NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg gjorde det klart, i et intervju med den britiske avisa Daily Telegraph publisert mandag, at utvidelsen av antallet utplasserte atomvåpen, som respons på både Russland og Kina, var det sentrale diskusjonstema på forrige ukes toppmøte for NATOs forsvarsministre.
«Jeg vil ikke gå inn på operasjonelle detaljer om hvor mange nukleære stridshoder som skal bli operative og hvilke som skal lagres, men vi må rådføre om disse anliggendene,» sa Stoltenberg. «Det er nettopp det vi gjør i NATO, for eksempel på NATO-møter, ei nukleær planleggingsgruppe som vi hadde under forsvarsministermøtet denne uka [nå forrige].»
Under en orientering i Det hvite hus på mandag, i forkant av et planlagt besøk av Stoltenberg for samtaler med Biden med fokus på krigen mot Russland i Ukraina, avviste talsmann John Kirby å benekte Stoltenbergs uttalelse da han ble spurt om hvorvidt «presidenten deltok i konsultasjoner om utplassering av flere atomvåpen».
I et oppfølgingsspørsmål ble Kirby spurt: «Hvordan kan [Stoltenbergs uttalelse] ikke oppfattes som en provokasjon eller en eskalering?» Han svarte med å si: «NATO er en defensiv allianse,» og siden han har ytret disse magiske ordene, kan alliansens handlinger per definisjon ikke være en «provokasjon» eller «eskalering».
Stoltenbergs uttalelser kommer ti dager etter at Pranay Vaddi, seniordirektør for våpenkontroll i Det nasjonale sikkerhetsrådet (NSC), der han snakket med Våpenkontrollassosiasjonen, Arms Control Association, proklamerte en «ny æra» for atomvåpen der USA ville utplassere atomvåpen «uten tallmessige begrensninger».
Der han fordømte «nasjonal svakhet», sa Vaddi: «Vi kan nå et punkt i de kommende årene hvor en økning fra dagens utplasserte antall er nødvendig.» Han fortsatte: «Vi vil ikke ha noe valg ... Vi moderniserer hvert bein av vår kjernefysiske triade, oppdaterer vår kjernefysiske kommandokontroll og kommunikasjonssystemer, og investerer i vår kjernefysiske virksomhet.»
Amerikanske media har, i tråd med Biden-administrasjonens offisielle propaganda, utformet Biden-administrasjonens halvoffisielle beslutning om å forlate alle begrensninger for utplassering av atomvåpen, som en respons på uventede handlinger fra Russland og Kina.
Det er overhodet ikke noe slikt. Det er i stedet fullbyrdelsen av en mange-år-lang plan for massivt å utvide det amerikanske kjernefysiske arsenalet, som amerikanske tankesmier i 2016 døpte til å være en «andre nukleær tidsalder», språk som ble gjentatt seks år seinere i Biden-administrasjonens proklamasjon av en nukleær «ny æra».
Washington Post, i sin redaksjonelle hovedleder publisert på nettet mandag ettermiddag, la vekt på denne forestående kjernefysiske eskaleringen, og rettet oppmerksomhet på en stort sett ikke-rapportert tale av Vaddi. Post’s redaksjonsråds uttalelse ble publisert under overskriften, «Om du likte ‹Dr. Strangelove› vil du finne det nye våpenkappløpet spennende».
Både Vaddi og Post-lederartikkelen forsøkte å portrettere et mulig «utbrudd» av et nytt atomvåpenkappløp som produktet av russisk aggresjon i Ukraina og kinesiske beslutninger om i vesentlig grad å øke størrelsen på deres eget kjernefysiske arsenal, selv om landet fortsatt er stilt i skyggen av Russlands og USAs destruktive makt.
Stoltenbergs kommentarer etter NATO-toppmøtet gjør det klart at den kjernefysiske opptrappingen ikke er tomt snakk om «de kommende årene», men refererer til beslutninger som i vesentlig grad allerede har blitt sluttført. Som det er vanlig i amerikansk politikk, innen offentligheten hører at en beslutning blir «vurdert» har den allerede blitt fattet, og alt som er nødvendig er den skikkelige mediemeldingen for å kunngjøre den for offentligheten.
Obama-administrasjonen og den republikansk kontrollerte Kongressen lanserte i 2016 en plan godkjent av begge partiene om å bruke billioner av dollar for å modernisere hvert eneste aspekt av det amerikanske atomvåpenarsenalet, fra dets interkontinentale ballistiske missiler til dets ballistiske missilubåter og til jagerflyene som ville levere atombomber og missiler.
I denne «andre nukleære tidsalderen», skrev ei tankesmie, ville stridende «tenke gjennom hvordan de faktisk kunne bruke et atomvåpen, både tidlig i en konflikt og på en diskriminerende måte».
