African National Congress (ANC) mistet sitt samlede flertall i sist onsdags nasjonale (parlaments-) og provinsvalg i Sør-Afrika. ANC har lenge dominert Sør-Afrikas politiske scene, både i opposisjon til det forhatte apartheidregimet og i embetet etter det første post-apartheid-valget i 1994.
President Cyril Ramaphosa, som også er ANC-partileder, så partiets andel av stemmene falle fra 57 prosent i 2019-valget, som selv var rekordlavt, til bare 40 prosent, langt lavere enn selv de mest pessimistiske prognosene. Han og hans fraksjonsrammede parti vil nå bli tvunget til å søke koalisjonspartnere for å forbli i embetet, om han ikke faktisk skulle bli presset ut som prisen for å komme til en avtale med noen av de andre partiene.
Kollapsen i ANCs oppslutning uttrykker den langtrukne politiske og økonomiske krisa som griper det sørafrikanske borgerskapet. Den politiske usikkerheten skaket finansmarkedene, der Sør-Afrikas valuta, randen, falt med 2 prosent mot dollaren; den sentrale aksjeindeksen falt med 2,3 prosent; og rentenivåene som belastes av finansgribbene for å holde sørafrikanske obligasjoner i den lokale valutaen spratt opp med åtte basispunkter, til 12,13 prosent.
Så misfornøyde med 30 år med ANC-styre er Sør-Afrikas overveiende unge befolkning at bare 40 prosent av ungdommene registrerte seg for å stemme i valget. Foreløpige indikasjoner fra valgkommisjonen seint torsdag var at valgdeltakelsen var rundt 59 prosent av de 27 millioner menneskene (av en befolkning på 61 millioner) registrerte for å stemme, ned fra 66 prosent i 2019.
Ramaphosa, den tidligere sjefen for fagforeningen National Union of Mineworkers og generalsekretær for ANC, som siden har blitt en multimillionær, vant 2019-valget med et løfte om å utrydde ANCs endemiske korrupsjon, illustrert av tidligere president Jacob Zumas nakne korrupsjon. Omfanget av korrupsjonen har gjort utenlandsk kapital og internasjonale finansinstitusjoner motvillige til å ha med landet å gjøre.
En pådriver for misnøyen med ANC har vært partiets unnlatelse av å forbedre levekårene for alle unntatt landets nye svarte selskapselite under dets politikk for Black Economic Empowerment. Sentral infrastruktur og industrier som elektrisitetsproduksjonen og transporten ble brutt opp og solgt til ledende medlemmer og støttespillere av ANC for bunnpriser, som har ført til massiv ineffektivitet, groteske nivåer av korrupsjon og skyhøy sosial ulikhet, som gjorde Sør-Afrika til det mest ulike landet på planeten, ifølge Verdensbanken (WB).
Mens økonomien etter slutten av apartheid vokste med rundt 3,5 prosent i året, stupte de sosioøkonomiske betingelsene etter finanskrisa i 2008. Covid-19-pandemien svekket ytterligere den allerede skjøre økonomien, der BNP per capita i 2019 allerede var lavere enn i 2008, før indeksen i 2023 falt til $ 6 190. Dette var omtrent det samme nivået som i 2005.
I mellomtiden har milliarder av rand i nødsfinansiering allokert som respons på finanskrisa bare næret korrupsjonen. Arbeidsledigheten er på rekordnivåer. Offisielt er den på 32 prosent, men den er blant unge langt høyere, der mer enn halvparten av dem er uten fast jobb.
Verdensbanken estimerte i 2023 fattigdomsraten til å være på 62 prosent, med rundt 47 prosent av sørafrikanerne avhengige av statlige velferdsordninger for å overleve. Høye priser for drivstoff og matvarer rammer de fattige hardest.
Mens inflasjonen i 2023 var på et gjennomsnitt av 6,0 prosent, var den 9,3 prosent for dem i de nederste 20 prosent av inntektsfordelingen. Folk er nå på daglig basis tvunget til å tåle lengre strømutkoblinger og vannmangel. Førti prosent av vannet i rørsystemer går tapt før det når kundene.
Sammen med fallende levestandarder har de offentlige tjenestene forfalt, der de i det hele tatt finnes. Kriminaliteten har steget. Verdensbanken estimerer at kriminaliteten – mye av den organisert – årlig koster landet minst 10 prosent av BNP. Få drap blir oppklart.
Konkurransen om partijobber, spesielt på kommunenivå, som spiller en betydelig rolle for leveringen av offentlige tjenester og for sosioøkonomisk utvikling, er slik at attentatforsøk på politikere og funksjonærer har krevd 37 menneskers liv, ifølge konflikt-overvåkingsgruppa ACLED.
Mens det var 70 partier på stemmeseddelene for det nasjonale og for provinsvalgene, med 52 bare på den nasjonale stemmeseddelen, fikk ANC og fire andre partier 90 prosent av stemmene.
Det var UMkhonto weSizwe (MK), oppkalt etter «Nasjonens spyd», ANCs væpnede fløy under kampen mot apartheid, som tjente på ANCs kollaps, og oppnådde 14,6 prosent av de nasjonale stemmene og kom inn på en tredjeplass, mens de tre andre partiene stort sett opprettholdt deres 2019-oppslutning.
