Mehring Books publiserte nylig en andre, utvidet utgave av David Norths bok The Logic of Zionism: From Nationalist Myth to the Gaza Genocide. Boka inneholder nå fem forelesninger og taler holdt fra 24. oktober 2023 til 12. mars 2024 i Michigan, London, Berlin og Istanbul, midt under det pågående imperialiststøttede israelske genocidet mot folket i Gaza.

Forelesningene tar for seg de mest presserende politiske spørsmålene som opptar masser av arbeidere og unge mennesker over hele verden: Hva er årsakene til genocidet i Gaza, og hvordan kan det stoppes?

North, styreleder av både det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site og Socialist Equality Party i USA, besørger en marxistisk analyse av den historiske utviklingen av sionismen, den nasjonalistiske ideologien som berettiget grunnleggelsen av staten Israel i 1948 og den voldelige utvisningen av 750 000 palestinere fra deres land gjennom massakrer av uskyldige mennesker og ødeleggelsen av hundrevis av landsbyer. Boka demonstrerer hvordan sionismen oppsto i det nittende århundre, med støtte fra imperialistmaktene, i direkte motsetning til den utbredte støtten for sosialisme i den jødiske arbeiderklassen. Og North forklarer den sosialistiske og internasjonalistiske strategien som er nødvendig for å mobilisere arbeiderklassen mot Netanyahu-regimet og imperialistsystemet, som nå leder planeten inn i en ødeleggende tredje verdenskrig.

Israels slakting av titalls tusener, om ikke hundretusenvis av menn, kvinner og barn, ødeleggelsen av hele byer, sykehus, skoler, moskéer og den påtvungede masseutsultingen av Gazas 2,3 millioner innbyggere – alt dette har skapt et dypt sjokk og raseri mot Netanyahu-regimet og dets imperialistsupportere i USA, Storbritannia, Tyskland og andre steder. Det har besørget næring til den politiske radikaliseringen av millioner av arbeidere og unge mennesker, for hvem sionisme nå er synonymt med noen av de verste grusomhetene begått noe sted siden den andre verdenskrig.

Ett aspekt av denne radikaliseringen er en økt interesse for historien om palestinernes undertrykking. Kritiske historiske verk blir breit lest, deriblant Rashid Khalidis The Hundred Years’ War on Palestine (2017) og Ilan Pappés The Ethnic Cleansing of Palestine (2006). Sistnevnte gikk i 2023 gjennom fem opptrykk av den engelskspråklige utgaven.

Disse verkene beskriver i detalj forbrytelsene til den israelske styringsklassen og imperialistmaktene i Palestina, Libanon og i hele Midtøsten. Løsningene de foreslår går imidlertid ikke lenger enn til appeller om forsoning og kompromiss mellom det israelske regimet og det palestinske folket. De uttrykker håp om at voksende folkelig sympati vil kunne overtale regjeringer til å sikre palestinernes grunnleggende rettigheter.

Middelklasseorganisasjonene som for tiden dominerer protestene mot genocidet fremmer den samme politiske strategien med å presse kapitalistregjeringer til å få til en våpenhvile. Denne strategien har åpenbart mislyktes. Til tross for det uforlignelige omfanget av protestene fortsetter imperialistmaktene å bevæpne og gi politisk støtte til Netanyahu-regimet. Biden-administrasjonen og dens motstykker i Europa, Australia og Canada har i rikelig monn demonstrert at de er ugjennomtrengelige for den offentlige opinionen. Disse regjeringene, støttet av selskapsmediene, er involvert i en ondsinnet kampanje for å sverte demonstranter som «antisemittiske», og har sluppet løs politistatsvold mot fredelige demonstrasjoner.

I opposisjon mot det rådende perspektivet hevder The Logic of Zionism at kampen mot krig bare kan være basert på en internasjonal revolusjonær strategi. North forklarer at genocidet i Gaza og USA-NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina «er to kampfronter i en raskt eskalerende tredje verdenskrig, hvis omfang og voldsomhet, med mindre den stoppes av en massebevegelse mot krig av den internasjonale arbeiderklassen, vil overgå den fra den første verdenskrigen (1914–1918) og den andre verdenskrigen (1939–1945).»

