Rundt 640 000 mennesker marsjerte i protester i byer over hele Frankrike for å protestere mot oppslutningen for ytre høyre-partier i Europa-valgene 9. juni, samtidig med frykt for at ytre høyre-partiet Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), kan vinne en rekordoppslutning i de hastige valgene president Emmanuel Macron kalte for den 7. juli.

Hundretusenvis av arbeidere og ungdommer protesterte for å uttrykke deres raseri og opposisjon mot den eksisterende ordenen. Demonstranter snakket om deres bekymring over NATOs militære eskalering mot Russland, genocid i Gaza, og innstramminger og politivold hjemme. Disse sentimentene reflekterer dyptgående opposisjon mot fransk og internasjonal kapitalisme.

Denne opposisjonen løper imidlertid direkte inn i hindringen reist av den prokapitalistiske Folkefront-alliansen som kalte for protestene sammen med fagforeningsbyråkratiene. Den samler Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), big business-partiet Parti socialiste (PS) og det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Parti communiste français (PCF). PS og PCF er partier for kapitalistregjering som har pålagt arbeiderne tiår av innstramminger og krig; Mélenchon er en tidligere PS-minister.

Mélenchons svimlende kynisme ble stil til skue på søndag, da han hilste den tidligere PS-presidenten François Hollande hjertelig velkommen inn i Folkefronten. Syv år etter at han forlot presidentvervet er Hollande fortsatt dypt upopulær. Han er beryktet for å ha invadert Mali, innført en to-årig unntakstilstand som suspenderte demokratiske rettigheter, og for å ha brukt brutal politistatsvold for å undertrykke streiker mot hans arbeidslov, så vel som andre politiske antiarbeidertiltak.

Man kan ikke slåss mot det ytre høyre i allianse med Hollande, som febrilsk promoterte dets vekst. Han ble i 2015 den første franske presidenten som ønsket en nyfascist-representant, RN-partileder Marine Le Pen, velkommen til Elysée-presidentpalasset. Under hans unntakstilstand forsøkte han å få til en forsoning med nyfascistene ved å legalisere fratakelse av nasjonalitet – en politikk som ble brukt under naziokkupasjonen av Frankrike for å berettige deportering av jøder og motstandskjempere.

Mélenchon omfavnet imidlertid Hollande, etter at PS kunngjorde at Hollande ville tre ut av hans pensjonisttilværelse for å stille som Folkefront-kandidat for hans tidligere parlamentsete i Corrèze. Mélenchon tvitret: «Sosialistpartiet velger de kandidatene det vil ha. Hvilken som helst alliert er velkommen til å slåss mot RN, også François Hollande. Gammelt nag kaster vi fra oss langs veien.»

Denne alliansen med brutalt reaksjonære krefter, berettiget på det reaksjonære grunnlaget å stemme for det mindre onde, er ei politisk felle for arbeiderklassen. Den knytter arbeiderne til representanter for fransk finanskapital som ikke bare oppfordrer til å eskalere NATO-krigen med Russland i Ukraina, men som har spilt en sentral rolle i å legitimere nyfascismen. Den virker dermed til å demoralisere og så politisk forvirring blant arbeidere og ungdommer som mobiliserer mot det ytre høyre.

WSWS-reportere intervenerte på stevner i Paris og Sør-Frankrike. I Paris fortalte Emilie og Claudia til WSWS at de protesterte mot framveksten av det ytre høyre og også var bekymret for NATO-eskaleringen mot Russland: «Det er skremmende å tenke på at vi snart kan være i krig. Vi har sett at ikke på noe tidspunkt har noen spurt hva det franske folket vil med dette.»

Spurt om hvorfor så mange mennesker stemmer på det ytre høyre, til tross for det franske ytre høyres historikk for kollaborering med nazismen, pekte Emilie på de etablerte «venstre»-partienes bankerott: «Alle er fullstendig lei. Folk har følelsen av at ingen av de andre partiene representerer dem.»

Hun pekte også på finansaristokratiets promotering av det ytre høyre, spesielt på medieimperiet til den franske milliardæren Vincent Bolloré:

Media spiller også en rolle, med CNews som nå er den mest sette kabelnyhetskanalen i Frankrike. De destillerer frykt. Folk bor på landsbygda, møter aldri immigranter, og begynner å tro at trusselen er overalt. … Sosialmedia spiller også en enorm rolle. Videoer av [RN-kandidat Jordan] Bardella viser ham som en karismatisk person og gir ingen anelse om hva hans politikk faktisk er.

