Søndagens Europa-valg så et oppsving i oppslutning for ytrehøyre og nyfascistiske partier. Koalisjonen Europeiske konservative og reformister (ECR), ledet av partiet Italias brødre, Fratelli d’Italia (FdI), koalisjonen Identitet og demokrati (ID) bestående av Frankrikes Nasjonal samling, Rassemblement national, og Tysklands ytre høyre-parti Alternative für Deutschland (AfD), oppnådde til sammen 146 seter i EU-parlamentet. Dette er over en femtedel av EU-parlamentets 720 seter og en økning på 28 seter fra det ytre høyres forrige rekord i Europa-valgene i 2019.

Resultatet er velgernes ydmykende avvising av de nåværende sosialdemokratiske og liberale partiene som dominerer Den europeiske union (EU) og EU-parlamentet.

Disse partiene førte valgkamp som forsvarere av EUs tiår-lange innstrammingsdiktater, supportere av Israels genocid i Gaza og pådrivere for en massiv opptrapping av USA-NATO-krigen med Russland i Ukraina. Tysklands forbundskansler Olaf Scholz annonserte nylig planer om å bombe Russland med NATO-missiler, og Frankrikes president Emmanuel Macron har foreslått å sende tropper til Ukraina for å slåss mot Russland.

Scholzs Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) falt til 13,9 prosent av stemmene. Dette er partiets verste valgresultatet på 137 år, da det unge SPDs aktiviteter i vesentlig grad var forbudt under Bismarcks Antisosialist-lover. SPDs koalisjonspartnere De grønne, Die Grünen, tapte 8,6 prosentpoeng, og falt til 11,9 prosent. Sammen med 5,2 prosent for Det fri-demokratiske partiet, Freie Demokratische Partei (FDP), fikk de tyske regjeringspartiene bare 31 prosent av de tyske stemmene. Ytre høyre-partiet AfD tok 15,9 prosent av stemmene og fikk 15 seter, der det kom inn på andreplass, bare bak de høyreorienterte Kristelig-demokratene i unionspartiene (CDU/CSU), med 30 prosent.

I Frankrike knuste Marine Le Pens nyfascistiske RN, med 31,4 prosent av stemmene, Macrons parti Renaissance, som kollapset til 14,6 prosent av stemmene, så vel som Sosialistpartiet, Parti socialiste (PS), som oppnådde 13,9 prosent, og Jean-Luc Mélenchons Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), som fikk 9,9 prosent.

Macron reagerte søndag kveld ved plutselig å oppløse parlamentet og kalle et raskt parlamentsvalg for 30. juni til 7. juli. RN er satt til å gjøre store vinninger og kan muligens danne Frankrikes første nyfascistiske regjering noensinne.

Hvilken politisk dynamikk har lagt grunnlaget for ytre høyre-partienes raske vekst? Det er ikke framveksten av massebaserte, fascistiske middelklassebevegelser som nazistenes «brunskjorter», de italienske fascistenes «svartskjorter» eller de franske nazi-kollaborerende Milice-enhetene. Europas ytre høyre-bølge er ikke produktet av et massebasert fascistsentiment i arbeiderklassen eller den breiere befolkningen.

Militær aggresjon og genocid, politikken forfektet av europeisk fascisme, møter faktisk massemotstand. Meningsmålinger har funnet at 68 prosent i Frankrike, 80 prosent i Tyskland og 90 prosent i Polen er imot Macrons oppfordring om å sende tropper til Ukraina for å slåss mot Russland. Og folkelig opposisjon mot Gaza-genocidet, som har utløst protester over hele Europa, er så dyp at selv EU-regjeringer som bevæpner Israel føler seg tvunget til å utstede en viss hyklersk og uoppriktig kritikk av det pågående massemordet.

Framveksten av det ytre høyre er snarere produktet av at arbeiderne systematisk frarøves rettigheter av nasjonalistiske, byråkratiske organisasjoner som media og styringsklassen promoterer som «venstre». Ulikt det ytre høyre – som prøver å utnytte massemisnøyen med det eksisterende politiske systemet, og fordømmer det som en konspirasjon mot nasjonen og uttrykker forbehold om uhemmet krig med Russland – utstråler disse partiene i den velstående middelklassen likegyldighet og selvtilfredshet.

Selv i møte med krig mellom atomvåpenmakter, genocid, og oppsvinget av politi-stat og fascistiske styreformer, insisterer disse organisasjonene på at den folkelige opposisjonen må knyttes til svekkende allianser med partier av kapitalistregjeringer og allierte fagforeningsbyråkratier. Uansett hvilken kritikk de kommer med av det ytre høyre er de langt mer fiendtlige til trotskisme og til å bygge en revolusjonær bevegelse i den europeiske arbeiderklassen for sosialisme.

