Den argentinske presidenten Javier Mileis «Lov om grunnlag» (Ley de Bases, dvs. et vidtrekkende lovforslag) nærmer seg en avstemming i Senatet. Mens Milei har truet for andre gang å fjerne lovforslaget dersom lovgiverne skulle innføre for mange endringer, indikerer flere medieoppslag en økende sannsynlighet for dets vedtak «i løpet av få dager».
Det vidtrekkende lovforslaget er et sett av 250 nyliberale tiltak rettet mot arbeiderklassen. Det lavere kammeret, Deputertekammeret, godkjente lovgivingen i forrige måned.
Skulle Senatet godkjenne Ley de Bases, uten noen endringer, vil den gjøre det lettere for banker, selskaper og offentlige etater å sparke heltidsansatte etter eget forgodtbefinnende og kunne erstatte dem med mulige «gig»-arbeidere og midlertidige, og bringe tilbake fortidens beryktede «oppstramminger». Nye represalier mot streikende i offentlig sektor vil omfatte tilbakeholdt utbetaling av lønninger, suspensjoner og oppsigelser.
Lovverket ville sanksjonere erklæringen av en unntakstilstand med henvisning til den eksisterende økonomiske krisa og andre «nødssituasjoner», som ville gi den fascistiske presidenten omfattende autoritære fullmakter til ytterligere å angripe arbeideres sosiale og demokratiske rettigheter.
Denne lovgivingen pålegger også nye inntektsskatter for enslige arbeidere som tjener ekstremt lave årslønninger på US $ 2 000 [NOK 21 405] og familier som tjener US $ 2 400 [NOK 25 687], justert for inflasjon.
Disse tiltakene er kombinert med reduksjoner i eiendomsskatter, sammen med tiltak som tilrettelegger for privatisering av offentlige selskaper og deregulering av kapitalistindustri. Sammen vil de sikre utarmingen av arbeiderklassen, ødeleggelsen av dens demokratiske og sosiale rettigheter, og en skarp økning i gapet mellom fattig og rik.
«Sentrum-høyre»-partiet Radikal borgerlig union (UCR), som holder balansen i Senatet, krever fjerningen av bestemmelsene om unntakstilstand, bremsingen av privatisering eller elimineringen av en håndfull statlige selskaper, institusjoner og fond, og innskrenking av noen av de massive investeringene for selskaper.
Selv om lovgivingen blir godkjent med disse endringene utgjør den et massivt kontrarevolusjonært angrep på offentlige tjenester og arbeideres rettigheter. Et «Regime av insentiver for store investeringer» for naturgass og gruvedrift vil forbli på plass, og gjøre Argentina til en økonomi betinget av eksporter av naturressurser.
I løpet av de seks månedene siden Milei tok over som president har kollapsen av Argentinas økonomi akselerert; levekostnadene har skutt opp relativt til lønningene, og arbeidsledigheten er på vei opp, ettersom mange små og mellomstore bedrifter legger ned eller reduserer driften kraftig. Den argentinske krisa har også konsekvenser for økonomiene til andre latinamerikanske nasjoner.
Argentina har siden slutten av den andre verdenskrig gått gjennom bølger av inflasjons- og hyperinflasjonskriser kombinert med stagflasjon – voksende arbeidsledighet, stigende ulikhet – og perioder med brutalt militærstyre.
Det som utvikler seg i dag er den verste økonomiske krisa på 70 år, kulminasjonen av ei kontinuerlig bølge av økonomiske kriser og implosjoner som fulgte slutten av den andre verdenskrigen og omveltingen i 1955 av president Juan Domingo Perón, som med hans integrering av fagforeningene inn i staten og andre sider av hans regime var inspirert av Mussolinis Italia.
Gjennom hele denne epoken har arbeiderklassen kjempet, motstått og protestert, slik den motsetter seg Milei-administrasjonen i dag. De mest framtredende opprørsepokene (1968, 1982, 2001) reiste nødvendigheten av en sosialistisk revolusjon og en arbeiderregjering.
I mai 1969 fant det sted en protest som involverte sukkerarbeidere i provinsen Tucuman, etterfulgt av proteststreiker i industribyene Córdoba og Rosario, som førte til slutten av det Franco-lignende Onganía-diktaturet.
Cordobazo og Rosariazo tvang Onganía-Lanusse-diktaturet til å gå av, men uten et revolusjonært lederskap og et program med konkrete krav ble arbeiderklassen avledet tilbake til illusjoner i peronismen og ble blokkert fra makten. Det stalinistiske Kommunistpartiet, fagforeningene, pseudo-venstre-organisasjonene ledet av Nahuel Moreno og dem som forfektet castroistisk geriljaisme bærer alle det politiske ansvaret for dette resultatet.
Tre år med høyreorientert peronistisk styre fulgte, inkludert dannelsen av høyreorienterte Triple A-dødsskvadroner rettet mot radikaliserte arbeidere, militante studenter og den venstreorienterte Montonero-geriljabevegelsen (peronistisk).
