte seg til hangarskipet USS Gerald R. Ford, utplassert i det østlige Middelhavet for å besørge luftdekning for Israels Gaza-krig.

Krig og militarisme i utlandet gikk hånd i hånd med eskalerende angrep hjemme. PSOE-Podemos-regjeringen har gjentatte ganger angrepet streiker i nært samarbeid med fagforeningsbyråkratiet. Det gikk ikke et år uten at de satte inn politiet for brutalt å bryte streiker.

I november 2021 satte den inn pansrede kjøretøy og opprørspoliti mot streikende metallarbeidere i Cadiz; i april 2022 mobiliserte den 23 000 politi for å knuse en 75 000 sterk lastebilsjåførstreik mot stigende drivstoffpriser midt under NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Mot streiker av helsetjenestearbeidere og flybesetninger brukte PSOE-Podemos de drakoniske minimumstjenestene for å bryte streikene.

Hva angår flyktninger har Podemos implementert politikken Vox forfekter, og EUs fascistiske «Festning Europa»-politikk som har krevd tusenvis av liv. Der den spanske styringseliten effektivt stenger av enhver legal migrasjonsrute til Spania er kryssingen over til Kanariøyene nå den dødeligste ruta i verden, og overgår Middelhavets kryssinger til Italia og Hellas. Siden Podemos ble med i regjeringen har titusenvis av migranter druknet i forsøk på å nå Kanariøyene.

Bare i 2023 døde totalt 6 618 migranter, 18 mennesker om dagen, mens de prøvde å nå de spanske kystene, de fleste av dem, 6 007, på Kanari-ruta. De som når øyene blir internert i konsentrasjonsleirer bygget av PSOE og Podemos, der migranter blir fengslet under usanitære, umenneskelige forhold i påvente av deportasjon.

I 2021 begikk PSOE-Podemos-regjeringen en av de verste massakrene mot flyktninger i moderne europeisk historie. Den 24. juni avfyrte spansk grensepoliti tåregassbeholdere og gummikuler for å drive tusenvis av desperate flyktninger vekk fra gjerdene til Melilla. Minst 100 flyktninger døde. Podemos har siden motsatt seg en parlamentarisk gransking av massakren, og sluttet seg til PSOE, PP og det nyfascistiske partiet Vox for å blokkere enhver etterforsking.

Kapitalistregimets dreining til politi-stat-styre, i Spania og internasjonalt, kommer av styringsklassens behov for å undertrykke motstand mot ekstreme nivåer av sosial ulikhet og USA-NATO-imperialismens eskalerende krig i Europa, Midtøsten og internasjonalt. Historikken er klar. Podemos kjempet ikke mot disse reaksjonære utviklingstrekkene, men var medskyldig i dem og hjalp faktisk til med å føre tilsyn med politikk som satte fart på dem mens partiet var i embetet.

Podemos: en vurdering

Podemos-regjeringen i Spania, etter Syriza-regjeringen i Hellas, er nok en strategisk erfaring for den internasjonale arbeiderklassen. Det viser at det å stemme «venstrepopulistiske» partier inn i kapitalistregjering er ei blindgate. Arbeiderklassen kan føre eksplosive kamper, men dens kamper vil bli avledet og kastet tilbake i den grad den er politisk ledet, eller snarere kvalt, av pseudo-venstre som Podemos, som avviser marxistisk internasjonalisme og sosialistisk revolusjon.

Bare arbeiderklassens uavhengige intervensjon kan forhindre menneskeheten fra å gjennomleve en gjenkomst i det 21. århundre, i en enda større skala, av det 20. århundres redsler. NATO-krig med Russland, genocid i Gaza, pandemier og andre økologiske problemer peker på kapitalismens dødelige krise, et system som er hjemsøkt – etter tiår med dype innstramminger og multi-billioner-redningsaksjoner – av nivåer av ulikhet som er uforenlige med demokratiske styreformer.

Podemos forsøkte ikke å løse disse problemene. I stedet satte partiet sine fingeravtrykk på enhver av borgerskapets store forbrytelser. Begivenhetene tilbakeviste objektivt illusjonene til alle som trodde at Podemos, på grunn av sine bånd til Kommunistpartiet eller til Anticapitalistas, ville implementere venstreorientert, enn si kommunistiske eller trotskistiske politiske orienteringer. Podemos’ historikk gjenspeiler stalinismens og pabloismens historiske forbrytelser, ikke en revolusjonær kamp for kommunisme eller trotskisme.

ICFIs forsvar av trotskismens kontinuitet mot pabloismen er det eneste grunnlaget for å bygge en revolusjonær bevegelse i arbeiderklassen for sosialisme mot pseudo-venstre-partier som Podemos. Siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har stalinistiske og sosialdemokratiske partier mistet massebasen de hadde i arbeiderklassen, og Podemos møter brei mistillit blant arbeidere og ungdom. De kan imidlertid ikke knuse den reaksjonære hindringen Podemos utgjør uten å bygge et marxist-trotskistisk revolusjonært lederskap mot pseudo-venstre.

Den internasjonale arbeiderklassen har makten til å stoppe imperialistkrig og genocid, til å implementere politiske orienteringer som er nødvendige for å løse miljøproblemer som klimaendringer og spredningen av pandemier som Covid-19, og til å omfordele verdens rikdom for å imøtekomme sosiale behov.

