Begivenhetene bekrefter raskt at Den nye folkefront-alliansen oppfordret til av Jean-Luc Mélenchon i de hastige franske nyvalgene er ei politisk felle for arbeidere som forsøker å benekte det ytre høyre en ny seier etter deres framgang i Europa-valgene 9. juni. Den nye folkefronten fremmer en krigspolitikk for fransk imperialisme som er forenlig med president Emmanuel Macron, «de rikes president».
Den nye folkefronten holdt mandag deres første samling i Montreuil, utenfor Paris. Ledere for Den nye folkefrontens fire hovedpartier talte: François Ruffin fra Mélenchons parti Ukuelige Frankrike, La France unsoumise (LFI), Clémentine Autain fra LFI og tidligere fra det stalinistiske Franske kommunistpartiet (PCF), Marine Tondelier fra De grønne og Olivier Faure fra Hollandes Sosialistparti (PS). Ruffin, som lanserte oppfordringen til å danne Den nye folkefront-alliansen, hevdet: «Vi har ikke vunnet enda, men vi har vunnet mot glidningen til det verste, og mot å føle oss resignerte.»
Olivier Faure, nasjonalsekretær for Hollandes Sosialistparti, sa: «La oss sverge en ed på aldri å forlate hverandre.» Han sa han opponerte mot å «sette et likhetstegn» mellom Den nye folkefronten og ytre høyre-partiet Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), og avviste offisielle beskyldninger mot Mélenchon for antisemittisme, for hans solidaritetserklæringer med Gaza. Faure sa Den nye folkefronten har «mennesker som noen ganger er bråkete, som noen ganger irriterer visse franskmenn … men programmet de forsvarer er et program for rettferdighet.»
Før samlingen hadde imidlertid Raphaël Glucksmann, tidligere kandidat for PS i Europa-valgene, gjort det klart at grunnlaget for denne alliansen er støtte for imperialismens globale krigsplaner. Han støtter NATO-intervensjon i Ukraina mot Russland og har avvist at Israel begår genocid i Gaza. Samtidig som han benekter Gaza-genocidet er han ekko av NATOs antikinesiske krigspropaganda med ubegrunnede beskyldninger mot Kina over et angivelig genocid mot uigurene i Xinjiang.
Glucksmann sa Den nye folkefronten er forpliktet til eskalering mot Russland og avviser Mélenchons tidligere snakk om en våpenhvile i Ukraina. Der han refererte til interne samtaler i Den nye folkefronten om valgplattformen, sa Glucksmann:
Det var en ideologisk styrkeprøve, den var hard. Men vi har oppnådd et ekstremt klart engasjement om våpenleveranser til Ukraina, Ukrainas grenser, om urokkelig støtte til den ukrainske motstanden.
Som respons sendte Macron i går et signal om støtte til Den nye folkefronten. Hans parti Renessanse signaliserte at det ikke ville stille en kandidat mot François Hollande, den breit foraktede tidligere presidenten i Frankrike, som Den nye folkefronten som et PS-medlem utpekte som parlamentskandidat for regionen Corrèze. Meldingen sa denne avgjørelsen ble tatt av «respekt for [Hollandes] tidligere stilling» som Frankrikes president.
NATO-krigsplaner med Russland er i sentrum for Macrons kalkyler med å utlyse de hastige nyvalgene som går i to runder, 30. juni og 7. juli. Macron utlyste disse valgene like etter at den britiske statsministeren Rishi Sunak også utlyste hastige nyvalg for den 4. juli, og at Macron og andre NATO-representanter hadde oppfordret til å sende tropper til Ukraina. Både Storbritannia og Frankrike vil derfor få nye regjeringer når NATO-krigstoppmøtet den 9. juli samles i Washington for å forberede en direkte NATO-intervensjon mot Russland.
Macrons utlysing av hastige nyvalg er et desperat forsøk på å forberede statsmaskina til å føre krig mot arbeiderne hjemme, slik at den kan føre krig mot Russland i utlandet. For å finansiere den tilhørende økningen av militærutleggene kuttet Macron i fjor per dekret pensjonene, til tross for overveldende folkelig motstand og massestreiker. Streikene og protestene denne politikken genererte ble breit erkjent, selv av kapitalistmedia, som Frankrikes dypeste politiske krise siden generalstreiken i mai 1968.
Et overveldende flertall av befolkningen opponerer imot den militære eskaleringen NATO planlegger mot Russland, i likhet med dens opposisjon mot fjorårets pensjonskutt. Meningsmålinger fant at 68 prosent av franskmennene, 80 prosent av tyskerne og 90 prosent av polakkene er imot Macrons oppfordring om å sende tropper til Ukraina for å slåss mot Russland. Spørsmålet Macron tar sikte på å løse med disse nyvalgene er hvilken regjering som best kan påtvinge arbeiderne denne monumentalt hensynsløse eskaleringen, som truer med å provosere fram en atomkrig.