Israel, en tungt bevæpnet imperialistutpost, spiller en sentral rolle i amerikanske operasjoner mot Iran, Syria og Jemen. Biden-administrasjonens godkjenning av massemordet på det palestinske folket er en advarsel til arbeidere i disse landene, så vel som i Russland og Kina, om metodene som vil bli brukt mot alle som motsetter seg imperialismens pådriver for å gjenerobre verden.

North avviser den grenseløst hyklerske propagandaen, med president Joe Bidens ord, at Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober var en handling av «rein, uforfalsket ondskap» som må hevnes. Gaza-utbruddet kan bare forstås som produktet av tiår med Israels brutale undertrykking, akkurat som mange andre voldelige antikoloniale opprør gjennom historien, deriblant «sepoy-mytteriet i India, dakotaindianernes oppstand mot nybyggerne, bokseroppstanden i Kina, hereroenes oppstand i Sørvest-Afrika, og i nyere tid, Mau Mau-opprøret i Kenya.»

Mange spørsmål gjenstår om hvorfor Hamas-angrepet ikke ble forhindret av de israelske styrkene. Det har imidlertid besørget påskuddet for en lenge planlagt operasjon for etnisk rensing av Gaza, så vel som Vestbredden.

Mens han nekter å delta i de hyklerske moralske fordømmelsene av 7. oktober-angrepet, forklarer North at det borgerlige nasjonalistiske programmet til Hamas ikke er i stand til å beseire sionistregimet:

I siste instans kan det palestinske folket frigjøring bare oppnås gjennom en forent kamp av arbeiderklassen, arabisk og jødisk, mot sionistregimet så vel som de forræderske arabiske og iranske kapitalistregimene, og deres erstatning med en union av sosialistiske republikker i hele Midtøsten, og faktisk, i hele verden.

Dette er en gigantisk oppgave. Men det er det eneste perspektivet som er basert på en korrekt vurdering av verdenshistoriens nåværende stadium, verdenskapitalismens motsetninger og krise og dynamikken i den internasjonale klassekampen. Krigene i Gaza og i Ukraina er tragiske demonstrasjoner av den katastrofale rollen og konsekvensene av nasjonale programmer i en historisk epoke med det essensielle og definerende kjennetegn av verdensøkonomiens forrang, den globalt integrerte karakteren av kapitalismens produktivkrefter, og derfor, nødvendigheten av å basere arbeiderklassens kamp på en internasjonal strategi.

Dette er essensen av Leo Trotskijs teori om permanent revolusjon. Før Israel lanserte sitt genocid hadde North tenkt å holde en serie forelesninger om trotskistbevegelsens historie. I fjor var hundreårsmarkeringen for grunnleggelsen av Venstreopposisjonen, ledet av Leo Trotskij, for å opponere mot usurperingen av makten fra arbeiderklassen av byråkratiet ledet av Stalin, med et regime som skulle avvise programmet for den sosialistiske verdensrevolusjonen. Fjoråret markerte også at det var 70 år siden det åpne brevet i 1953 skrevet av James P. Cannon, leder av det amerikanske Socialist Workers Party, som opponerte mot forsøket fra en pro-stalinistisk fraksjon i lederskapet av Den fjerde internasjonale, ledet av Michel Pablo, på å likvidere bevegelsen inn i de tallrike stalinistiske, borgerlige, reformistiske og nasjonalistiske middelklassepartiene over hele verden. Det åpne brevet markerte grunnleggelsen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – the International Committee of the Fourth International (ICFI).

Som North forklarer krevde Israels angrep på Gaza et skifte av fokus, men forelesningene demonstrerer likevel den dype sammenhengen mellom den nåværende krisa og «kritiske anliggender om marxistisk teori, politisk perspektiv og sosialistisk program som var ved kjernen av kampen som ble ført av Venstreopposisjonen mot stalinisme».

North beskriver dette som «den mest konsekvensfulle politiske kampen i det 20. århundre», og påpeker at hadde internasjonalistene seiret, ville hele historiens forløp ha vært radikalt annerledes:

Hitler kunne blitt stoppet. Trotskij tok til orde for en enhetsfront av Det tyske sosialdemokratiske partiet (SDP) og Det tyske kommunistpartiet (KPD), de to massepartiene i den tyske arbeiderklassen. Han skrev at ingenting var mer kritisk viktig enn Hitlers nederlag, og advarte for at arbeiderklassens nederlag og Hitlers maktovertakelse ville bli en global katastrofe av ufattelige dimensjoner. Og Trotskij advarte også for at en av disse katastrofene ville bli utslettelsen av den europeiske jødedommen.

