Følgende tale ble holdt av Thomas Scripps, assisterende nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (Storbritannia), til et møte med tittelen «Befri Julian Assange! Opponer mot imperialistkrig!» holdt på nettet og i Sydney av Socialist Equality Party (Australia) den 26. mai. En fullstendig rapport fra møtet er publisert her.
****
La meg begynne med å si at jeg er sikker på at jeg snakker til et publikum av mennesker som er godt kjent med forløpet av Assange-saken: De mange trinnene i hans forfølgelse, vendingene i rettssaken, fram til sist mandag da han ble innvilget retten til å anke pålegget om hans utlevering til USA.
Australia er kanskje landet med det høyeste bevissthetsnivået om Assanges situasjon og betydningen av hans sak, i vesentlig grad på grunn av aktiviteten til Socialist Equality Party i Australia.
Gitt det antatte kunnskapsnivået vil jeg begynne med å snakke om rettssaken i en oversikt – hovedanliggendene, slik de har blitt fremmet av Assanges juridiske team og som de har oppstått fram-og-tilbake med advokater for den amerikanske regjeringen.
Dere ville ikke vite det fra den smale og uinteresserte dekningen i selskapsmedia, men hele utleveringshøringen som ble holdt i september til oktober i 2020 var en ekstraordinær juridisk og politisk begivenhet.
Jeg observerte og rapporterte forhandlingene for World Socialist Web Site i hver av de fire ukene eller så de pågikk; jeg håper jeg blir tilgitt for å sitere meg selv når jeg leser opp noe av artikkelen vi publiserte som oppsummerer saksgangen.
Vi sa:
De fire ukene av WikiLeaks-grunnlegger Julian Assanges utleveringshøring var et vannskille i demokratiets sammenbrudd og verdensimperialismens nedgang til regelrett kriminalitet.
Tre tiår etter oppløsingen av Sovjetunionen og den ukontrollerte eksplosjonen av amerikansk militarisme, og to tiår etter erklæringen av «krig mot terror», er ikke et eneste juridisk prinsipp, om demokrati eller grunnleggende menneskerettigheter, etterlatt stående ...
Mens Assange satt på tiltalebenken anklaget for «spionasje» ble forbrytelsene han avslørte gjenfortalt av forsvarets vitner. Dere fraser hang i lufta i rettssalen, en tiltale av hele den kapitalistiske orden:
«collateral murder» (forsettlige drap av ubevæpnede og skadde sivile);
«extraordinary rendition» (den illegale pågripelsen av personer som ikke ble stilt for retten, og deres forsvinning inn i «CIA black sites»);
«enhanced interrogation» (forsterkede avhør, med tortur utført mot personer iført «hette og lenker» med banking, «sodomi», «kontrollert drukning» og bruk av «kistebokser»);
og «angrepskriger» – forbrytelsen nazilederne ble tiltalt for i Nürnberg – som førte til sosiocidet i Afghanistan og Irak, og død av til opptil én million mennesker.
Dommeren i den domstolen besluttet, som dere vil vite, mot utlevering, men med den eneste begrunnelse at den ville være undertrykkende i kraft av Assanges mentale helse, spesielt risikoen for selvmord. Ethvert annet reaksjonært juridisk argument fremmet av USA ble akseptert.
Som vi forklarte den gang, dette tjente tre formål. For det første, det besørget fikenbladet av en behørig juridisk vurdering for de britiske domstolene og regjeringen. For det andre, det lot Assanges skjebne henge i en eneste tynn tråd, som amerikanske advokater kunne kutte i ankeprosessen. For det tredje, det begrenset fokuset for den lange ankeprosessen til Assanges mentale tilstand, og utelot de politiske anliggendene som egentlig er kjernen i denne saken.
Mer enn tre år seinere har det endelig blitt delvis reversert. De to begrunnelsene for Assanges anke ved den neste høringen er sentrert om nektelsen av hans rett til ytringsfrihet, eller hans publiseringsfrihet som en journalist, beskyttet under Artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og Det første endringstillegget i Den amerikanske konstitusjonen.
Den ledende amerikanske aktoren har åpent uttalt at Assange kan bli forhindret fra å hevde denne beskyttelsen i hans forsvar under en rettssak i USA, og dette ble eksplisitt godkjent og forsvart av den amerikanske regjeringens advokater sist mandag.
Som vi skrev i vårt sammendrag av saksgangen: «Her er amerikansk imperialismes sak strippet naken: At den kan bruke Spionasjeloven til å gripe journalister den anser som en trussel mot dens nasjonale interesser og stille dem for retten uten sentrale juridiske og demokratiske beskyttelser.»
