Arbeiderklassen står overfor det største angrepet på dens levestandarder i etterkrigshistorien, uansett hvilken regjering som kommer til embetet etter det britiske generalvalget den 4. juli.

Nivået av sosial polarisering at slik at Labour Party, som forventes å vinne valget etter 14 år med De konservatives styre, har hevdet at det ikke vil bli ytterligere innstramminger dersom partiet kommer til makten.

Spurt mandag av LBC Radio’s Shelagh Fogarty om han ville være i stand til å si «les på mine lepper: ingen nedskjæringer av offentlige tjenester», svarte Starmer: «Jeg vet hvordan det føles, jeg kjenner innvirkningen, den ødeleggende innvirkningen det hadde, og har hatt og fortsatt har. Så vi går ikke tilbake til innstramminger.»

Han la til: «Vi vil måtte gjøre tøffe beslutninger.» Dette er de eneste sanne ordene ytret av Starmer. De betyr kraftige kutt hva angår offentlige tjenester.

Starmer og hans skyggefinansminister Rachel Reeves har de fire siste årene insistert på at Labour vil bli historiens mest pro-business-regjering, som betyr at den vil være dedikert til å angripe arbeiderklassen og sløye offentlige utlegg.

Reeves uttalte i 2022 at en framtidig Labour-regjering bare ville låne for å investere, ikke for å finansiere noen utvidelse av offentlige tjenester. Der hun talte på et arrangement til tankesmia Resolution Foundation, sa hun: «Jeg har fastsatt de finanspolitiske reglene som vil binde den neste Labour-regjeringen. Regler som jeg vil holde meg til med jernkledd disiplin.» Disse var at Labour ville prioritere å redusere statsgjelda som andel av økonomien. På det tidspunktet var statsgjelda på £ 2 445,2 milliarder (£ 2,4 billioner) tilsvarende 100,2 prosent av BNP. Den er fortsatt nesten like stor.

Starmer lovet at en Labour-regjering ikke ville «åpne utleggskranene» (desember 2023) eller åpne det «store regjeringssjekkheftet» (januar 2024).

Labour har nå gått inn i valget med løfter, i likhet med Toryene, om ikke å heve noen skatter på de rikeste. Dette kommer der begge partier har lovet å øke militærutleggene – fra dagens 2,3 prosent av BNP til 2,5 prosent – til en ekstrakostnad på mange titalls milliarder pund. Uten at det heves noen skatter for å betale for dette er det som forberedes et gigantisk angrep på arbeiderklassens jobber, lønninger og betingelser, for å finansiere en flerfrontskrig.

Etter 15 år med innstramminger, som har kastet 14,4 millioner mennesker (nesten en fjerdedel av befolkningen) ut i fattigdom, kan noen arbeidere håpe at ting ikke kan bli verre under en Starmer-ledet regjering.

Men de kan bli verre; og gitt Labours forpliktelse til ikke å reise et eneste pund i tilleggsbeskatning mens det kastes penger på militæret, vil ting bli mye verre.

Hva som er på trappene ble kartlagt i studier publisert den siste måneden, blant annet av tankesmia Institute for Government (IfG). Rapporten «Statens prekære tilstand» bemerker: «De fleste offentlige tjenester presterer dårligere enn før 2019-valget – og langt dårligere enn i 2010».

Blant studiens konklusjoner er at «Sykehusytelsen er uten tvil den verste i NHS’ [National Health Service] historie: Ventetidene har vært de lengste som er registrert, og målene for elektiv pleie, akutthjelp og kreftbehandling har ikke blitt nådd siden 2016, og 1,5 millioner mennesker ventet mer enn 12 timer på akuttmottak i 2023/2024 – mer enn det tredoble av antallet i 2019.»

«Folk sliter med å få tilgang til en allmennpraktiserende lege (GP), til tross for at flere avtaler blir inngått enn noen gang. Antallet pasienter per GP har steget med 18 % siden 2015,» sier rapporten.

Lokale byråd i Storbritannia har blitt rammet av svimlende finansieringskutt siden 2008, og har mistet 40 prosent av deres statsfinansiering. IfG bemerker: «Selv om dette delvis har blitt oppveid av stigende kommunalskatt og nylige (mindre) økninger i tilskuddsfinansiering, er lokale myndigheters utleggskraft fortsatt omtrent 10% lavere i 2024/2025 enn den var ved begynnelsen av forrige tiår.»