De advarslene ble ignorert. Hitler kom til makten, med grufulle konsekvenser. Dette satte i gang ei rekke hendelser som fortsatt er operative i den politiske situasjonen vi opplever i dag. Uten Hitlers seier, uten fascismens seier, ville det aldri ha blitt en sionistisk massebevegelse, det ville aldri blitt en massemigrasjon av jøder til Palestina. Og en av hovedfaktorene i den eskalerende krisa som vi nå er vitne til, ville rett og slett ikke eksistere.

Med andre ord, «opprettelsen av sioniststaten var det direkte resultatet av arbeiderklassens nederlag på 1920- og 1930-tallet, på grunn av stalinismens og sosialdemokratiets svik.»

Norths analyse tilbakeviser kraftfullt den store løgna som sidestiller enhver opposisjon mot sionistideologien og selve staten Israel med antisemittisme. Dette gjentas i det uendelige av amerikanske og europeiske politikere og media for å delegitimere masseopposisjonen mot Gaza-genocidet.

North forklarer at på ett nivå er slike påstander rett og slett absurde, gitt den framtredende deltakelsen av så mange jøder i antigenocidprotestene – inkludert, kan man legge til, en utviklende bevegelse i Israel selv. Han påpeker også det frekke hykleriet i ulingen om «antisemittisme» gitt den «åpne alliansen mellom imperialistmaktene med regimet i Ukraina, som med dets viktigste nasjonalhelt, Stepan Bandera, en ondsinnet fascist og antisemitt, lederen av Organisasjonen av Ukrainske nasjonalister (OUN), som kollaborerte med nazistene i utryddelsen av jødene i Ukraina.»

Mer fundamentalt uttaler North at «etableringen av sioniststaten var ikke bare en tragedie for palestinerne; det var, og er, også en tragedie for det jødiske folk. Sionismen var aldri, og er ikke i dag, en løsning på den historiske undertrykkingen og forfølgelsen av det jødiske folk.» Han siterer vurderingen til Leo Trotskij, som i 1938 advarte for at jødene sto overfor trusselen om «fysisk utslettelse» i den kommende krigen, og i juli 1940 erklærte, ett år etter at den andre verdenskrig hadde begynt:

Forsøket på å løse det jødiske spørsmålet gjennom migrasjon av jøder til Palestina kan nå sees for det det var, en tragisk hån mot det jødiske folk. … Aldri har det vært så klart som det er i dag at det jødiske folkets frelse er uadskillelig knyttet til omveltingen av kapitalistsystemet.

North påpeker at moderne antisemittisme oppsto som «et våpen for politisk og ideologisk kamp mot den framvoksende arbeiderklassen og sosialistbevegelsen». Hitlers jødehat var uløselig knyttet til hans hat mot bolsjevismen og arbeiderbevegelsen, som inkluderte mange jøder i sitt lederskap.

Samtidig utviklet sionismen seg som en høyrenasjonalistisk reaksjon mot den utbredte støtten til sosialisme blant jødiske arbeidere og intellektuelle, som «assosierte sosial framgang og oppnåelse av demokratiske rettigheter med deres assimilering, snarere enn segregering fra samfunnet».

North retter særlig oppmerksomhet mot Moses Hess, «den første vesentlige figuren som fremmet perspektivet av en jødisk stat i Palestina» i hans bok Fra Roma til Jerusalem fra 1862. Theodor Herzl, som regnes som sionistbevegelsens far, «kommenterte seinere at dersom han hadde vært kjent med Hess’ bok, ville det ikke vært nødvendig for ham å skrive hans egen Der Judenstaat, Den jødiske staten.»

Hess hadde vært en sosialist og en venn av Karl Marx og Friedrich Engels, men ble demoralisert av nederlagene arbeiderklassen led i den revolusjonære bølga som feide over Europa i 1848. I direkte opposisjon til Marx insisterte Hess på etnisitetens forrang framfor klasse, der han skrev: «All historie har vært etnisk basert og klassekrig. Etnisk baserte kriger er den primære, klassekriger den sekundære faktoren.»

