Perspective

Høyesterett erklærer Amerika et presidentdiktatur

Den amerikanske Høyesteretts avgjørelse mandag i saken Trump vs. USA endrer fundamentalt den amerikanske regjeringens karakter slik den har eksistert siden Den amerikanske revolusjonen, og setter presidenten over loven og forvandler effektivt sett «the Commander-in-chief» til en diktator, som kan begå forbrytelser ustraffet.

Høyesterett som den er sammensatt fra 30. juni 2022 til i dag. Forreste rad, fra venstre til høyre: dommerfullmektig Sonia Sotomayor, dommerfullmektig Clarence Thomas, høyesterettsjusitiarius John G. Roberts jr., dommerfullmektig Samuel A. Alito jr., og dommerfullmektig Elena Kagan. Bakerste rad, fra venstre til høyre: dommerfullmektig Amy Coney Barrett, dommerfullmektig Neil M. Gorsuch, dommerfullmektig Brett M. Kavanaugh og dommerfullmektig Ketanji Brown Jackson. [Photo: Fred Schilling, samling av USAs Høyesterett]

I en rettsbegrunnelse forfattet av høyesterettsjustitiarius John Roberts, erklærte ytre høyre-flertallet at en amerikansk president nyter presumptiv «immunitet» for «offisielle handlinger», og at eks-president Donald Trump derfor var «immun» mot straffeforfølgelse for de fleste av hans handlinger til fremme av hans kuppforsøk den 6. januar 2021. Domstolen henviste saken til en lavere rettsinstans for å vurdere hvorvidt andre handlinger relatert til kuppet – deriblant Trumps bestrebeler for å tvinge visepresident Mike Pence til å godta alternative lister av valgdelegater fra delstater Trump tapte – gjelder som «offisielle handlinger». Praktisk sett betyr dette at Trump ikke kan bli dømt for 6. januar-oppstanden før valget den 5. november.

Med ordene fra dissidentdommer Sonia Sotomayor gjør flertallets begrunnelse «en hån av prinsippet, som er fundamentalt for vår Konstitusjon og vårt regjeringssystem, at ingen står over loven».

Mens ordet «diktator» ikke forekommer noe sted i begrunnelsene verken fra dommerflertallet eller dissidentene, kalles et statsoverhode som er «over loven» en diktator – Det er hva det betyr å ha et presidentdiktatur.

«Domstolen oppretter effektivt sett en lovfri sone rundt presidenten, og opphever det status quo som har eksistert siden Grunnleggelsen,» skrev Sotomayor. «Når presidenten på enhver måte bruker sine offisielle fullmakter, under flertallets begrunnelse, vil han nå bli isolert fra rettslig forfølgelse. Beordrer marinens Seal Team 6 til å begå attentat av en politisk rival? Immun. Organiserer et militært kupp for å holde på makten? Immun. Mottar en bestikkelse i bytte mot benådning? Immun. Immun, immun, immun.»

«Relasjonen mellom presidenten og menneskene han tjener har blitt ugjenkallelig endret,» skrev Sotomayor. «I enhver anvendelse av offisiell makt er presidenten nå en konge over loven.»

I en separat dissens antydet dommer Ketanji Brown Jackson at presidenten nå er fri til ustraffet å myrde andre myndighetspersoner. «Mens presidenten kan ha autoritet til å bestemme seg for å fjerne justisministeren, for eksempel,» skrev hun, «spørsmålet her er om presidenten har anledningen til å fjerne justisministeren ved, la oss si, å forgifte ham til døde.»

Mandagens avgjørelse er uten presedens i amerikansk historie. Tidligere president Richard Nixon sa i 1977 til journalisten David Frost, tre år etter at han i skam trakk seg fra Det hvite hus, at «når presidenten gjør det, det betyr det ikke er ulovlig.» Denne erklæringen ble i flere tiår ikke behandlet som en uttalelse om amerikansk konstitusjonell rettsvitenskap, men som en innrømmelse av Nixons kriminelle karakter.

For å gjøre en relevant historisk analogi er det nødvendig å referere til fascismens rettsvitenskap. Das Ermächtigungsgesetz fra 1933, for eksempel, ga Hitler makten til ensidig å bryte Weimar-konstitusjonen, uten noen ansvarlighet overfor andre regjeringsgreiner. På tilsvarende måte erklærer Høyesteretts flertall mandag at den amerikanske presidenten må nyte juridisk immunitet for å være fri til å engasjere seg «i dristige handlinger uten å nøle».

Under det nye juridiske rammeverket for presidentdiktatur kunngjort av Høyesterett ville Augusto Pinochet ha nytt fullstendig immunitet mot rettslig forfølgelse for hans forbrytelser, så lenge han erklærte at massemordet av venstreorienterte politiske motstandere var en «offisiell handling» for å «bekjempe terrorisme og undergraving» og «redde landet fra kommunisme».

For å bruke et mer umiddelbart eksempel, et lovforslag som i mai ble foreslått i Representantenes hus av Tennessee-republikaneren Andy Ogles autoriserer deporteringen av antigeniocid-studentdemonstranter til Gaza. I henhold til Høyesteretts avgjørelse mandag ville en president som gjennomførte en slik politikk være immun så lenge det er en «offisiell handling».