I løpet av de påfølgende åtte årene har det blitt klart at den kjernefysiske gjenopprustingen som ble igangsatt under Obama, og deretter eskalert under Trump og Biden, innebærer systematiske bestrebelser fra USAs side for å flytte deres atomvåpen og missilforsvarsevner stadig nærmere deres mål i Moskva og Beijing.
I løpet av denne perioden bygde NATO to missilbaser i Øst-Europa, i Polen og i Romania, i stand til å skyte ned russiske ballistiske missiler i tilfelle en atomkrig, i tillegg til å ha den teoretiske kapasiteten til å utplassere kryssermissiler med kjernefysiske stridshoder.
USA trakk seg i 2019 fra traktaten om mellomdistanse-atomvåpen, Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty, som begrenset evnen til å skyve atomvåpen opp til grensene til Russland og Kina. USA har arbeidet systematisk for å omringe Kina med missiler, og tilrettelagt for massive nye utplasseringer av langtrekkende våpen i Australia, Japan, Sør-Korea og på Taiwan.
Stoltenbergs kommentarer peker på den ekstremt farlige og hensynsløse karakteren av det kommende NATO-toppmøtet i Washington, D.C., som er forventet massivt å utvide USAs direkte deltakelse i krigen mot Russland. I bemerkninger i Washington etter hans ankomst på mandag antydet Stoltenberg at den nåværende perioden er analog med beslutningene til USAs president Woodrow Wilson om å sende amerikanske kamptropper til Europa i den første verdenskrigen og til Franklin D. Roosevelt om å sende amerikanske tropper til Europa og Stillehavet i den andre verdenskrigen:
President Wilson ... ønsket å holde USA utenfor «Den store krigen». Men han endret til slutt kurs, da han innså at Amerika aldri kunne bli trygt uten et Europa i fred. Bare to tiår seinere lovet Franklin D. Roosevelt ikke å sende amerikanske gutter til enda en krig i Europa og å opprettholde USAs nøytralitet. Men etter Pearl Harbor ombestemte han seg. Så, to ganger når Europa har vært i krig, valgte USA isolasjonisme. Og to ganger innså landet at dette ikke fungerte. Det var sant den gang, og det er enda mer sant i dag.
I lys av nylige utviklinger er disse uttalelsene skremmende. Charles Q. Brown, USAs styreleder for de felles stabssjefer, fortalte i forrige måned New York Times at NATO-militæralliansen «til slutt» ville sende betydelige antall NATO-tropper i aktiv tjeneste til Ukraina.
Dette ble etterfulgt av kunngjøringen fra Frankrikes president Emmanuel Macron om at han søker å danne en «koalisjon» av NATO-medlemmer for å sende tropper til Ukraina, og av beslutningen fra USA om å tillate Ukraina å bruke NATO-våpen for å angripe inne i Russland.
Implikasjonene av Stoltenbergs bemerkninger er derfor, at akkurat som i den første og den andre verdenskrigen, da demokratiske amerikanske presidenter sendte hundretusenvis av amerikanske tropper for å slåss i Europa, er et lignende scenario like rundt hjørnet.
Men ulikt de to foregående verdenskrigene ville en fullskala krig i Europa mot Russland og i Asia mot Kina bli utkjempet mot land med betydelige egne atomvåpenarsenaler.
I denne konteksten gjør Biden-administrasjonen og NATO det klart at de vil strekke seg så langt de må for å oppnå deres mål. I hans bemerkninger var Stoltenberg klar i hans tale om USAs mål i krigen i Ukraina:
Det å sikre at Ukraina vinner... tjener amerikanske sikkerhetsinteresser. Ved å allokere en liten brøkdel av sitt forsvarsbudsjett hjelper USA Ukraina til å ødelegge en betydelig del av Russlands offensive kampevner, uten å sette en eneste amerikansk soldats liv i fare.
Denne taktikken har imidlertid kjørt sitt løp. Ukraina har blitt blødd hvitt, og NATO har, for å bruke senator Lindsey Grahams ord, bekjempet Russland «til den siste ukrainer». Nå, med russiske styrker som rykker fram på tvers av fronten kreves det en dramatisk eskalering av direkte USA-NATO-involvering i konflikten for å forhindre kollapsen av den tiår-lange imperialistbestrebelsen for å gjøre Ukraina til en bastion mot Russland.
Ved å reise utsiktene til USAs og NATOs direkte involvering i krigen, sammen med den implisitte trusselen om å bruke atomvåpen for å nå USAs mål, gjør Biden-administrasjonen det klart at det ikke er noen grenser for antall liv – enten det er ukrainske eller russiske, europeiske eller amerikanske – som verdensimperialismen er beredt til å ofre i jakten på dens mål om global dominans.