Han fremmet den dypt pessimistiske posisjonen – som er ved kjernen av sionismen – at jøder aldri kunne assimileres fordi antisemittisk hat var så dypt inngrodd i den europeiske befolkningen. På dette grunnlaget opponerte Hess mot sosialistenes kamp mot antisemittisme og hevdet at et «jødisk hjemland» var nødvendig for det jødiske folkets overlevelse og framgang. I likhet med Herzl forsto Hess at en jødisk stat i Palestina ville kreve støtte fra en stor imperialistmakt, som han argumenterte ville bli Frankrike.

Selv om Hess er kjent som grunnleggeren av «Arbeider-sionisme», det vil si en angivelig venstreorientert strømning, fremmet han de samme rasistiske og nasjonalistiske posisjonene som seinere ble forfektet av Herzl og alle sionistlederne. Fascisten Ze’er Jabotinsky hyllet Hess som en som banet vei for Balfour-erklæringen – uttalelsen fra 1917 der den britiske utenriksministeren uttrykte Det britiske imperiets støtte til «etableringen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina».

Det er slående ekko av Hess’ posisjoner i dagens rasistisk politikk, som World Socialist Web Site har gjort til gjenstand for knusende kritikk. I sin omfattende tilbakevisning av New York Times’ 1619 Project, avslørte WSWS dets forfalskning av amerikansk historie som en uløselig konflikt mellom hvite og svarte, med klassekampen slettet fra historikken. Feiltolkningen av historie som en endeløs etnisk basert krig tjener til å splitte arbeiderklassen og forhindre en effektiv bevegelse mot kilden til etnisk basert undertrykking: kapitalistsystemet.

Dette ble erkjent for lenge siden av sosialistisk tenkende jøder, som med deres holdning til sionistbevegelsen fra 1880-tallet og framover, forklarer North, «var en av uforsonlig fiendtlighet». I Det russiske imperiet, der sionistene hadde støtte fra tsaristregimet, «forhindret alle fraksjoner av sosialistbevegelsens antisionisme sionistene fra å oppnå seriøse veier inn i arbeiderklassen».

Det jødiske sosialistiske Bund lanserte, ifølge historikeren Jossi Goldstein, «en krig til døden mot sionismen», som det omtalte som et «råttent lik» og «ei maske å utbytte arbeiderne og bedra det arbeidende folket bak».

Det kanskje mest politisk eksplosive anliggendet som blir undersøkt i The Logic of Zionism, er historikken for sionistisk kollaborering med naziregimet. Som North forklarer: «Det er ingen annen periode i historien – før grunnleggelsen av Israel i 1948 – som så grundig avslørte sionismens reaksjonære karakter og dens bedragerske påstand om å representere det jødiske folks interesser mer enn dens opptreden på 1930-tallet.» Han refererer den jødiske historikeren Saul Friedlander, som dokumenterte sionistenes samarbeid med nazistene for å tilrettelegge for emigrasjon til Palestina. Dette inkluderte å invitere en skribent fra Goebbels avis til å besøke Palestina og produsere en serie artikler som promoterte emigrasjon.

Den 22. juni 1933 sendte Sionistorganisasjonen for Tyskland et beryktet memorandum til Hitler, som hyllet «gjenfødelsen av et folks nasjonale liv, som nå finner sted i Tyskland gjennom vektleggingen av dets kristne og nasjonale karakter». Brevet hevdet at det jødiske folket måtte gjennomgå en tilsvarende nasjonal «gjenfødelse».

Apologeter for sionisme har gjentatte ganger lansert ondsinnede bakvaskelseskampanjer mot alle som tar opp disse fordømmende historiske fakta, inkludert filosofen Hannah Arendt, som ble fordømt som en «selvhatende jøde» etter utgivelsen av Eichmann in Jerusalem i 1963. Den sosialistiske forfatteren Jim Allens skuespill fra 1987 om nazi-sionistisk samarbeid, Perdition, regissert av Ken Loach, ble svertet som «antisemittisk» av alle store britiske aviser, og sionistpress førte til at stykket ble kansellert av teateret Royal Court dagen før det åpnet.

North understreker at «sympatien uttrykt av sionistorganisasjonene for nazismen kan ikke forklares bare som en manifestasjon av feighet og grotesk taktisk opportunisme. Sionismen, som oppsto som et avkom av imperialistisk kolonialisme og som en fiende av sosialisme og en vitenskapelig oppfatning av historie og samfunn, baserte seg nødvendigvis på de mest reaksjonære elementene i nasjonalistisk politikk og ideologi.»

