Pink Floyd-grunnlegger Roger Waters sammen med Yusuf/Cat Stevens og rapperen Lowkey opptrådte i en «Stand Up for Palestine»-konsert i Londons St Pancras New Church fredag kveld. Konserten ble annonsert tirsdag kveld og billettene ble umiddelbart utsolgt.

Dette er viktige, sosialt engasjerte kunstnere, fast bestemt på å ta en stilling mot massemord og etnisk rensing av palestinerne. Alle opponerer de ikke bare mot den direkte utøveren av disse grusomhetene, Israel, men også mot medvirkningen av britisk imperialisme og Labour Party ledet av sir Keir Starmer.

Det er av denne grunnen at Waters har blitt en hatfigur i styrende kretser og mål for en ondsinnet svertekampanje som fordømmer ham som en antisemitt. Utenfor arrangementet ble bilen hans angrepet av rundt 20 sionister som forsøkte å blokkere hans tilgang til lokalet inntil de ble flyttet videre av politiet. Kjeltringene ble deretter med i en litt større protest som viftet med israelske flagg og plakater som målrettet Waters, med et hovedbanner med teksten «Hey Roger, Leave us Jews alone.»

Inne i kirka pakket hundrevis seg sammen på kirkebenkene og de øvre balkongene for den mer enn to-timer-lange konserten.

Lowkey, akkompagnert av en pianist og to dyktige back-up sangere, framførte kveldens mest åpent politiske materiale. Hans sang, «Free my people: Long live Palestine», snakker om «Encircling of the people of Gaza/ Killing of Civilians/ the Burning of Bones». Denne ble fulgt av «My Soul» og «Ghosts of Grenfell», en rørende hyllest til de 72 ofrene for brannen i Grenfell-tårnet i 2017. Han framførte «Ahmed», en personifisering av døden til titusenvis av flyktninger nektet tilgang til Festning Europa, og «Dear England», en sang om London-opptøyene i 2011.

Lowkey fordømte Labour Party-leder Starmer og sa han som direktør for offentlige tiltaler (2008-2013) hadde åpnet 24-timers domstoler for å sende «barn helt ned til 12-års-alder i fengsel for å ha stjålet flaskevann, for fattigdomsforbrytelser». Han fordømte Starmer som «en som kaller seg en menneskerettighetsadvokat, men som ikke tror på forbrytelsen genocid» og «støtter Israel til skaftet».

Yusuf (Cat Stevens) Islam sang hans største hit, «Wild World», før han fokuserte på Gaza. Hans musikk er brutt gjennom hans tros prisme, men adresserer dagens samfunn og lidelsene påført de undertrykte på en ærlig måte.

«Bad storms or clear skies/ Those politicians keep telling lies/ Daylight, deep dark/ They steal hope from people’s hearts», synger han i «All nights, All days». En barndomsvenn blir drept i «The boy who knew how to climb walls»: «Then the bombs came down on my small village town/As I looked around, it was gone/Mama called our names, father never came/Life was never the same from that day on.»

Waters fremførte to stykker, som begynte med en rørende gitar-akkompagnert «Wish You Were Here» som han introduserte som allment forstått som «en klagesang for en død barndomsvenn av meg, Syd Barrett», men som «i kveld er for Palestina». Deretter sang han hans ballad «The Bar», en dypt human og aldri innspilt sang, som omhandler store tragedier som Vietnamkrigen og frarøvelsen av Lakota-folket: «Here’s a message for the man/ Would you kindly get the fuck off our land?» Sammenhengen med Gaza trengs det ikke å argumenteres for. I tillegg til trossing oppfordrer Waters til enhet og solidaritet, og spør: «Does everybody in the bar feel pain? … feel a little maimed? ... I guess we all feel pretty much the same.»

Waters hyllet alle dem som står opp for Gaza, og sa han og mange andre «lever på randen av tårer» fordi «vi føler empati for våre brødre og søstre i Gaza og de andre okkuperte territoriene i Palestina».

Starmer, som Waters beskrev som en «tilrettelegger for genocid», «bor i et bur av hans eget valg, der han gjør som styringsklassen ber. For alle av oss å være her i denne vakre kirka er å spille en walk on part i krigen... Vi er alle soldater i kampen for menneskerettigheter, inkludert sentralt for folket i Palestina.»

Det var imidlertid en enorm forskjell mellom den enorme oppriktigheten til artistene som opptrådte for Palestina og den kalkulerte unnvikelsen til de politiske talerne som brukte konserten som et valgmøte for Andrew Feinstein, som opponerer mot Starmer som en uavhengig kandidat i valgkretsen Holborn and St Pancras for valgalliansen Collective.