David North, styreleder for det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site (WSWS), svarte i går på klagene fra Yanis Varoufakis, den tidligere finansministeren i den greske SYRIZA-regjeringen («Koalisjonen av det radikale venstre»), om hans «personlige nederlag».

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

«Ville det ikke være relevant for [Varoufakis] å undersøke hans politiske ansvar, og det til pseudo-venstre-tendensene, for gjenoppblomstringen av det fascistiske høyre? Svikene til Syriza, Podemos, corbynismen, et al., har besørget en mulighet for det ekstreme høyre.»

Deres forræderi er legemliggjort av SYRIZA, som kom til makten i 2015, og lovet å stoppe EUs innstrammingspolitikk, bare for flagrant å forråde partiets løfter. Der SYRIZA dannet en regjeringsallianse med ytre høyre-partiet De uavhengige grekerne (ANEL) vedtok partet ei ytterligere EU-innstrammingspakke som kuttet levestandardene og bygget EU-fangeleirer for flyktninger. Etter i 2019 å ha forlatt makten i skam ledes SYRIZA nå, relevant nok, av den tidligere Goldman Sachs-bankmannen Stefanos Kasselakis.

Slikt forræderi og feighet, gjentatt i forskjellige former i alle land, åpner en vei for det ytre høyre. Lenge tjente det tyske partiet Die Linke (Venstrepartiet) den SPD-ledede regjeringen som et venstreorientert fikenblad. Partiet uttrykte verbal kritikk, men støttet krigen og angrepene på arbeiderklassen. Nå har det med 2,7 prosent oppnådd sitt dårligste resultat i et Europa-valg. Selv i delstaten Thüringen, hvor partiet fortsatt har Bodo Ramelow som statsminister, oppnådde det bare 5,7 prosent.

Fra Die Linke oppsto Alliansen Sahra Wagenknecht, Bundnis Sahra Wagenknecht (BSW), som kombinerer begrenset kritikk av krigen i Ukraina med xenofobi og sosialt demagogi, og avviser eksplisitt sosialisme. BSW oppnådde 6,2 prosent av stemmene på landsbasis og hele 13,9 prosent i det tidligere territoriet til det stalinistiske østtyske regimet.

I Frankrike mistet Mélenchons LFI halvparten av stemmene fra 2022-presidentvalget, da det oppnådde 20 prosent og et flertall i arbeiderklassedistriktene i nesten alle Frankrikes største byer. Partiet avviste konsekvent enhver appell om å mobilisere velgerne i streiker og kamper, selv under fjorårets massestreik mot Macrons pensjonskutt, da to tredjedeler av franskmenn støttet blokkering av økonomien med en generalstreik mot Macron. Partiet har insistert på at protester mot Gaza-genocidet måtte være basert på et perspektiv om å støtte LFI-medlemmers manøvrer i parlamentet.

LFI arbeider fullstendig innenfor det stadig mer autoritære rammeverket av Frankrikes politistat. Mélenchon lovet under 2022-valget å tjene som statsminister enten under Macron eller en nyfascistpresident. I Europa-valgene allierte LFI seg med det stalinistiske Franske kommunistpartiet (PCF) og med PS-kandidaten Raphaël Glucksmann som er for Ukraina-krigen, og utstedte bare verbale klager selv der Macron-regjeringen truet med å straffeforfølge LFI-medlemmer for deres solidaritetserklæringer med Gaza.

Kritiske konklusjoner må trekkes fra dette vedvarende oppsvinget av det ytre høyre i europeisk politikk. I fraværet av et marxistisk-internasjonalistisk revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, vokser nyfascistene uavbrutt – selv midt under massestreiker og protester.

Det ytre høyre nyter støtte fra mektige seksjoner av kapitalistmedia og styringsklassen fordi de besørger det skarpeste og klareste uttrykket for imperialismens behov i en periode med krig, genocid og kapitalistkrise.

Deres promotering av nasjonalisme og politi-stat-styre splitter arbeidere langs nasjonale skillelinjer, legitimerer militarisme og promoterer voldelig fiendtlighet mot sosialisme. Som det franske RNs forflytning om Russland-krigen – særlig partiets beslutning om ikke å stemme mot militærhjelp til Ukraina – gjør det klart, er ikke nyfascistene imot imperialistkrig, men forbereder seg for å tilpasse seg den militære eskaleringen som forberedes av NATO.

Det å stoppe framveksten av det ytre høyre krever å påta seg kampen for å bygge marxistisk-trotskistiske revolusjonære partier i land på tvers av Europa, tilknyttet Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som slåss for å forene arbeiderklassen i en bevegelse mot imperialistkrig og genocid, og for sosialisme og arbeideres makt.