Dette er fordi «lokale myndigheter har møtt stadig økende etterspørsel fra generell befolkningsvekst, flere mennesker over 65 år og stigende nivåer av fattigdom», det bevisste resultatet av kværnende innstrammingskutt.

Det å «balansere deres regnskaper» har krevd «å kutte utgifter til mer forebyggende eller universelle tjenester. For eksempel, lokale myndigheter kuttet utleggene til ungdomstjenester og barnesentre med mer enn tre fjerdedeler (77,9 %) i reelle termer fra 2009/2010 til 2022/2023.»

IfG bemerker ett forferdelig resultat av dette angrepet på arbeiderklassen: «Slående, i 2022/2023 var det 730 000 flere barn som levde i fattigdom enn i 2010/2011.»

Kuttene, forverret av økonomisk mislighold, inkludert utbredt eiendomsspekulasjon utført av byråd av alle politiske avskygginger – har ført til at et økende antall byråd går konkurs, inkludert Labour-styrte Birmingham, det største enkeltbyrådet i landet.

IFG bemerker: «I løpet av de seks siste årene har det vært seks ganger så mange seksjon 114-varsler (‹konkurs›) innmeldt av lokale myndigheter enn i de tre foregående tiårene, som tvinger fram nedskjæringer av sentrale tjenester. Beboere i disse områdene står overfor økende skatteregninger og sterkt reduserte tjenester som biblioteker, avfallsinnsamling og sosial omsorg for voksne og barn.»

IfG uttaler, i en kommentar til det faktum at verken Toryene eller Labour foreslår noe for å møte ei enormt forverret sosial krise: «Nåværende utgiftsplaner er usannsynlige. De antar ytterligere kutt i et strafferettssystem som er på knærne, minimale endringer i skoler eller lokale myndigheter, og bare små økninger for et helsevesen som har lidd et tiår med utilstrekkelig finansiering.»

Studien etterfulgte denne månedens rapport fra Resolution Foundation som advarte om at fravær av at den nye regjeringen henter inn inntekter ved å øke skattene betydelig, var det eneste alternativet ytterligere å sløye offentlige utlegg.

NHS og utdanningsbudsjetter er angivelig «avgrenset» fra nedskjæringer, men realiteten er at deres budsjetter alltid er satt på et nivå som betyr at de ikke er i stand til å yte de nødvendige tjenestene, slik etterspørselen er. Forøvrig, NHS må gjøre årlige effektivitets- og produktivitetsbesparelser (for tiden på 6 prosent).

Guardian bemerket at slik avgrensing under den neste regjeringen ville resultere i «inflasjonsjusterte per-person-utleggskutt for ubeskyttede departementer – som justis- og innenriksdepartementet og for lokale myndigheter – på 13 % fra 2024-2025 til 2028-2029. Kutt av denne skalaen – tilsvarende £ 19 milliarder – ville utgjøre å gjenta nesten tre fjerdedeler av kuttene som ble gjort under parlamentsperioden 2010-2015.»

Regjeringen som hadde makten på den tiden var koalisjonen av De konservative og Liberal-demokratene som påla det Tory-statsminister David Cameron kalte en «innstrammingenes tidsalder». Starmer er bare en større løgner enn Cameron, når han benekter at også hans vil bli en innstrammingsregjering.

Starmer har lovet et nasjonalt sikkerhetsbudsjett, for å gjøre militæret «fit to fight» som hans «prioritet nummer én». Han fikk varsel av Financial Times i en lederartikkel 22. mai, samme dag som Sunak kalte valget, som insisterte at Toryene og Labour måtte komme til klarhet og «må angi hvordan de tar sikte på å løse belastningene på NHS og den sosiale omsorgen, skoler og universiteter, politi og domstolene, lokale myndigheter, så vel som forsvaret – spesielt gitt utgiftskuttene som nåværende finanspolitiske anslag innebærer. IMF [International Monetary Fund] advarte denne uka for at utleggene uunngåelig ville bli høyere, med et gap på nesten £ 30 milliarder i offentlige finanser på horisonten.»

Socialist Equality Party stiller med Thomas Scripps, assisterende nasjonalsekretær og WSWS-skribent, mot Starmer i valgkretsen Holborn og St. Pancras. Han vil innstendig oppfordre arbeidere og unge velgere til å forberede en politisk kamp mot en Labour-regjering for innstramminger og krig, og til å slåss for et sosialistisk alternativ.