I 1976 tok militærdiktaturet over. Rundt 30 000 arbeidere og studenter ble «forsvunnet» (myrdet) av militæret. I 1980 gikk Argentina gjennom ei enorm økonomi- og gjeldskrise, som kombinerte massearbeidsledighet og hyperinflasjon. Nok en gang responderte arbeiderklassen med revolusjonære streiker og protester, spesielt i bilindustrien, sentrert i Cordoba. I 1981 gikk den USA-støttede militærjuntaen gjennom fem «presidenter».
Militæret, i desperat frykt for flere arbeideroppstander, startet krigen over de britisk-okkuperte Malvinas-øyene, en militær katastrofe som forårsaket tusenvis av dødsofre og slutten for juntaen. Krigen ble støttet av fagforbundet CGT, Confederación General del Trabajo de la República Argentina, og av peronismen, som hjalp til med å rekruttere frivillige til den argentinske hæren.
I stedet for å oppfordre til diktaturets nederlag og en enhetspolitikk mellom britiske og argentinske arbeidere mot deres egne regimer, fremmet Nahuel Moreno og andre pabloistiske overløpere fra trotskismen en politikk med kritisk støtte til juntaen. Selv etter nederlaget inntok disse organisasjonene en passiv hands-off holdning etter at arbeiderklassen igjen fornyet sin kamp.
Raskt fram til 2001, da det innfødte finansoligarkiet fjernet milliarder fra landet for å investere dem på Wall Street, som satte det argentinske banksystemet konkurs, reiste arbeiderklassen seg og tvang president Fernando de la Rúa og fire andre presidenter til å gå av på mindre enn to uker. Arbeidere okkuperte fabrikker og gjennomførte proteststreiker.
Gjennom hele denne 32-årsperioden (1969 til 2001) presiderte Argentinas styringsklassepartier – peronistene og sentrum-høyre – sammen med militæret, over den ene inflasjonskrisa etter den andre, mens levestandarder kollapset for arbeiderklassen.
Den nåværende regjeringen, ledet av Milei, står allerede overfor masseopposisjon fra arbeiderklassen der den iverksetter dype innstramminger, i interessene til styringsklassen, som består av det landeiende oligarkiet, industrimonopolene og finansaristokratiet.
Nok en gang er det opp til arbeiderklassen å erstatte denne regjeringen med et arbeidernes, sosialistiske regime. Dette betyr å bryte med disse pseudo-venstre-lederskapene som skaper illusjoner om de falskt benevnte «klassebaserte» og «pro-arbeider»-seksjonene av fagforeningsapparatet, og om peronismen.
Fagforbundene CGT, Confederación General del Trabajo de la República Argentina, og avsplittingen Central de Trabajadores de la Argentina Autónoma (CTA-A), var blant deltakerne på den 112. konferansen til FNs Internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) som startet i Genève 3. juni og avsluttes den 16. juni. Den 6. juni holdt disse fagforbundene presentasjoner på konferansen og ba ILO-medlemmene støtte argentinske arbeideres kamp mot Mileis «Ley de Bases».
CGTs og CTAs oppfordring om støtte var ikke rettet til arbeiderne i verden, men til regjeringene og andre fagforeningsbyråkratier som deltok på ILO-møtet om å bidra til å besørge et dekke for å forråde argentinske arbeideres kamp mot Mileis lovforslag.
Som forventet brukte Gerardo Martínez, en CGT-leder, podiet på ILO-møtet til å kunngjøre at hans føderasjon hadde til hensikt å gjennomføre en «dialog» med president Milei: «Vi er forpliktet til en agenda for dialog,» sa han, der han tilbød Milei CGTs hjelp til å restrukturere den argentinske økonomien og promotere vekst. Illevarslende erklærte han at «uten en stat er det ingen nasjon», en setning full av fascistisk innhold.
Versjonen av Ley de Bases-lovforslaget som ble godkjent av Deputertekammeret var allerede modifisert i henhold til visse krav stilt av CGT for å sikre fagforeningsbyråkratiets økonomiske interesser, deriblant fjerningen av et tidligere forbud mot ikke-medlemmers automatiske kontingentbetalinger til fagforeninger, kalt «solidaritetskontingenter».
Fengselsstraffer på opptil tre år for å sette opp streikvakter utenfor arbeidsplasser ble også eliminert fra den nåværende versjonen, så vel som generelle forbud mot streik i noen «essensielle tjenester» som utdanning. Disse endringene har imidlertid bare tjent til å underbygge fagforeningsbyråkratiets evne til å undertrykke motstanden mot lovforslaget, og CGT har blitt en effektiv medsponsor av lovforslaget.
Der de marsjerer, protesterer og streiker mot Milei har argentinske arbeidere framfor alt behov for å bygge et revolusjonært parti, i kamp mot peronisme, fagforeningene og pseudo-venstre, og i solidaritet og enhet med arbeidere på tvers av kloden.