Avgjørelsen avskaffer i effektivt sett det som en gang ble kalt «den amerikanske teorien om regjering», ifølge hvilken det ikke finnes noen «suveren» som en konge eller prins. I stedet, med dissidentdommer Jacksons ord: «Folket er suverenen, og rettsstaten er vår første og siste sikkerhet.» Amerikanske revolusjonære kalte ideen at noen skulle være over loven «tyranni» og «despoti». Med ordene i Uavhengighetserklæringen, når en befolkning er underlagt et slikt regime, «er det deres rett, det er deres plikt, å kaste av seg en slik regjering, og å besørge nye Voktere for deres framtidige sikkerhet.»

Til tross for begrunnelsene fra dissidentdommerne som forklarer den monumentale historiske betydningen av avgjørelsen, ble den mandag bagatellisert av mye av USAs etablissementsmedia. New York Times, et talerør for Det demokratiske partiets lederskap, antydet sågar at avgjørelsen hadde en oppside fordi påtalemyndighetene i lavere rettsinstanser vil bli tillatt å «detaljere mye av deres bevisemateriale mot Donald Trump for en føderal dommer og offentligheten».

Biden gjorde en kort medieopptreden mandag kveld for å fordømme avgjørelsen. «Enhver president, inkludert Donald Trump, vil nå være fri til å ignorere loven,» sa Biden, og kalte avgjørelsen «et fundamentalt nytt prinsipp og en farlig presedens» fordi eventuelle begrensninger på presidentens fullmakter nå ville være «selvpålagte av president aleine». Men som respons på avgjørelsen ba Biden bare «det amerikanske folket om å avsi en dom over Donald Trumps opptreden» ved å velge Biden i stedet for Trump i 2024-valgene.

Presidentdiktatur er ikke noe det bare er fare for skjer dersom Trump blir valgt. Det er allerede «landets høyeste lov», takket være Høyesteretts avgjørelse mandag, som det ikke er noen ankemulighet for. Biden argumenterer essensielt at befolkningen skal forhindre en ondsinnet diktator fra å komme til makten ved i stedet å velge en annen diktator, en som ville overta de samme fullmaktene, men som angivelig vil utøve dem på en mer «ansvarlig» måte.

Biden tilbød ingen forslag for å forhindre installeringen av et presidentdiktatur. President Franklin D. Roosevelt truet i det minste med å overmanne Høyesteretts opposisjon mot New Deal i 1937 ved å utnevne flere dommere, et tiltak Biden lett kunne ha rettferdiggjort under betingelser av en historisk korrupsjonsskandale på dommerbenken.

Fem av de seks dommerne som påla USAs 340 millioner innbyggere et diktatur ble utnevnt av presidenter som tapte folkeavstemmingene, inkludert tre utnevnt av Trump selv (Neil Gorsuch, Amy Coney Barrett og Brett Kavanaugh). Minst to andre dommere, Samuel Alito og Clarence Thomas, er selv involvert i kuppet.

Biden og demokratene deler likt ansvar med republikanerne for trusselen Trump utgjør, for å ha insistert på å rehabilitere et «sterkt republikansk parti» i kjølvannet av 6. januar-oppstanden. Siden kuppforsøket har de regjert i en effektiv koalisjon med republikanerne for å føre krig og genocid i utlandet samtidig med å undertrykker streiker og dissens hjemme.

Faren for diktatur kommer imidlertid ikke fra Trump som et individ eller engang fra det fascistiske Republikanske partiet generelt sett. På samme måte, 6. januar-kuppforsøket var ikke en isolert hendelse, men en episode i en langtrukken og pågående prosess.

Denne prosessen har fortsatt gjennom både demokratiske og republikanske administrasjoner, inkludert Høyesteretts intervensjon i 2000-valget for å stjele valget for George W. Bush – dens beryktede avgjørelse i saken Bush vs. Gore – så vel som påstanden fra Obama-administrasjonen om makten til å beordre drap av amerikanske statsborgere i attentatet på Anwar Al-Awlaki i 2010, som Barrett refererer godkjennende i hennes samstemmende begrunnelse.

Tendensen i retning diktatur er inherent i kapitalistsystemet i imperialismens epoke, som er karakterisert av finanskapitalens dominans i økonomien og av imperialistkriger for omfordeling av tilgangen til arbeidskraft, markeder og råvarer. Pådriveren i retning diktatur motiveres spesielt av utvidende sosial ulikhet, krig og nødvendigheten, fra styringsklassens standpunkt, av å påtvinge fundamentalt upopulær politikk.

«Finanskapital vil ikke ha frihet, den vil ha dominans,» skrev den østerrikske marxisten Rudolf Hilferding, i en passasje sitert av Lenin i Imperialisme: Det høyeste stadium av kapitalisme (1916). Demokrati er uforenlig med et samfunn der en oligark som Elon Musk kan motta ei lønnspakke på $ 45 milliarder samtidig med at hundretusenvis av mennesker er hjemløse og sultne.

Demokrati er også uforenlig med imperialistkrig, som krever innrulleringen av masser av ungdommer for å tjene som kanonfôr, avledningen av offentlige finansmidler fra sosiale behov og knusingen av all opposisjon. Mens USA-NATO-alliansen hevder å føre krig for «frihet og demokrati» mot Russlands og Kinas «autoritarisme» er det det amerikanske politiske etablissementet som pålegger autoritære styreformer hjemme.

Kampen mot påleggingen av presidentdiktatur krever forståelse for dets røtter i kapitalistiske relasjoner i produksjonen og i den utdaterte oppdelingen av verden i rivaliserende nasjon-stater. Den sosiale kraften som vil opponere mot diktatur, forsvare demokratiske rettigheter og utfordre kapitalistsystemet er den internasjonale arbeiderklassen, organisert som en klasse, uavhengig av alle kapitalistpartier, der den slåss for sosialisme.

Loading