Netanyahu-regimet viderefører tradisjonen av kollaborering med ytre høyre-nasjonalister, inkludert åpent antisemittiske politikere fra USA, Ungarns Viktor Orban, den fascistiske Meloni-regjeringen i Italia og den tidligere brasilianske presidenten Jair Bolsonaro – for bare å nevne noen som har besøkt Israel de siste årene.

Denne historien avslører den fullstendig bedragerske likestillingen av antisionisme med antisemittisme. Som North uttrykker det er det en prosess med «semantisk inversjon» på gang: «Et fenomen historisk assosiert med den politiske høyresiden blir forvandlet til et sentralt karaktertrekk for den politiske venstresiden.» I svertekampanjene mot den tidligere britiske Labour-lederen Jeremy Corbyn og musikeren Roger Waters, en prominent støttespiller for palestinernes frihet, har begrepet «antisemitt» blitt fullstendig skilt «fra dets faktiske historiske og politiske betydning».

I Tyskland blir politistatstiltak anvendt for å undertrykke protester til forsvar for palestinere på grunnlag av «antisemittisme». Humboldt Universität i Berlin, hvor North holdt hans tredje forelesning den 14. desember, tillot ikke International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) å promotere den med en tittel som nevnte Gaza-genocidet.

Der han responderer på demoniseringen av jødiske opponenter mot genocid som «selvhatende jøder» påpeker North at jødisk opposisjon mot sionismens politiske teologi går mer enn 350 år tilbake i tid. Baruch Spinoza, en av Opplysningstidens viktigste filosofer, ble i 1656 ekskommunisert av Amsterdams eldre for å benekte Bibelens autoritet, og «å fornekte påstanden – som var sentral for jødedommen som religion og sionismen som en politisk ideologi – at jøder er et ‹utvalgt folk›».

North siterer Isaac Deutscher, Trotskijs biograf, som anså Spinoza som en av de store jødiske intellektuelle forfedre for Marx, Trotskij og Rosa Luxemburg. Ifølge Deutscher var disse «ikke-jødiske jøder», i den forstand at de hadde «gått utover jødedommen» og i stedet forfektet «budskapet om universell menneskelig frigjøring».

Doktrinen om det «utvalgte folk» tjener til å rettferdiggjøre den fascistiske «Hevnens teologi», «som eksplisitt forlanger utslettelsen av alle Israels fiender», betegnet i bibelske termer som «Amalek». Da Netanyahu i november fortalte israelere å «huske hva Amalek har gjort med dere», påkalte han denne genocidale ideologien.

En sentral eksponent for «Hevnens teologi» var Meir Kahane, grunnlegger av den fascistiske Jødiske forsvarsligaen, Jewish Defence League i USA, og Kach-partiet i Israel, som oppfordret til å drive ut alle palestinere. Ifølge et essay av Adam og Gedaliah Afterman (som North refererer), var Kahanes teologi «sentrert om påstanden at staten Israel ble opprettet av Gud som en hevnakt mot hedningene [‹the Gentiles›] for deres forfølgelse av jødene» og at dens militære makt må «stilles til tjeneste for forløsningsbundet hevn», inkludert gjennom den voldelige annekteringen av Vestbredden og Gaza, og den fullstendige etniske rensingen av palestinere.

North karakteriserer Kahanes skrifter som «en hebraisk-språklig variant av filosofien i Hitlers Mein Kampf». Kahanes Kach-parti ble forbudt i 1988 og Kahane ble myrdet i 1990. I mange år ble han ansett som en høyreorientert ekstremist i utkanten av israelsk politikk; men i dag er hans tilhengere ved kjernen av regjeringen. Netanyahus fascistallierte Itamar Ben-Gvir, ministeren for nasjonal sikkerhet, er en inderlig disippel av Kahane. Han ledet nylig en fascistmarsj gjennom Gamlebyen i Øst-Jerusalem, med hans tilhengere iført skjorter utsmykket med symbolet Fist of Kahane.

Det israelske regimets sionisme representerer, kort sagt, «den ekstreme kontrarevolusjonære antitesen og forkastelsen» av alt progressivt, demokratisk og sosialistisk i den jødiske intellektuelle tradisjonen.

