80-årsmarkeringen av D-dag-invasjonen av Normandie av de allierte styrkene fra USA, Storbritannia og Canada er en gjennomgående kynisk eksersis i politisk propaganda og historieforfalsking. Selv mens de støtter genocid i Gaza og hensynsløst eskalerer krigen mot Russland, utnytter US-NATOs spinmeisters begivenhetene den 6. juni 1944 for å rettferdiggjøre og glorifisere den kriminelle politikken til dagens imperialistregjeringer.
For å si det med klare ord, NATOs politikk og mål er uhyggelig like de til naziregimet som de allierte kjempet mot i den andre verdenskrig. Hitler, hadde han gjenoppstått for anledningen, ville følt seg perfekt hjemme i selskap med USAs president Biden, Storbritannias statsminister Sunak, Frankrikes president Macron og Tysklands kansler Scholz. Han ville benyttet anledningen besørget av Normandie-feiringen til å tilby dem råd om hvordan å eskalere NATOs krig mot Russland.
Hitler ville så visst vært fornøyd med beslutningen til Macron, som respons på innvendinger fra USA og Storbritannia, om å trekke tilbake Russlands invitasjon til D-dag-minnemarkeringen. Tilstedeværelsen av en russisk delegasjon ville ha vært en uvelkommen påminnelse om det monumentale og avgjørende bidraget fra Sovjetunionen for Det tredje rikes nederlag. Til tross for oppløsingen av Sovjetunionen og restaureringen av kapitalisme, vil Russland alltid bære, i imperialistmaktenes hoder, stigmaet av den sosialistiske Oktober-revolusjonen i 1917.
«Vi vil henvende oss til Frankrikes regjering, som organiserer minnemarkeringen i Normandie,» sa en tjenestemann i Biden-administrasjonen til Politico i forrige måned da invitasjonen ble offentliggjort. «Men kanskje dette vil minne russerne om at de en gang faktisk kjempet mot ekte nazister, ikke imaginære som i Ukraina.»
Den snerpete tonen var fullstendig uberettiget. Nazi-elskerne i Kiev-regimet er ekte nok. Stepan Bandera, den ukrainske nasjonalisten med styrker som kjempet side ved side med Wehrmacht mot Sovjetunionen og kollaborerte i nazistenes Holocaust, har blitt hevet til status som en stor nasjonalhelt i Ukraina.
Den dystre realiteten er at der Biden og hans imperialistkolleger feirer 80 år siden det amfibiske angrepet på det nazi-kontrollerte Frankrike, har NATO-maktene selv omfavnet Nazi-Tysklands mål på østfronten: erobringen og oppstykkingen av Russland og utbyttingen av landets enorme territorier og ressurser. 80-årsmarkeringen skal utnyttes til å fremme krigen i Ukraina og bane vei for åpen NATO-intervensjon.
Forøvrig, denne kampen blir ført arm-i-arm med Hitler og Mussolinis politiske etterkommere. Macron har selv innrømmet at det er en genuin økning av politiske fascistkrefter over hele Europa, mens han selv berømmer Philippe Petain, sjefen for det kollaborerende Vichy-regimet, som en stor soldat. Neste uke returnerer Biden til Europa for et G7-toppmøte i Italia, det første med vertskap av en fascist, statsminister Giorgia Meloni, en mangeårig tilbeder av Mussolini-kulten.
Og Hitlers metoder blir gjenopplivet under amerikansk tilsyn i Gaza, der Israel Defense Forces (IDF) gjennomfører en genocidal kampanje mot den palestinske befolkningen, som kombinerer massakrer, bombing av uforsvarte sivile nabolag, og masseutsulting. Til dags dato har Israel sluppet flere bomber over Gaza enn det som ble sluppet over byene London, Hamburg og Dresden under den andre verdenskrig.
President Joe Bidens besøk til Frankrike for D-dag-seremoniene vil inkludere at han møter den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj for å følge opp den massive militærbistandspakka Biden endelig fikk gjennom Kongressen og for seks uker siden undertegnet til lov. Biden vil også møte Macron, i et formelt statsbesøk, bare dager etter at den franske presidenten tok føringen for imperialistmaktene ved å foreslå at NATOs bakketropper burde utplasseres i Ukraina, eskaleringen av konflikten til en åpen NATO-Russland-krig, med den tilhørende faren for en fullskala kjernefysisk brannstorm.
Mens Biden vil komme med fraser om forsvaret av demokrati, vil hvert ord være ei løgn. Amerikansk imperialisme er bastionen for global politisk og sosial reaksjon. Dens politikk er rettet mot slavebinding, ikke frigjøring, av verdens folk.
Bortsett fra den kyniske utnyttelsen av D-dag-minnemarkeringen for å rettferdiggjøre imperialismens dagsaktuelle forbrytelser, har glorifiseringen av begivenhetene den 6. juni 1944 alltid vært tilknyttet en grunnleggende forfalsking av de reelle interessene som ble forfulgt av USA og Storbritannia i den andre verdenskrig.
Det er ingen tvil om at soldatene som for 80 år siden stormet strendene var modige og motivert av et hat mot Hitler og nazisme. De tusenvis av unge soldater som døde den dagen burde minnes og æres. Men deres idealisme ble ikke delt av de politiske lederne av amerikansk og britisk imperialisme, som meget vel forsto at krigen bare kunne finne massestøtte ved å markedsføre den som en kamp mot fascisme. Det var perioden med Folkefrontisme og en krigstidsallianse med Sovjetunionen, der stalinistene arbeidet hånd-i-hånd med imperialistene for å legitimere krigen i befolkningens øyne.