Arbeiderklassen er i dag større, mer sammenkoblet og mer teknologisk framskreden enn noen gang før. I 2024 lever rundt 56 prosent av verdens befolkning (4,4 milliarder mennesker) i urbane områder. Minst 770 millioner mennesker over hele verden er ansatt i produksjonssektoren, og den fortsatte migrasjonen av millioner av undertrykte landsbygdbefolkninger til byene og fabrikkarbeid gjør arbeiderklassen til et flertall av menneskeheten.

Siden kapitalistkrasjet i 2008 har arbeidere gjentatte ganger mønstret massekamper, og til og med revolusjonære oppstander som i Egypt og Tunisia. De siste årene har det vært en enorm vekst i antall arbeidere som er involvert i streiker eller protester mot utbytting, lønnskutt og angrep på demokratiske rettigheter. Masseprotester mot genocidet i Gaza feier i dag verden rundt. Den politiske situasjonen stiller objektivt og presserende arbeiderklassen overfor revolusjonære oppgaver.

1930-tallets lærdommer må assimileres. Klassekampens spontane utvikling er ikke nok til å bryte den flere-tiår-lange undertrykkingen av arbeiderklassen av fagforeningsbyråkratiene, sosialdemokrater, stalinister og deres allierte krefter. Det må bygges et politisk lederskap som slåss for internasjonal sosialistisk revolusjon, uforsonlig i opposisjon til ikke bare kapitalistklassen, men også dens småborgerlige politiske allierte, som Podemos. Som Trotskij forklarte under opptakten til Den spanske revolusjonen som i 1931 veltet det spanske monarkiet:

«Den semi-spontane spredningen av streiker, som har brakt ofre og nederlag eller har endt med ingenting, er et absolutt uunngåelig stadium av revolusjonen, perioden for massenes oppvåkning, deres mobilisering og deres inntreden inn i kamp. … Spontaniteten – som på det nåværende stadiet utgjør bevegelsens styrke – kan imidlertid i framtiden bli kilden til dens svakhet. Det å anta at bevegelsen også i framtiden vil bli overlatt til seg selv uten et klart program, uten eget lederskap, vil bety å anta et perspektiv av håpløshet. Spørsmålet det dreier seg om er intet mindre enn maktovertakelsen. Selv de mest stormfulle streiker – desto mer de som er spredte – løser ikke dette problemet.»

Frankistfascistenes endelige seier i Den spanske borgerkrigen 1936-1939, assistert av Hitler og Mussolini, var produktet av undertrykkelsen av klassekampen av stalinistiske, sosialdemokratiske og sentristiske supportere av den kapitalistiske Folkefront-regjeringen. Det var en ødeleggende bekreftelse, i det negative, på den presserende nødvendigheten av arbeiderklassens revolusjonære lederskap. Trotskij skrev i stiftelselsesprogrammet til Den fjerde internasjonale i 1938: «Den verdenspolitiske situasjonen som helhet er hovedsakelig karakterisert av ei historisk krise for proletariatets lederskap.»

Pabloistenes avvising av denne oppfatningen kom til uttrykk i Ernest Mandels erklæring i 1969 om at det europeiske borgerskapet aldri igjen ville vende seg til politiske orienteringer for verdenskrig og ytre høyre-reaksjon. Mindre enn ett år etter den franske generalstreiken i 1968 skrev han:

«Europas storborgerskap har allerede en gang brent fingrene alvorlig med et fascisteksperiment. I noen deler av kontinentet mistet det som et resultat alt det hadde; i andre var det bare i siste liten i stand til å redde sitt klasseherredømme. Det er desto mindre sannsynlighet for at det blir ført til å gjenta eventyret, siden opplevelsen også satte dype spor blant massene av mennesker, og den plutselig stigende trusselen om en ny fascisme vil så absolutt bringe fram den skarpeste reaksjon.»

I løpet av det første kvarte 21. århundre har Mandels selvtilfredse vurdering blitt fullstendig tilbakevist. Det revolusjonære lederskapet som må bygges i dag vil måtte slåss mot et kapitalistsystem som igjen stuper ut i fascistisk politisk reaksjon og global krig.

ICFI er den eneste politiske organisasjonen som søker å forene og lede arbeiderklassen internasjonalt i en kamp for sosialistisk revolusjon, mot de enorme farene kapitalismen utgjør for arbeiderklassen og menneskeheten. Dens forsvar av marxistiske prinsipper, over de 100 årene siden grunnleggelsen av den trotskistiske Venstreopposisjonen mot stalinisme i 1923, Den fjerde internasjonale i 1938 og ICFIs grunnleggelse i 1953, legemliggjør en kolossal politisk erfaring.

Denne arven besørger arbeidere og ungdom i Spania og i alle land de nødvendige politiske våpnene for å bygge et trotskistparti som kjemper for programmet for verdens sosialistiske revolusjon. ICFI er uforsonlig motstander av partier som Podemos, Anticapitalistas og alle småborgerlige tendenser som søker allianser med disse reaksjonære partiene. Det avgjørende strategiske spørsmålet er byggingen av et nytt revolusjonært lederskap – seksjoner av ICFI, den trotskistiske verdensbevegelsen – i Spania og internasjonalt.