Claudia, som tidligere bodde i gruveområder i Nord-Frankrike som er deindustrialisert av PS-regjeringer, der det nå stemmes tungt for RN, sa:

Folk der føler seg så forlatt at de vender seg til de eneste menneskene som i det hele tatt synes å være litt oppmerksomme på dem. De faller inn i fella av å fortelle seg: ‹Vi har ikke prøvd dette partiet enda›, selv om de innerst inne vet at også det er veldig falskt.

WSWS intervjuet Sarah og Lucie, som også understreket styringsklassens promotering av nyfascistene. Sarah sa:

Det har vært flere år hvor det ytre høyre ble presentert som respektable, demokratiske og harmløse partier. Alle Bollorés fjernsynsstasjoner gir dem grønt lys. Og de venstreorienterte partiene har i lang tid vært dypt skuffende, vi hadde avskyelige lover under Hollande og så fikk vi Macron. Så visse mennesker reagerer mot dette og sier at det ytre høyre ikke kan være så ille, gitt hva annet de har fått servert.

Lucie sa hun kanskje ville holdt seg for nesa og stemme på PS uansett:

Venstresiden må slå seg sammen, hvis de alle begynner å si ‹Ja, men jeg vil ha dette›, hvis de krever alle slags ting som vanlig, og det til slutt ikke blir noen reell enhet, da vil vi få høyre, til og med det ytre høyre ved makten. … Det er åpenbart at venstrepartiene ikke er feilfrie, men jeg vil ikke begynne å snakke om hvorvidt vi allierer oss med PS eller ikke. Så lenge de respekterer Folkefrontens valgavtaler må vi fokusere på valgene og slåss for at de skal holde deres løfter.

Da WSWS-reportere bemerket at PS har en lang historikk, helt siden de kom til makten i 1981, med raskt å bryte valgløftene og være ugjennomtrengelige for folkelig opposisjon, sa Lucie:

Da må det bli en generalstreik. Da vil vi få krigsvåpen vendt mot oss fra den andre siden, og vi må unngå å bli massakrert av politiet.

WSWS snakket også med Anna, en supporter av middelklassens Arbeidkamp, Lutte ouvrière (LO), som også leser WSWS. Spurt om hvorfor hun var på demonstrasjonen, sa hun:

Krigsspenningene tiltar, som også ytre høyre-trykket, ikke bare i Frankrike, men generelt over hele verden. Disse partiene fører oss mot krig og ødeleggelse. … Dersom ting fortsetter sånn er vi på vei rett mot en tredje verdenskrig. Det skremmer meg. Franske arbeidere har ingen interesse av å slåss mot russiske eller ukrainske arbeidere. Karl Liebknecht sa at fienden er i vårt eget land.

Anna uttrykte hennes mistillit til Folkefronten:

Fagforeningene, Folkefront-alliansen, jeg er ikke nødvendigvis for dem. Denne alliansen fra Hollande til [NPA-presidentkandidaten Philippe] Poutou lyver for arbeiderne. Den sier: Stem på oss, vi skal gjøre resten.

Hun bemerket at desillusjoneringen og apatien skapt av disse partiene skaper fruktbart terreng for framveksten av den nyfascistiske oppslutningen: «Folket har ikke blitt fascister, men det er ingen bevegelse av arbeiderklassen.»

Men i tråd med LOs mangeårige opposisjon mot å bygge et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen argumenterte Anna mot å bygge en organisasjon for å besørge politisk lederskap for masseopposisjonen mot nyfascistene, som burde forbli helt spontan. Hun sa:

Det er en reaksjon på framveksten av det ytre høyre, den må bli mye sterkere. Den må imidlertid komme fra arbeiderne selv, vi kan ikke ha noen ensidige lederskap.

Trusselen om høyreekstremt styre og global krig er i realiteten påtrengende advarsler til arbeiderklassen i Frankrike og internasjonalt om at et marxistisk revolusjonært lederskap må bygges. Planene er langt framskredne for en massiv militær eskalering rettet mot Russland, som vil bli tema for NATO-toppmøtet i Washington kun to dager etter siste runde i de franske valgene.

Mélenchons allianse med Hollande og PS understreker at LFI og Folkefronten ikke vil være noen reell hindring for utbruddet av en breiere, enda blodigere krig, og krav om ytterligere dype innstramminger for å finansiere Frankrikes militære oppbygging. Dette understreker hvor presserende nødvendig det er å bygge et marxistisk internasjonalistisk revolusjonært lederskap som kan knuse de kapitalistiske partienes innflytelse over arbeidere, og lede arbeiderne i en kamp for statsmakt og for sosialisme.