I denne eksplosive situasjonen henger en enorm usikkerhet over valgresultatet. Meningsmålinger viser ytre høyre-partiet RN med en oppslutning på 33 prosent av stemmene, Folkefront-koalisjonen med 25 prosents oppslutning, og Macrons koalisjon med 20 prosent. De høyreorienterte Republikanerne (LR) ville få 7 prosents oppslutning og det høyreekstreme partiet Gjenerobring, Reconquête, 3 prosent, med resten av stemmene delt mellom mindre partier som stort sett er alliert med Folkefronten.
Med Macron ute av stand til å samle et parlamentarisk flertall fra hans eget parti, er spørsmålet om hvorvidt han vil danne en regjering med krefter fra RN eller Folkefronten. Den tyske tabloidavisa Bild rapporterte i forrige uke at EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen hadde fortalt ledelsen i hennes Kristelig-demokratiske union (CDU) at Macron vurderer å sette RN ved makten. Macron hevdet, sa von der Leyen, at RN dermed ville bli upopulære, som ville føre til varig «tap av illusjoner» om det ytre høyre i Frankrike.
Slike rapporter, sammen med utbredt motstand i Frankrike mot Macrons regimes repressive karakter, førte til protester og sosialt raseri mot hans samarbeid med det ytre høyre. Forsøket fra parlamentarikere, akademikere og middelklassefunksjonærer i Den nye folkefronten på å utnytte dette raseriet er imidlertid dypt kynisk.
Med LFIs innordning med PS tilbyr Den nye folkefronten seg som et annet potensielt parti for kapitalistregjering og krig. Under 2022-valget tilbød Mélenchon seg for å tjene som statsminister under Macron og til og med under en nyfascistisk president, om det ble resultatet. Nå bekrefter hans hyllest at Den nye folkefronten i Corrèze ratifiserer Hollande – som er breit foraktet for å ha innført innstramminger, en unntakstilstand som suspenderte demokratiske rettigheter, og for å ha invadert Mali – bare denne orienteringen.
LFIs beslutning om å oppfordre til en Folkefront er faktisk ikke bare tom retorikk eller demagogi. Da Mélenchon gikk inn i politikken som en student kort tid etter generalstreiken i mai 1968, sluttet han seg til Pierre Lamberts Organisation communiste internationaliste (OCI), som på det tidspunktet brøyt med trotskismen og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Mens han i 1976 sluttet seg til PS, og til slutt ble en senator og minister, var Mélenchon dermed fra utgangspunktet klar over Trotskijs kritikk av stalinismens og Folkefrontens kontrarevolusjonære rolle.
Folkefronten i årene fra 1934 til 1938, bestående av liberalerne, sosialdemokratene og stalinistene, blokkerte arbeiderklassens kamper om makten og sosialisme under generalstreiken i 1936. Kapitalistregjeringen de dannet undertrykte deretter brutalt streiker som brøyt ut i løpet av de to neste årene. Folkefronten blokkerte dermed de siste store revolusjonære mulighetene i Europa før den andre verdenskrigen. I siste instans stemte flertallet av franske liberale og sosialdemokratiske parlamentarikere i 1940 for diktatoriske fullmakter for den nazi-kollaborerende diktatoren Philippe Pétain.
Mens Mélenchon i 2009 forlot PS for å danne Venstrepartiet og deretter LFI, opprettholdt han denne essensielle orienteringen, født av avvisingen av trotskismen, til å kvele og avvæpne arbeiderklassen og blokkere for en revolusjonær kamp for arbeideres makt og for sosialisme. Dette tok en spesielt flagrant form i hans rolle under fjorårets kamp mot Macrons pensjonskutt. LFI-PCF-PS-alliansen lanserte tomme moralske appeller til Macron og støttet fagforeningsbyråkratiets beslutning om å avbryte og legge ned streikene mot Macrons dekret.
Det må reises de skarpeste advarsler: Den nye folkefronten, der den søker å utnytte arbeiderklassens raseri mot nyfascisme, taler for pro-imperialisme-sjikt av middelklassen som ikke er imot krig eller diktatur. En bevegelse mot imperialistkrig, innstramminger og kapitalisme kan bare bygges i arbeiderklassen ved å motarbeide Den nye folkefronten. Den kampen er uadskillelig fra kampen for trotskisme, mot stalinismens og folkefrontismens politikk.