For å forsterke dette poenget tar North den uvanlige tilnærmingen å snakke offentlig, for første gang, om hans egen families bemerkelsesverdige historie. Han gjør det «fordi det er elementer av min personlige erfaring som kan gi gjenklang hos en yngre generasjon og oppmuntre dem til å intensivere deres kamp for å forsvare palestinerne og mot alle former for undertrykking.»

Norths bestefar Ignatz Waghalter forlot hans hjem i Warszawa i en alder av 17 år og reiste til Berlin, hvor han utdannet seg til musiker, og til tross for mange hindringer som følge av antisemittisme ble han en høyt respektert komponist og en dirigent som «inntok en betydelig posisjon i kulturlivet i Berlin». Etter at Hitler kom til makten tok Ignatz’ karriere slutt, og han rømte fra landet, først til Tsjekkoslovakia og Østerrike, og ankom til slutt i 1937 New York.

«Innen dager etter hans ankomst», sier North, «initierte Ignatz et prosjekt av historisk betydning, opprettelsen av det første klassiske musikkorkesteret sammensatt av afrikaner-amerikanske musikere». Drevet av kraftfulle demokratiske overbevisninger uttalte han: «Musikk, det sterkeste citadellet av universelt demokrati, kjenner verken hudfarge, tro eller nasjonalitet.»

Ignatz oppsummerte hans credo med ordene: «Hvor enn det måtte være, jeg ønsker å tjene kunst og menneskelighet i samsvar med Moses’ ord, ‹Du ble frigjort fra slaveri for å tjene dine brødre.›» North kommenterer:

Det er klart, min bestefars oppfatning av jødisk etikk var veldig forskjellig fra den som råder i Netanyahu-regjeringen og den nåværende sioniststaten. Han ville blitt forferdet og sjokkert om han visste hva som blir gjort i det jødiske folkets navn.

Ignatz’ bror Joseph døde i Warszawa-gettoen, hans bror Wladyslaw døde i 1940 «etter et besøk i Gestapo-hovedkvarteret», og to av hans tre søstre omkom i Polen under krigen. Til tross for dette uttaler North at hans mor Beatrice, Ignatz’ datter, «aldri uttrykte et spor av hat eller bitterhet mot tyskere». I Norths husholdning hadde «skillelinja ... mellom godt og ondt ikke vært mellom tysker og jøde, men mellom venstre og høyre».

Den siste forelesningen i The Logic of Zionism, med tittelen «Gaza-genocidet og Aaron Bushnells død: Hva er de politiske lærdommene?» tar opp krisa for politisk lederskap i protestbevegelsen, gjennom en analyse av det tragiske selvmordet til det 25-år-gamle medlemmet av US Air Force. Bushnell satte 25. februar fyr på seg selv utenfor den israelske ambassaden i Washington D.C. mens han ropte «Fritt Palestina!»

North insisterer at «sorgen framkalt av Aaron Bushnells død og respekten for hans idealisme og oppriktighet ikke må strekke seg til å rettferdiggjøre og prise hans selvmord, enn si anbefale en slik selvdestruktiv handling av ‹ekstrem protest› som en effektiv form for politisk motstand mot genocidet i Gaza, og mer generelt imperialismens forbrytelser.»

Han polemiserer mot disse, inkludert pseudo-venstre presidentkandidaten Cornel West, og spesielt den venstreliberale journalisten Chris Hedges, som «setter den meningsløse protesten til den individuelle martyren opp mot byggingen av en politisk bevisst bevegelse av millioner som er nødvendig for å stoppe og få slutt på imperialistbarbariet og kapitalistsystemet det er basert på.»

North setter Bushnells selvmord inn i dets sosiale og politiske kontekst, og skriver at selv om han ble frastøtt av militærets «kultur for likegyldighet og brutalitet», fant han ikke et levedyktig alternativ i kollektiv politisk handling, og følte seg drevet til å respondere på Gaza-genocidet på en høyst individuell måte.

Bushnell vokste opp etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen, da massestreiker og arbeiderklassekamper nærmest forsvant, undertrykt av fagforeningsbyråkratiet. I mellomtiden ble venstrepolitikk, på universitetene, «omtolket på en måte som ikke fokuserte på det avgjørende spørsmålet om sosial klasse, men på ulike former for personlig identitet. Dette hadde effekten, og har fortsatt effekten, av å styrke innflytelsen av individualismens reaksjonære og demoraliserende perspektiv.»