Vi har, med andre ord, gått over til noen av de vesentlige anliggendene i denne saken: angrepet på pressefriheten og nektelsen av grunnleggende demokratiske rettigheter. Det faktum at saken er brakt til dette stadiet reflekterer, til dels, styrken i saken mønstret av hans advokater, som har vært utmerket gjennom det hele.
Men – og dette er det avgjørende poenget – vi kan ikke anse noe trinn i Assange-saken som et reint juridisk spørsmål og isolert fra dens politiske kontekst, som i siste instans er avgjørende.
Jeg siterer igjen fra vår rapport fra mandagens høring:
Sist gang en avgjørelse gikk i Assanges favør på tvers av sakens hovedintensjon, var det første avslaget på utlevering den 4. januar 2021. På det tidspunktet var framtiden til den amerikanske regjeringen kaotisk, med Bidens erstatning av Donald Trump utfordret av et kuppforsøk og stormingen av Capitol-bygningen bare to dager seinere.
Nok ei politisk krise raser nå. Biden blør støtte over hans oppbakking av genocidet i Gaza, i forkant av en ny presidentvalgduell med Trump i november. Det vil bli en opinionsfraksjon i Det hvite hus som er mer fornøyd med å se en forsinkelse av saksbehandlingen mot Assange i stedet for den raske ankomsten av nok et potensielt eksplosivt politisk anliggende for demokratene, med WikiLeaks-grunnleggeren dratt gjennom de amerikanske domstolene.
Slike vurderinger innvilger imidlertid ikke mer enn en forsinkelse – og en forlenget internering under utålelige betingelser i Belmarsh. De er heller ikke en garanti mot seksjoner av den amerikanske staten som er like tilfredse med å tråkke offentlig over Assanges demokratiske rettigheter som de er med studentenes, som protesterer mot slaktingen av palestinerne.
Alt dette vil si at det ville være katastrofalt å basere seg ene og aleine på den juridiske prosessen for å befri Assange.
Dersom juridiske og demokratiske rettigheter hadde blitt skikkelig overholdt og fulgt av domstolene ville Assange i utgangspunktet aldri blitt fengslet, verken i Belmarsh eller i den ecuadorianske ambassaden. Det faktum at han ble det er et vitnesbyrd om kapitalistdomstolenes vesentlige funksjon som instrumenter for styringsklassen og statspolitikk.
Det skal her bemerkes at selv om spørsmålet om ytringsfrihet nå er tilbake til diskusjon i britiske domstoler, anliggendene som forblir ekskludert inkluderer trusler mot Assanges rett til liv – det vil si, de avslørte komplottene for hans attentat; den klare politiske motivasjonen til grunn for hans rettsforfølgelse; og de tallrike bruddene på hans rett til en rettferdig juridisk behandling.
Vi kan bare spekulere på hvorfor denne siste kjennelsen har gått i Assanges favør. Men to ting kan vi si med sikkerhet:
Det er ingen garanti, for å si det mildt, for at ankeforhandlingen vil gå i hans favør – uansett hvor overveldende den juridiske rettmessigheten av hans sak er.
At denne neste fasen av den juridiske forhandlingen besørger en livviktig anledning – i form av tid, og ved å sette de sentrale politiske anliggendene involvert i Assanges forfølgelse i forgrunnen – til å bygge en massebevegelse til hans støtte.
Hans supportere i alle land på planeten må nå vende deres oppmerksomhet og deres mest besluttsomme energier til den oppgaven.
Jeg håper det allerede er delvis klart ut fra det jeg har sagt at vi ikke snakker om en kampanje med reint moralsk press for å få fram president Bidens bedre karakter.
Det er, selvfølgelig, helt korrekt, som Assanges supportere har gjort, å forlange at Biden avstår fra forfølgelsen av Julian Assange. Men et slikt utfall kan bare bli resultatet av en overveldende folkebevegelse, ikke det å pirke i presidentens samvittighet.
I en tale utenfor High Court på mandag sa den tidligere Labour Party-lederen Jeremy Corbyn, til journalister:
Mitt budskap til president Biden er dette: Du kaller deg selv en Demokrat. Du går i tradisjonen, hvorav noe er en god tradisjon, av folk som reiste seg opp. De som reiste seg opp over Watergate, de som reiste seg opp mot Vietnamkrigen, de som reiste seg opp for borgerrettighetsbevegelsen. Den tradisjonen lever, som han vet, i beste velgående i mange deler av USA. Bli med i den tradisjonen, dropp anken, befri Julian.
Det første som må sies er at dette er en beretning om Det demokratiske partiets historie som vil være ugjenkjennelig for de utbyttede og undertrykte i USA og rundt om i verden – det er i tråd med hans karrierelange hvitvasking av Labour Party-historikken i Storbritannia.