Det var enorm folkelig sympati for Sovjetunionens kamp mot Hitlers massive invasjon, det største militære angrepet i historien, der målet var å utrydde marxisme og sosialisme gjennom massemord. Til tross for Stalins ubeskrivelige forbrytelser, inkludert den blodige utrensingen av trotskister og andre revolusjonære, blant dem hele lederskapet til Den røde armé, og hans undertegning av Stalin-Hitler-pakten, kjempet de sovjetiske massene med all deres styrke for å forsvare Oktoberrevolusjonens gjenværende erobringer. Den røde armé mistet 10 000 soldater dagen i slag som det om Stalingrad. Til sammenligning, de estimerte tapene fra D-dagen, den blodigste dagen i Vesten, kommer til i underkant av 5 000 døde.
Mens Roosevelt effektivt utnyttet populære demokratiske og antifascistiske sentimenter raste det i kulissene en kamp mellom en stigende amerikansk imperialisme og det britiske imperiet, dens nominelle allierte. Churchill motsatte seg og forsinket lanseringen av en «andre front» i Vesten, mot Stalin som desperat bønnfalte om den, for å blø ut Sovjetunionen og konsentrere britenes innsats om Sør-Europa, Midtøsten og framfor alt det indiske subkontinentet. Han presset til og med på for et amerikansk-britisk angrep fra Italia over Adriaterhavet inn i Jugoslavia, for å foregripe den revolusjonære kampen i det landet, trygge britiske interesser i Hellas og posisjonere de allierte for direkte å gripe inn i den tysk-sovjetiske krigen.
Da amerikanske, britiske og canadiske styrker gikk i land i Normandie hadde Den røde armé avgjørende nedkjempet nazistyrkene i Ukraina og det vestlige Russland, avsluttet beleiringen av Leningrad, gjenerobret de baltiske statene og var på nippet til å gå inn i Polen som del av en generell motoffensiv i retning av Wien og Berlin. Etter de fleste historiske estimater hadde Hitler utplassert to tredjedeler av hans militære styrker, omtrent 200 divisjoner, for å konfrontere det sovjetiske militæret, som etterlot snaut 50 divisjoner tilgjengelig for å konfrontere den forventede landgangen på tvers av kanalen og de allierte styrkene som forflyttet seg oppover den italienske halvøya (frigjøringen av Roma kom den 4. juni 1944, to dager før D-dagen.)
Ni dager etter de vellykkede D-dag-landgangene skisserte USAs president Franklin Roosevelt amerikansk imperialismes krigsmål i en tale der han la grunnlaget for den eventuelle etableringen av De forente nasjoner (FN), som det politiske instrumentet for delingen av byttet blant krigstidsvinnerne. En kommentar i The Militant, den gangens trotskistavis i USA, hevdet:
Allierte soldater utøser deres blod, ikke for å frigjøre de europeiske befolkningene fra nazisme, ikke for å sikre utøvelsen av retten til selvbestemmelse for alle nasjoner og folk, ikke for å etablere de «Fire frihetene» i jordas fire hjørner, men for å gjenopprette den gamle maktbalansen på en slik måte at den garanterer den amerikanske imperialismens verdensdominans.
Trotskistavisa fortsatte med å beskrive det sentrale politiske formålet med alliansen mellom amerikansk og britisk imperialisme med det sovjetiske byråkratiet under den kontrarevolusjonære massemorderen Stalin:
En annen funksjon av den nye trippelalliansen pakket inn i cellofanen av «internasjonal organisering» er å politikontrollere Europa og hele verden mot den dødelige faren for den sosialistiske revolusjonen. Stalin, som imperialistene, frykter sosialistisk revolusjon. Det sovjetiske byråkratiet vet at en vellykket sosialistisk revolusjon hvor som helst i Europa vil velte det fra makten.
Mønsteret av denne politifunksjonen har allerede klart oppstått i Italia og Nord-Afrika, hvor politi-militære diktaturer blir støttet opp med de alliertes bajonetter. Dette er Wall Street-masternes svarte reaksjonære mål. Dette er deres «krigsmål». Dette er deres «etterkrigsplaner».
På dette tidspunktet var 18 amerikanske trotskistledere fengslet for deres motstand mot verdenskrigen, mens fire britiske trotskistledere hadde blitt stilt for retten og domfelt, og snart skulle idømmes fengselsstraffer for en tilsvarende prinsipiell antikrigposisjon.
Åtti år etter den andre verdenskrig står verden på stupet av en ny global brannstorm. I forkant av D-dag-markeringen autoriserte Biden og andre imperialistledere Ukraina til å angripe russisk territorium med NATO-leverte missiler, og eskalerte massivt NATOs krig mot en atombevæpnet stat. Samtidig viser eskaleringen av krigen fallitten av den reaksjonære utenrikspolitikken til det russiske oligarkiet ledet av Vladimir Putin, som forsøker å bruke militært press for å få deres imperialist-«partnere» til å inngå en avtale som er gunstig for Moskvas interesser.
Den sentrale utfordringen er å få slutt på denne globale krigen ved å mobilisere arbeiderklassen rundt om i verden i en felles kamp mot kapitalistsystemet, som er rotårsaken til krig.