North refererer den bolsjevikiske teoretikeren og medlemmet av venstreopposisjonen, Evgeni Preobrazhenskij, som påpekte: «Den høye prosentandelen av selvmord i en epoke med kontrarevolusjon og sosial uro … når gamle assosiasjoner faller fra hverandre og de nye enda ikke har oppstått, da samfunnets sentrifugale krefter seirer over de sentripetale» og individet føler seg «makteløst», isolert og «mister sin likevekt».

North responderer skarpt på Hedges’ påstander at «individuelle selvoppofrelser ofte blir samlingspunkter for masseopposisjon» og at Bushnells handling var et «sirenekall for å bekjempe radikal ondskap». North beskylder Hedges for å ha opptrådt som «i realiteten, ikke bare en medskyldig etter faktum i den unge mannens død, men også en ansporer for framtidige protest-selvmord». North avviser Hedges’ falske premiss at slike desperate handlinger kreves for å ryste massene ut av deres angivelige likegyldighet, og skriver at problemet som konfronterer antigenocidbevegelsen ikke har vært mangel på støtte, men at

Protestene har forblitt innenfor avgrensingene av de eksisterende strukturene av borgerlig politikk, og ikke blitt rettet til den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot kapitaliststyre, men snarere mot anvendelsen av press på borgerlige regjeringer for å endre deres politikk.

North kontrasterer Hedges’ posisjon – som «taler til pessimismen, den intellektuelle bankerotten og den essensielt sett reaksjonære karakteren av middelklassens pseudo-venstrisme» – med den til Trotskij, som motsatte seg individuelle martyrhandlinger i kampen mot fascisme. I en minneverdig artikkel som hyller 17-år-gamle Herschel Grynszpan, en polskfødt jøde som myrdet en nazidiplomat i Paris i november 1938, skrev Trotskij:

til alle de andre vordende Grynszpans, til alle dem som er i stand til selvoppofrelse i kampen mot despoti og bestialitet: Søk en annen vei! Ikke den ensomme hevneren, men bare en stor revolusjonær massebevegelse kan frigjøre de undertrykte, en bevegelse som ikke vil etterlate noen rester av hele strukturen av klasseutbytting, nasjonal undertrykking og etnisk basert forfølgelse.

North konkluderer: «Disse ordene gir gjenklang i vår egen tid og – endre det som endres må i henhold til omstendighetene – oppsummerer kraftfullt de politiske lærdommene som må trekkes av Aaron Bushnells tragiske død.»

Dette bringer oss tilbake til det sentrale argumentet i The Logic of Zionism: Bare foreningen av arbeiderklassen på tvers av alle nasjonaliteter, i kampen for verdens sosialistiske revolusjon, vil sette en stopper for krig og etnisk basert eller nasjonal undertrykking. Nasjonalismens program, som insisterte på at jødiske mennesker kunne bli beskyttet ved å skille dem selv fra, og skape «deres egen» stat, har ført til et århundre med undertrykking av palestinerne, gjentatte kriger, og et fascistisk regime som utfører genocid i Gaza.

Oppfordringene som blir framsatt i dag for en «tostatsløsning» er ikke mindre bankerotte. En utfattig palestinsk stat, bygget på en haug av ruiner og et berg av lik ville, for å bruke Trotskijs uttrykk, være en «tragisk hån» av det palestinske folk. Det ville sikre deres fortsatte undertrykking i hendene på Israel og imperialistmaktene, assistert av det palestinske borgerskapet.

I en gjennomgående globalisert verdensøkonomi er oppdelingen av verden i rivaliserende stater en reaksjonær anakronisme. Den tjener bare interessene til de kriminelle styringsklassene, som setter i gang nok en katastrofal imperialistkrig for å gjenoppdele verden og dens rikdom og ressurser.

The Logic of Zionism viser at det alltid fantes et progressivt alternativ til sionismen, og at dette alternativet består. Der millioner av mennesker blir drevet inn i kamper mot krig, diktatur og utslettingen av levestandarder, vil Norths bok bli et viktig våpen i kampen for å overvinne innflytelsen fra middelklassens radikalisme og alle former for nasjonalistisk og etnisk basert politikk, for å å vinne arbeidere og unge mennesker til trotskistbevegelsens internasjonalistiske perspektiv og program.