Men der man fokuserer på perspektivet det fremmer for Assanges frihet, ville det å kalle dette naivt være altfor sjenerøst. I realiteten trekker det ull over øynene til Assanges supportere om kampen de står overfor.
Biden leder en administrasjon som har erklært krig mot Den internasjonale domstolen (ICJ) og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for til og med å etterforske anklagen om genocid i Gaza og å søkte arrestordrer for de israelske lederne Benjamin Netanyahu og Yoav Gallant.
Bidens utenriksminister Antony Blinken har lovet å samarbeide med republikanske ytre høyre-medlemmer av Kongressen for å sanksjonere Den internasjonale straffedomstolen for dens handlinger.
Og i USA selv gjennomfører Det demokratiske partiet et uforlignelig, brutalt tilslag mot studenter som protesterer fredelig mot genocidet i Gaza. Det har nå blitt utført rundt 3 000 arrestasjoner over hele landet i en serie voldelige politiraid, for ikke å snakke om utvisningene, kansellerte tildelinger av vitnesbyrd og så videre.
Vi har selvfølgelig sett den samme responsen fra Assanges fangevoktere, den britiske regjeringen.
Forfølgelsen av Assange er ikke en tilfeldighet eller, som mange blant den offisielle Assange-kampanjen pleier å presentere den, uheldige og uforklarlige etterlatenskaper fra Trump-presidentskapet; det er del av dette tilslaget mot demokratiske rettigheter og motstand mot imperialistkrig.
Som vi har hevdet fra begynnelsen av ble faktisk Assange målrettet for å straffe avsløringen av tidligere forbrytelser som forberedelse til enda blodigere forbrytelser i framtiden, som dem som nå utføres av Israel. Han blir ansett med det samme voldelige hatet som de rundt 150 journalistene som har blitt drept i Gaza.
Og det er ikke bare Gaza. Imperialistmaktene risikerer ufattelig ødeleggelse med deres vedvarende opptrapping av NATO-stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina, der landets befolkning blir slaktet på offeralteret for USAs streben etter regimeskifte i Moskva.
Tilbake til Midtøsten, imperialistmaktene er beredt til å utnytte Israels genocid til en regional krig rettet mot Iran selv, sammen med Russland, et springbrett til den avgjørende konflikten i vår tid mellom amerikansk imperialisme og Kina.
Vi prøvde å gjøre dette poenget så klart som mulig for leserne av World Socialist Web Site da Assange tok anken til High Court i februar. Vi publiserte en artikkel med overskriften: «Kampen for å få løslatt Assange er kampen mot krig!» Og i den skrev vi:
Assanges sak legemliggjør kampen mot imperialistkrig, de autoritære tiltakene som brukes for å undertrykke antikrigsentimentet og propagandaløgnene i bruk for å rettferdiggjøre det hele.
Han har blitt målrettet av Washington og London for å ha publisert lekkede dokumenter som beskriver forbrytelsene til den amerikanske regjeringen og dens allierte i Afghanistan og Irak, og deres konspirasjoner med diktaturer rundt om i verden. Assange forsøkte å advare befolkningen om brutaliteten styringsklassen var i stand til. Han beskrev WikiLeaks som «folkets etterretningsbyrå».
Disse advarslene blir nå daglig og uhyrlig bekreftet av NATO-Russland-krigen i Ukraina, der hundretusener sannsynligvis har mistet livet, og i det israelske genocidet i Gaza, allerede ansvarlig for minst 30 000 dødsfall, hovedsakelig kvinner og barn. Begge krigene er forankret i imperialistmaktenes pådriver for en ny omfordeling av kloden, dens mennesker og ressurser, som markerer den stadig dypere nedstigingen til en tredje verdenskrig.
Forfølgelsen av Assange, som inkluderer et CIA-attentatkomplott og som har herjet hans helse og allerede har stjålet over et tiår av hans liv, har vært spydspissen for et tilslag mot opposisjon mot krig, som forberedelse for utbruddet av militær vold som nå er på gang. Den var ment å skape en skremmende presedens for at alle som kommer i veien for imperialistmaktenes krigsplaner vil bli bragt til taushet og ødelagt.
Dette punktet må gjøres veldig skarpt på dette tidspunktet. I årevis har nå politikken til den offisielle forsvarskampanjen vært å appellere til ulike figurer i etablissementet som Assanges frigjørere, fra presidenter til statsministre, til politikere i ulike nasjonale parlamenter, medieorganisasjoner og frivillige organisasjoner (NGO-er).