MK ble lansert i desember i fjor av tidligere ANC-president Zuma og hans ANC-supportere. Den 82-år-gamle Zuma, som i 2018 ble tvunget til å fratre presidentskapet midt i ei rekke korrupsjonsskandaler som går år tilbake, var selv diskvalifisert fra å stille i valget, etter å ha sonet en fengselsdom i 2021 for forakt for retten, og snart igjen står overfor en rettssak for korrupsjon. MK, som oppnådde 45 prosent av stemmene i KwaZulu Natal, Sør-Afrikas nest mest folkerike provins og Zumas hjemstavn, forventes å danne provinsregjeringen der.
MK har imidlertid nektet å gå inn i en ANC-regjering under Ramaphosa, som partiet holder ansvarlig for Zumas utskyving. I juli 2021 brøyt det ut dager med rasende opptøyer, utløst av Zumas fengsling, som snart forvandlet seg til breiere protester mot fattigdom og ANC-regjeringen. Mer enn 100 mennesker ble drept i kamper mellom de rivaliserende fraksjonene og for politiets hender.
Ei annen ANC-utbrytergruppe, de radikal-poserende Economic Freedom Fighters (EFF), kom på fjerdeplass, med 9,5 prosent av stemmene. EFF ledes av Julius Malema. Han ble utvist av ANC, sammen med andre ledere av partiets Youth League som ønsket å bruke Youth League for å få innpass i rekkene til det mer etablerte svarte borgerskapet, som hadde fått deres rikdommer og posisjoner gjennom ANCs politikk for Black Economic Empowerment. Malema har etterlyst sosial boligbygging i hviteide områder, nasjonaliseringen av så godt som alle institusjoner og omfordelingen av land uten kompensasjon til hvite sørafrikanere.
Det største opposisjonspartiet, Den demokratiske alliansen (DA), er allment ansett å representere interessene til Sør-Afrikas hvite minoritet og næringslivet. Partiet kom på andreplass med 21,79 prosent av stemmene. Det har nære relasjoner med Washington og har støttet Israels krig mot palestinerne i Gaza, i motsetning til ANC, som har nektet å støtte USA/NATO-krigen mot Russland i Ukraina, og som anla genocid-saken mot Israel for Den internasjonale domstolen (ICJ). Inkatha Freedom Party (IFP), som i likhet med Zumas MK-parti får mesteparten av sin støtte fra Zulu-befolkningen, oppnådde 3,85 prosent av stemmene, omtrent det samme som i 2019.
I provinsvalgene fikk ANC flertall i fem av Sør-Afrikas ni provinser: Limpopo (74 prosent), Eastern Cape (63 prosent), North West (58 prosent), Free State (53 prosent) og Mpumalanga (52 prosent). Partiet leder i Northern Cape (49 prosent) og Gauteng (36 prosent), hjemstavn for Johannesburg, landets kommersielle hovedstad og største by, og hovedstaden Pretoria, men vil trenge koalisjonspartnere for å danne regjeringer.
Den demokratiske alliansen (DA) ser ut til å fortsette å regjere Western Cape (53 prosent), slik partiet har gjort siden 2009, mens Zumas parti MK har slått ANCs 18 prosent av stemmene i KwaZulu-Natal ettertrykkelig, med 46 prosent oppslutning.
Med nesten alle stemmer telt opp under et nytt proporsjonalt representasjonssystem med tre stemmesedler, forventes det endelige resultatet bekjentgjort mandag kveld, hvorpå den nye nasjonalforsamlingen med 400 medlemmer må settes innen 14 dager, og med enkelt flertall velge en ny president, som deretter danner en regjering.
ANCs valgkollaps og den politiske krisa den har forverret uttrykker det nasjonale borgerskapets manglende evne til å forbedre de sosiale betingelsene for arbeiderklassen og de fattige på landsbygda. ANC kom til makten i 1994 med løfter om å redde den sørafrikanske kapitalismen, der globaliseringen av produksjon fratok landets nasjonalistiske og autarkiske apartheidregime dets levedyktighet, midt under frykt for at den sørafrikanske arbeiderklassens voksende militans kunne bety slutten på kapitaliststyre i landet.
ANCs rolle var å undertrykke den svarte arbeiderklassens revolusjonære bestrebelser, basert på fagforeningene organisert under Congress of South African Trade Unions (COSATU) og South African Communist Party (SACP), samtidig som partiet opprettet en svart kapitalistklasse for å ta sin plass sammen med de hvite kapitalistene. Dette ble politisk helliggjort på grunnlag av SACPs stalinistiske totrinnsteori, som proklamerte den formelle slutten på apartheid som en demokratisk revolusjon og et nødvendig stadium før noen kamp for sosialisme kunne begynne.
ANCs vei fra opposisjon til samarbeid har blitt replikert over hele Afrika og Midtøsten. Det nasjonale borgerskapet, avhengig av imperialismen og i frykt for revolusjon nedenfra, kan ikke løse de grunnleggende demokratiske, økonomiske og sosiale problemene massene konfronterer.
Det kan bare arbeiderklassen gjøre, som skaper samfunnets rikdom. Det betyr å bryte med ANCs kapitalistpolitikk, og adoptere et sosialistisk og internasjonalistisk program for å forene arbeiderklassen på tvers av det afrikanske kontinentet og i imperialistsentrene, for å ta makten og omvelte kapitalismen.