Feinstein er et tidligere parlamentsmedlem for Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) som seinere meldte seg inn i Labour Party i Storbritannia, og ble en prominent supporter av tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn basert på påstanden at hans lederskap tilbød anledningen for Labours venstreorienterte transformasjon.

Han talte fra scenen etter Lowkeys opptreden, akkompagnert av to andre uavhengige kandidater, Leanne Mohamad i Ilford North og Tanushka Marah i Brighton and Hove. Alle er medlemmer av «Collective», en allianse støttet av Corbyns Peace and Justice Project. De fem kravene er: en lønnsøkning for alle; en grønn ny avtale med offentlig eierskap; boliger for alle; beskatning av de rike til å redde NHS; og å ønske flyktninger velkomne i en verden fri fra krig. Disse er oppfattet i reformistiske termer som å komme fra parlamentet, ikke gjennom klassekampen mot kapitalisme.

Det var imidlertid ikke i noen av talen som ble holdt noen omtale av Collectives program, eller hvordan det skal kjempes for og realiseres. Det ble heller ikke framsatt et eneste forslag om hvordan millionene i Storbritannia og internasjonalt som krever en slutt på genocidet kan føre fram en kamp, ikke bare mot Israel, men mot imperialistmaktene som støtter det. Gang på gang var appellen til det konsertens ordstyrer, der han refererte til kirka der arrangementet ble holdt, kalte de «hellige verdiene fred, kjærlighet, medfølelse, vennlighet og empati».

Feinstein snakket bare om å endre «vår politikk», «vår verden, og ikke ved å se til noen ledere, men ved å se i speilet, på oss selv, og ved å slå oss sammen med våre naboer».

Marah, en teaterregissør og ei skuespillerinne, snakket om en «ny politikk» som ikke var sosialistisk, men «samlingen av alle folkeslag, alle raser, alle klasser».

Det å påkalle alle klassers enhet er en utslitt mekanisme for å motarbeide den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot kapitalisme. I konteksten av Gaza, hvor styringsklassen i hvert land, støttet av hvert og ett av deres store partier, enten eksplisitt har støttet og bevæpnet Israel, bare har framsatt symbolske oppfordringer om våpenhvile, eller begge deler, er en slik appell utilgivelig.

Socialist Equality Party stiller Tom Scripps i valgkretsen Holborn and St Pancras, og utfordrer Starmer, som del av kampen for å bygge en sosialistisk antikrigbevegelse i arbeiderklassen over hele Europa og internasjonalt.

Vårt valgmanifest forklarer at amerikansk og britisk støtte til Israels massemord og etniske rensing i Gaza er del av imperialistmaktenes planer for en ny militær oppdeling av verden og dens ressurser, sentrert om framskredne forberedelser for krig med Russland, Iran, og Kina.

Vi insisterer på at bygging av en ny antikrigbevegelse krever et ugjenkallelig brudd med Labour Party, og byggingen av et revolusjonært masseparti av arbeiderklassen. Det avgjørende er at manifestet adresserer de sentrale lærdommene fra Corbyns fem år som leder av Labour Party:

Den eneste grunnen til at Starmer er satt til å komme inn i 10 Downing Street er at Corbyn og hans støttespillere, valgt i 2015 av et skred til å lede Labour Party, avviste forlangender fra arbeidere og ungdommer om å drive ut blairistene. Corbyn kapitulerte på alle fundamentale anliggender, inkludert NATO-medlemskap og atomvåpen, og overlot deretter høflig partiet til Starmer. Nektingen av å bekjempe løgna om ‹venstreantisemittisme› la grunnlaget for masseutvisninger og nå den groteske framstillingen av Gaza-protester, der også hundrevis av jøder deltar, som ‹hatmarsjer›.... Socialist Equality Party sier klart og tydelig til arbeidere, spesielt den unge generasjonen: Byggingen av et nytt og genuint sosialistisk lederskap må begynne nå. Vi fremmer det sosialistiske og internasjonalistiske programmet som dette nye lederskapet må bygges på.

SEP-medlemmer og supportere som førte valgkamp utenfor konserten ble fordømt av noen Feinstein-tilhengere for å «splitte venstresiden» eller «Gaza-stemmen». Dette er bare en variant av det gamle angrepet på vårt parti for å stå imot Labour Party på et sosialistisk program.

SEP vil ikke senke våre politiske forskjeller med Corbyn og hans supportere, som har det politiske ansvaret for Starmers lederskap, og som, valgt eller ikke, vil fortsette å støtte Labour mens de registrerer deres protester – akkurat som de nå oppfordrer til en Labour-stemme der de ikke stiller til valg. De som oppfordrer oss til å gjøre dette, tillarter igjen Corbyn å utføre politifunksjonen av opposisjonelle sentimenter blant arbeidere og ungdommen, som er en oppskrift for nederlag.