Den mest kriminelle formen dette perspektivet har tatt har vært omfavnelsen og opphøyelsen av figurer som i en tidligere periode bidro til Assanges forfølgelse ved å baktale ham eller forbli tause om hans behandling. Slike som Guardian og New York Times, som publiserte utallige ondsinnede baktalelser, og Jeremy Corbyn, som opprettholdt en medskyldig taushet om Assanges situasjon gjennom helheten av de to generalvalgene han utkjempet som Labour-leder.
Det alle disse menneskene og organisasjonene har til felles er en politikk som bygger på imperialismens angivelige evne til å se fornuft og dens angivelige bekymring for fred og juridiske rettigheter. Deres påståtte motstand mot Assanges forfølgelse, der det ikke er reint for historikken, er avgrenset av en total opposisjon mot enhver kamp som seriøst truer imperialiststatenes interesser og stabilitet.
Og, følgelig, årene med lederskapet av den offisielle kampanjen har vært år der Assange har blitt overlatt til hans fangevokteres nåde, hans stemme har blitt tiet og hans arbeid gjennom WikiLeaks avkortet.
Vi har argumentert fra begynnelsen av, og vi gjentar i dag, Assanges virkelige frigjørere er dem som har den skarpeste interessen av å omvelte den imperialistiske verdensordenen og forsvare demokratiske rettigheter, og med den sosiale makten til å gjøre det: den internasjonale arbeiderklassen og ungdommen. I dag peker vi ikke på en rein potensiell kraft, men en reell bevegelse som er på gang.
Millioner har demonstrert over hele verden mot forbrytelsene som begås i Gaza, med deres egne regjeringers medvirkning. Dette er en begivenhet som bidrar til en dyptgående radikalisering av breie lag av arbeidere og unge mennesker.
Som noen av dere kanskje vet, det ble denne uka utlyst et raskt generalvalg i Storbritannia. Vi har nå en ekstremt kort valgkampperiode, på knapt mer enn en måned, før nasjonen den 4. juli går til valgurnene.
Socialist Equality Party vil stille med kandidater, meg selv inkludert, og vi vil gjøre kampen for Assanges frihet til et midtpunkt i vår valgkamp.
Den britiske statsministeren Rishi Sunak selv innledet hans partis valgkamp med å advare: «Verden er nærmere en farlig nukleær eskalering enn på noe tidspunkt siden Cuba-missilkrisa» og indikerte «en akse av autoritære stater som Russland, Iran, Nord-Korea og Kina».
I vår initielle respons på hans valgkunngjøring skrev vi: «Det fundamentale anliggendet arbeiderklassen står overfor i dette valget er krig, og offensiven mot sosiale og demokratiske rettigheter dette krever.» Assange er ved kjernen av disse anliggendene; vi skal gjøre det klart.
Spesielt vil vi føre en offensiv mot den nåværende lederen av Labour Party, sir Keir Starmer – den overveldende favoritten til å vinne dette valget – som spilte en direkte og vesentlig rolle i Assanges forfølgelse, som sjefen for påtalemyndigheten – Crown Prosecution Service – under hans effektive husarrest i den ecuadorianske ambassaden.
Et siste poeng, forhåpentligvis uten å tråkke på tærne til talerne som kommer, før jeg avslutter. Vi har i årevis holdt arrangementer – tilstedeværende møter og på nettet, på demonstrasjoner, gatekampanjer og så videre – til Assanges støtte. Og vi hører ofte fra folk som er med oss hele veien i dette anliggendet – ser dets betydning, dets hast, som føler at noe må gjøres – at ingenting kan gjøres fordi vi ikke har makt til å gjøre det.
Vel, svaret er veldig enkelt: Vi må skape den kraften. Og vi må gjøre det på den eneste måten menneskets historie kjenner til, som er den organiserte anvendelsen av tid og krefter.
Dersom dere blir overbevist av det dere hører i dag – om dere til og med var overbeviste da dere kom til møtet – da er det nå på tide å handle, gjøre dere tilgjengelige. Ta kontakt med SEP og World Socialist Web Site der dere er; si: «Jeg vil gjøre mitt for Assange. Jeg ønsker å være del av kampanjen.» Og vi kan diskutere med dere hvordan dere best kan bidra, i samarbeid med oss selv og andre.
Uansett hvordan rettssaken nå utvikler seg, mer enn fem år i et maksimalt sikkerhetsfengsel, tolv år fratatt hans frihet, forargelsen er nok til å gjøre Julian Assanges løslatelse til vårt presserende ansvar, og det gjøres det bare mer av betingelsene med forverrende krig og eskalerende geopolitisk konflikt som hans forfølgelse er uløselig sammenflettet med.